Jeg er selvfølgelig en ihuga sportsbilentusiast. Altså, ikke i den betydningen at jeg liker å ta ut min egen doning ut på landeveiene når snøen går (jeg har ikke engang lappen), men jeg liker å se på og drømme om raske biler med smektende utseende på en italiensk herregård. Det kan for eksempel være en Lamborghini Countach LP, en Ferrari Daytona, en Aston Martin DB7 eller rett og slett en Porsche 911 Turbo fra midten av 70-tallet. Og har man en rask bil foran seg er sannsynligheten stor for at det samtidig befinner seg en svær motor under panseret på bilen, med mer hestekrefter enn hva du finner i stallen til en gjennomsnittlig storbonde. Det er tøft nok det. Men det er ikke gull alt som glimrer, naturligvis. Det er det enkelte som bør notere seg bak øret.
Alle biler har med tiden vokst og blitt større. Eller, faktisk var de enorme i 40- og 50-åra før de begynte å bli temmelig små. Men de siste 20 åra har biler begynt å legge på seg, og som nevnt tidligere er det noe vi bare må akseptere. Det har med utstyrsnivå og sånt å gjøre, blant annet. Problemet er at med utstyr og størrelse kommer vekt, og det mye av det. Uten at jeg sitter på tall, så veide en Volkswagen Polo rundt midten av 70-tallet cirka 800 kilo. Selvfølgelig var veggene omtrent like tykke som papir, og sjåføren ville neppe overlevd et krasj over 30 km/t, men hvor mye veier en Polo i dag? En 1,2 liter med 55 hk kan minst veies inn på 980 kg, mens drygeste mann i klassen som har 75 gamper og 1,4 liter veier 1238 kilogram. At de har fått den under tonnet er jo faktisk imponerende nok, men en annen ting er 1200 kilo med bil. Og dette er en lettvekter.
Polo er jo egentlig ikke noe godt eksempel. En Passat sedan med største diesel veier 1476 kg med automatgir. Kanskje er det ikke så rart den trenger en toliters turbodiesel med 140 hester for å flytte seg? Drygalars sjøl, Touareg, klokker til sammenligning inn på 2534 kilo, da med v10 diesel og 313 hestekrefter. Som man ser så er dette noen tjukke klosser å flytte rundt på, og for å greie det trengs en real bondegård under panseret. Men hvor mange hestekrefter er for mange hestekrefter? Spør Ferdinand Piëch, som har ansvaret for Bugatti Veyron. Ta gjerne en prat med gutta i AMG. For all del, lytt gjerne til ekspertene fra BMW's M avdeling eller de som planlegger R-modellene til Audi. Jeg tipper svaret er: "man kan ikke få for mange hestekrefter."
For å ta med et sykt fakta; de fleste som har fulgt med vet at en Bugatti Veyron leverer 1001 PS, eller 987 BHP. La oss kalle det 1000 hestekrefter på godt norsk. Men, sannheten er at motoren i virkeligheten leverer nærmere tre ganger så mye som dette, i ren kraft. 2/3 går imidlertid vekk i varmetap, mekanisk utveksling og slikt. 3000 hestekrefter?! Det er en del watt det skal jeg fortelle, faktisk 2205 kW. Omtrent like mye som en gjennomsnittlig bolig bruker i kvartalet i strøm. For å ta et hakket mer sobert ekspempel; når Audi nå lanserer sin nye S6 så er det med 100 hk mer enn i forgjengeren, i form av en en nedtunet versjon av motoren i Lamborghini Gallardo. Og dette er ikke engang toppmodellen...
Mercedes er like ille, og BMW også. Man er liksom ikke tøff lenger hvis man ikke kan levere en kraftpakke med over 500 hester, og det konkurreres over måte for å overgå hverandre. Bugatti tok selvfølgelig rotta på dem alle, men den bilen er da også ekstrem i alle mulige betydninger av ordet. De tre tyskerne er faktisk biler folk kan ha mulighet til å kjøpe seg (gitt at du har kontor på Aker Brygge og er investor i et middels rederi). Det er i høyeste grad lov å spørre seg hvor dette skal ende! Motorhysteriet vil naturligvis spre seg til de mindre bilene i porteføljen også, hvor mange hester forventer du f.eks. i en Golf GTI? Hvor mye bør den neste Toyota Avensis levere? Det er ikke lenge før 200 hk er dønn vanlig i en dønn vanlig bil.
Da har jeg ikke engang kommet inn på hvilke følger dette får for de tradisjonelle sportsbilene eller superbilene. Hva må nå en "vanlig" Ferrari eller Aston Martin levere for å skille seg ut fra en Audi RS6 (som er en stasjonsvogn til forveksling lik en streit A6)? Men det temaet kan jeg godt la ligge, og komme til mitt eget (unyttige) poeng. Jeg tror det kunne vært smartere å istedet for å lage alt større og dyrere og kraftigere å heller gå den andre veien. Kikke litt på hva Lotus og Smart driver med. Lett vekt er nøkkelen til lavt forbruk, kjapp akselerasjon og større eller like stor kjøreglede. Vi trenger ikke en familiebil med 300 hester, 3 tonn dødvekt og plass til 7 unger og hele garderobeskapet, gjør vi vel?
