Resurfaceing on serious matters

Det er ting som tyder på at jeg har vært litt lenge under vann nå. Det har gått en uke siden siste post enda en gang, og folk har mast på meg igjen. Det vil ikke dermed automatisk si at denne posten er å betrakte som en pliktpost, men jeg skal vel innrømme at jeg føler litt press på meg. Det er med meg som det er med de store forfatterne, man må vente på inspirasjonen, og når den kommer så kommer det store ting.. Vel, å sammenligne meg selv med de store forfatterne er vel muligens litt frekt, men dere fatter poenget.

Men jeg hadde et par ting jeg har villet dele med mine kjære lesere, ting jeg har tenkt på en stund, men som ikke fant vegen hit i tide. Det lønner seg helt klart å skrive ned sånt med én gang, hvis man venter for lenge så får man tid til å tenke igjennom ting, vurdere, slå fra seg, redigere. Kanskje kan det være bra, men ofte kan man også miste spontaniteten som ville kommet med en rask bearbeiding. En annen ting er at man glemmer hva det var man ville si. Men jeg har vært litt umotivert i det siste. Umotivert til så mye rart egentlig, og det har gått ut over et par ting. En ting er at jeg ikke har skrevet noe her på bloggen min, men en annen ting er at jeg har vært mindre og mindre på skolen. Eller sluttet i studentavisen. Eller følt mindre og mindre generelt engasjement for ting.

Hva er det som skjer? Jeg er jammen ikke helt sikker. Senest i dag tok jeg meg litt i skinnet og regnet oppgaver for to kapitler i kjemi, sånn at jeg er litt på sporet igjen, og jeg har vasket opp og pantet flasker i dag, så noe har jeg da gjort. Men dette med skolen bekyrer meg litt likevel, jeg var ikke på skolen i dag, og det innebærer at jeg nå henger stadig lenger etter i fysikk. Det er det mange andre som gjør også har jeg fortstått, men det hjelper jo ikke meg stort... Avisen sluttet jeg i fordi jeg ikke likte meg der lenger. Jeg følte det meste dreide seg om en ganske liten kjerne som tok alle avgjørelser (f.eks. om bilder, hvilke artikler som skulle med, hvilke konserter som skulle gjøres), og lot møtediskusjonen stort sett gå om tekniske sider rundt hva som var mulig. De "artige" sakene tok den harde kjernen seg av selv, uten synlig mulighet for å henge seg på (feature saker, tester o.l.), og de nevnte tekniske sakene var enkelte i redaksjonen tydeligvis overkvalifisert til å ha en mening om. Det hele ble veldig "profft", men ikke på en god måte. Den gode inkluderende stemingen uteble, og humøret slo følge. På mitt siste møte satt jeg i nesten to timer og hørte på fire mennesker snakke, uten selv å si et ord. Eller bli spurt for den saks skyld. Etter det gikk jeg ikke på flere møter. Jeg har ikke grafikerutdanning, fotoutdannelse eller journalistutdanning. Alt jeg har er min egen kreativitet og lysten til å skrive. Førstnevnte fikk ikke slippe til, og sistnevnte ble stadig mindre, så dermed valgte jeg å slutte. Jeg har (forhåpentligvis) bedre ting å gjøre enn å sture med noe jeg ikke føler jeg kan hanskes med. Problemet er at en snikende mistanke sier det samme om skolen... Jeg må tvinge meg igjennom det.

Så er det usikkerheten om fremtiden da... Jeg er jo, som mange vet, ferdig utdannet adjunkt med opprykk til sommeren, og skal begi meg ut på det særdeles sviktende arbeidsmarkedet for nyutdannede lærere. Problemet mitt er at jeg trives veldig godt her i Bergen, jeg har flere av mine nærmeste venner her, og jeg liker å bo i by. Nå er jo ikke det noe problem i og for seg, men saken er at det finnes nesten ikke lærerjobber å få her. Altså står jeg ovenfor et vanskelig valg; skal jeg bli boende og finne meg en jobb jeg ikke er utdannet til (eller som ikke krever utdanning), eller skal jeg ta sjansen på å flytte et annet sted hvor jeg får lærerjobb (men ikke kjenner noen). Eller skal jeg rett og slett flytte hjem til Eidsvoll? Det kunne vært gode grunner til sistnevnte, jeg har gode venner der, og familien min bor der. Jobbutsiktene kan jeg ikke si stort om, men jeg vet om flere lærerjobber på Øvre Romerike enn i bergensområdet for å si det sånn... Men jeg føler meg ikke klar for å reise hjem ennå, jeg tror det liksom ville bli som å reise tilbake i tid og å innrømme et slags nederlag (som jeg ikke mener jeg har lidd). Når (hvis? huttetu..) jeg får meg familie er derimot Øvre Romerike høyt på listen over potensielle boområder, men siden jeg ikke har kjæreste engang ligger nok det langt fram i tid. Altså, valget står mellom å reise vekk (ikke hjem - det er ikke vekk) eller bli her. For meg er det en 5/95 prosent sannsynlighetsgreie. Å reise til Nord-Norge eller en øde øy i Sunnhordaland frister mindre enn å bade i Vågen med klærne på. Og måtte spise all fisken på Fisketorget rå etterpå (legg merke til de store bokstavene, jeg øver på å bli bergenser). Så da står vi igjen med Bergen da, men ingen jobb. Ikke aner jeg om jeg virkelig vil bli lærer heller. Én ting er å si det i alle samtaler ("jaja, jeg vil dit", eller "man må gjøre sånn i en skole", eller "jada mamma, jeg skal søke jobb nå"), men innerst inne har jeg ikke peiling. Ærlig talt. Det er jo litt dumt etter 6 år på høyskole.

Men nok om de vanskelige tingene. Det skjer andre ting her i Bergen også, og nå kommer jeg til de tingene jeg opprinnelig hadde tenkt å skrive om. Som sikkert nå blir mye kortere enn jeg hadde tenkt. Men en ting som har opptatt meg litt handler om gitaren min. Den var nemlig til reperasjon her en stund, siden jeg på mystisk vis hadde klart å knekke sadelen på den. Sadelen er den lille hvite plastdelen som holder strengene i sporet sitt oppe ved stemmeskruene, der hvor halsen begynner, sånn at det er forklart. Dessuten har jeg lenge hatt et sjenerende hull i lokket på resonanskassen (den store overflaten som vender ut mot strengene) som det var på tide å tette. Dermed leverte jeg gitaren inn til Hagströms musikkhandel. Butikken valgte jeg litt på anbefaling fra "gitarkollegaer" og litt fordi så og si alle artister som gir ut plater her i byen takker den sjappa på platecoveret sitt. Så jeg tenkte at det måtte være et godt og seriøst sted å levere den. Likevel er jeg skuffet. Hvorfor? Jo, fordi det tok tre uker å gjøre den lille drittjobben. Jeg ringte og maste flere ganger om den var ferdig snart, både til butikken og til han som fysisk skulle gjøre jobben. Hver gang fikk jeg til svar at "nei, den står ikke her" eller "den har eg ikkje fått sett på ennå". Jeg burde svart "men du har hatt den i tre jævla uker, hva er det du prioriterer foran meg??" Jeg sa selvfølgelig ikke det, høflig og beskjeden som jeg dessverre er (godt oppdratt vettu), så jeg holdt ut. Til slutt fikk jeg endelig beskjed om at den var nesten klar, det var bare noe som skulle tørke først. (Hadde det tørket i tre uker? Neppe.) Så jeg troppet opp i verkstedet til reperatøren og fikk se hva han hadde gjort. Sadelen var klar, nye strenger var satt på, men hullet var til tørk. Der hadde han lagt på en guffe som skulle tette det og se bra ut, men denne var altså ikke helt ferdig ennå, og han ville helst ha den en dag til. Det ville naturligvis ikke jeg, og han tilbød seg å spraye på noe som tørket det med en gang, men som ikke gjorde det så fint. Han snakket også om en annen greie han kunne ha gjort, men som han ikke ville kostet på en såpass billig (Billig???!! den kosta meg nesten 6000 spenn for pokker!) gitar. Altså var han både utrolig sein og utrolig frekk (men han var jo bergenser. Hva er det med denne byen? Kan vi få den med samme innhold, men uten bergensere?). På dette tidspunktet var jeg så oppgitt at jeg (nok en gang høflig og beskjedent) ba om å få den sprayet. Så betalte jeg (750 kr), tok gitaren min og gikk. Så la meg si dette: hvis du noengang skal fikse et (strenge)instrument i Bergen, f.eks. en gitar, ikke gå til Hagströms musikkhandel. Skal du kjøpe et (strenge)instrument så skal jeg ikke si deg imot, kanskje de er mer vennligstilt ovenfor ting som er kjøpt der (noe som igjen ikke taler for god service, god service behandler alle likt). En annen ting er at når man er i butikken så får man en slags følelse av mindreverdighet. Særlig hvis man er small-time-musician som meg, og ikke en av de store/flinke gutta. Det er nesten som man venter på at de skal titte ned på deg og si "Du vet kanskje ikke hva en sadel er? Det er den lille hvite plastedelen som holder strengene i sporet...(les resten ovenfor)", eller "vil du kjøpe en gitar her? Spiller du i et kjent band da? Vil du takke oss på coveret? Hvis ikke kan du finne en almue-butikk nede i gata her. Vi betjener deg ikke med mindre du kan spille Stairway To Heaven tostemt med én hånd". En slik holdning, den trenger ikke å være utsagt, du føler den, irriterer meg voldsomt. Én ting er når musikere blir snobbete fordi de er flinke, en annen ting er når musikkforhandlere blir snobbete fordi de selger noe som ikke alle kan bruke, eller har bruk for. Noen som leser dette som husker 70-tallet? Det tror jeg nok ikke, og jeg gjør det ikke selv heller, men skulle man kjøpe hi-fi utstyr på denne tiden var det akkurat den holdningen man møtte i spesialistforretningene. Snobbete ansatte som trodde de visste bedre enn alle andre, og ga god service kun til de som hadde teknisk innsikt i sakene. Knapt nok da. Jeg synes jeg ser noe av det samme i brun/hvitvare butikkene, særlig kjeder som Elkjøp og Expert. Ansatte som med vitende og vilje lurer den uinnvidde til (dyre) produkter man ikke har behov for, istedet for å gi ærlig service. Som velger å være snobbete og ovenifra-og-ned istedet for å være vennlige og imøtekommende. Musikkforhandlere eller brun/hvitvareforhandlere er ikke overmennesker eller adelige, de er vanlige folk! De trenger ikke engang kunne spille gitar eller forklare forskjellen på en rørforsterker og en "vanlig" en (det kan ikke jeg helller, det har noe med komponentene inni å gjøre). De er vanlige folk som har latt seg overvelde av at de jobber i en forretning som selger ting mange ser på sm kule. Så har de blitt bedrevitere. Jeg hater bedrevitere.

Da gjør det jo ikke saken bedre at jeg er en selv. Som musikkanmelder må man jo nesten skrive som om man vet litt bedre enn den som leser det. ("Dette vet jeg fordi jeg har peiling på musikk, det har kanskje du og, men jeg føler jeg må fortelle deg at dette ikke er en god plate. Jeg kan se forkjellen nemlig, jeg vet hva god musikk er.") Det er en fryktelig dilemmatisk (kan man si det?) situasjon, men jeg håper aldri jeg sier den setningen der til noen. Jeg bare liker å skrive om og høre på musikk, og hvis noen er interessert i å høre min mening så er de velkommen til det. En annen ting jeg har erfart i det siste når det gjelder musikk (eller man kan sikkert overføre det til alle lidenskaper) er at det kan fort være sårt å diskutere eller dele lidenskapen sin med andre likesinnede. Man vil jo gjerne snakke om musikk (la oss bruke det som eksempel) med andre som liker musikk, men hva vil man egentlig ha ut av samtalen? Er poenget å "overbevise" en annen om at den musikken man selv hører på er bra? Eller vil man snakke om noe man har felles, f.eks. en artist, og ens opplevelser med denne? Type "jeg synes denne er bra" "nei, jeg synes denne er bedre". I så fall er man jo tilbake til bedreviteren, at "mine" opplevelser er bedre enn "dine". Eller vil man genuint dele sine opplevelser med noen som ikke ennå har hatt denne gleden, av ren og skjær medmenneskelig giverglede? Jeg vil håpe at det er denne siste tanken som er gjeldende, men hva de virkelige motivene for slike samtaler er jeg redd en psykolog eller psykologstudent må fortelle meg. Derfor har jeg innsett en ting: musikk er privat. Før var jeg f.eks. veldig interessert i å ta med musikk på fest, slik at andre kunne høre hva jeg likte og si "å, den var bra!", enten det var for selvtilfredshetsfølelse (at det var "rett" musikk eller å få skryt) eller for å spre glede -"misjonere". Dette gjør jeg ikke lenger, rett og slett fordi jeg har blitt brent. Ofte opplever man at musikken man selv synes er så bra, som man syntes hadde passet så bra, bare blir satt av og lagt vekk etter én sang, kanskje bare noen minutt. Så setter noen på en Kylie Minogue plate og spiller igjennom hele uten at én eneste en klager. Dette er jo da den motsatte effekten av det man ville oppnå, altså ikke skryt, men "skjenn". Enhver pedagogstudent vil være enig med meg i at skjenn ikke er noe å strebe etter, og det er ikke godt for selvfølelsen heller. Kanskje lærer vi ikke av det engang. Jeg har i alle fall ikke lært meg å bli glad i Kylie Minogue. Eller all annen festmusikk jeg har vært nødt til å høre på for den saks skyld... Så jeg misjonerer ikke mye lenger, jeg holder stort sett musikksmaken min for meg selv, og "mine"artister som juveler jeg ikke gir slipp på uten videre. Med mindre noen viser interesse i å få greie på det da, da åpner jeg på "musikklokket". Selvfølgelig er jeg glad i å få andre til å like det jeg liker, verden ville ikke vært den samme hvis ikke regelen om "ingen regel uten unntak" gjaldt (her står vi forresten ved et underlig paradoks, hvis den gjelder så må det jo finnes unntak fra denne også -med andre ord at det finnes regler uten unntak), men enkelte ting er godt å ha for seg selv. La meg ta et eksempel. Jeg liker et band som heter Sigur Rós. De er islandske (fascinasjonen min for dette bandet har ført til fascinasjon for alt islandsk), og de lager alternativ rock, innenfor en sjanger som kalles post-rock eller bare eksperimentell rock. Dette vil si (i svært mange tilfeller) musikk som er basert på meget langsomme takter, utstrakt fiolinbue-på-gitar bruk, sonisk støy og uforståelige drømme-aktige tekster. Men jeg elsker det. Legg til en usedvanlig lys, nesten engleaktig mannsstemme som synger på islandsk så har du Sigur Rós. Jeg kjenner ingen andre som liker dem. Alle sier det blir for sært, for alternativt, for rolig. Mange kaller det sove-musikk, og jeg skal innrømme at det passer svært bra til det, men det blir en for snever bås for meg. Jeg kaller det vakker musikk (oi, Ole Paus der) som fyller både stereoanlegget og leiligheten, såvel som kropp og sjel. Det er lydmessig balsam for ørene. Men for mange blir denne musikken noe som gjør dem rastløs, de vil ha forandring, rytmer, fuzzgitar, hvasomhelstbareikkedette... Og det forstår jeg godt. Derfor er dette "mitt" band, mitt eget lille skattkammer som jeg henter ut en gullmynt fra av og til og pusser litt på. Mine musikalske opplevelser med denne musikken kan sikkert beskrives mer fyldig enn jeg nå har gjort, men jeg vil egentlig ikke bruke tid på det. Kanskje det tar fra det noe av mystikken? Hvis noen andre vil sette seg inn i det så er ikke noe bedre enn det, men finn det ut på egen hånd. Jeg vil tro at det samme kan gjelde en bok. Eller en film. Eller en religion? Dette var noe jeg likte, og det skal jeg glede meg over. Vi trenger noen sånne ting. Ting vi kan ta glede i uten at noen forteller oss hva vi burde ta glede i. Som sagt; musikk er privat.

Ok, nå er klokka blitt kvart på tre her, og jeg skal faktisk på skolen i morra. Det ble en lang post dette, med flere alvorlige overtoner, så kanskje har jeg skrevet nok for enda en ukes godkjent fravær? Jeg ser at jeg må lære meg å finne enter-tasten oftere også. Vel, jeg skal prøve å ikke være like lenge borte denne gangen. Jeg synes jeg føler inspirasjonen komme her... Det var mer jeg skulle si, men snart blir dette en bok, og det skulle det ikke bli. Ikke enda. ;)

God natt!