Gjør vi?
søndag, mai 28, 2006
lørdag, mai 20, 2006
Fornuft og følelser
Jeg leser at Opel nå har en etterfølger til Opel Corsa klar, og posisjonerer den til å konkurrere mot Peugeot 207, Toyota Yaris og Renault Clio blant andre. Selvfølgelig er det naturlige konkurrenter, det er ikke noe problem i det. Bilen har naturligvis også blitt større, det er heller ikke noe problem. Den må jo romme alt ekstrautstyret, tingetangene og naturligvis sikkerhetsutstyret som bileiere med tiden har blitt vant til. Alle biler vokser, det er bare slik det er.
Mitt problem går derimot som vanlig på designet. Jeg leste om bilen på DinSide, og siterer: "Opel har gitt nykommeren en mer markant og sikkert noe mer kontroversiell design." Og videre: "[...] designen på Astra er jo sprek nok den også uten at Corsa egentlig fremstår som en slags "mini-Astra". Merkeidentiteten mellom modellene er mindre markant enn hos Peugeot. Til de to sitatene sier jeg 1) feil, og 2) uenig, men inne på noe.
For så til det generelle. Jeg godtar altså at biler vokser. Lenge har jeg syntes det er noe stort tull som fører til at modellene jobber seg for langt opp i segmentene og skaper problemer for modellene ovenfor, samt at man skaper et behov for å fylle på med mindre modeller i bunnen. Men jeg innser at dette henger sammen med folkets krav til utstyr av mer eller mindre viktighet. Jeg godtar derimot ikke at biler innenfor samme merke/produsent skal se like ut, kun (tilsynelatende) begrenset av lengde. Designere og ledere snakker om at "designmessige kjennetrekk" skal knytte merkets DNA mellom modellene, slik at du automatisk vet at du har f.eks. en Peugeot foran deg. Tullprat sier jeg. Hvorfor må en 207 og en 607 dele de samme trekkene? Under metallet kan jeg forstå det bedre (kostnadssparing etc.), men så lenge bilmerket synes på panseret vil de som gidder å bry seg se at vi snakker om en Peugeot.
Renault er et godt eksempel. Finn eller søk frem et bilde av en Mégane. Så titter du på Scenic, Grand Scenic, Espace og Grand Espace. Ta gjerne en titt på Clio og Modus også, når du først er i gang. Ser du noen likheter? Eller kanskje jeg burde spørre; ser du noen forskjeller? Det er svært fristende å tenke seg at man går inn hos en Renault forhandler og forteller at man "skulle hatt en bil rundt 4,5 meter. Hva har du som passer?" Dette er slikt som skjer når en designer hos fabrikken får en god idé. Den realiseres på en konseptmodell, designet overføres til en av volummodellene i stallen, og hvis det lykkes så sprer det seg som et virus rundt til de andre modellene etterhvert som de sjekkes inn for oppdateringer. Enderesultatet er at de alle sammen ser nokså like ut. Og Renault er ikke de eneste synderne i denne klassen. Audi, Mercedes, Nissan, Peugeot, Seat, Skoda, Opel, Volkswagen og Volvo er like ille de også. Ser du forskjell på en A3 Sportback og en A4 Avant på avstand?
Tenk på hvilke biler som virkelig skiller seg ut. Jeg snakker ikke om Ferrarier og sånt, det er ikke interressant nå. Husker du gamle Peugeot 406 coupé? Eller hva med Huyndai Coupé, Toyota MR2, Nissan Micra, Smart ForTwo eller BMW 1-serie? Nå skal jeg vel legge til at også alle BMW'er plutselig ble veldig kantete så fort Chris Bangle ble stueren, men de ligger fremdeles et par hoder foran de andre. Poenget er at de bilene som huskes er de bilene som har et originalt konsept eller utseende. Det er derfor vi minnes bilene fra 60- og 50-åra så godt; den gangen var alle bilene forskjellige. For å trekke inn en superbil, hva hadde Lamborghini Countach vært hvis den var nesten helt lik Lamborghini Espada (fra samme år)? Superbiler må skille seg ut for å eksistere, men hvorfor er "vanlige" biler unntatt den regelen? Hadde vi husket Citroën DS på samme måte hvis den ikke var såpass grunnleggende forskjellig utseendemessig (og teknisk) fra samtidige biler som den var?
Peugeot 406 var designet av Pininfarina. Uavhengige designere brenner for å skape noe som er annerledes, å gjøre noe som ikke er gjort før. Det er slikt som dytter designtrenden fremover. Selvfølgelig kan det skje innad i en fabrikks egen designerstall også, men etter utvalget å dømme ser det ikke ut som noe som favoriseres. Istedet legger man vekten på å jakte etter "gjenkjenningsfaktoren" samtidig som man ikke havner for langt bak konkurrenten. Tenk tilbake til når den første Ford Focus kom. "New edge" het designen, og spredde seg raskt i Ford-stallen. Så spredde den seg til alle de andre produsentene også, for ingen ville vel bli sett på som gammeldagse og umoderne. Særlig ikke i design og utseende, som tross alt er noe av det første en bilkjøper ser på når han/hun skal velge bil.
Og dermed mener jeg at flere bilprodusenter har kjørt seg opp i en blindgate ved å gjøre modellene sine for like hverandre. På den måten står ikke valget mellom hvilken modell du vil ha, men heller hvilket merke du vil ha. Dernest hvilket segment du behøver (antall unger osv.) og hva du har råd til. Hva med å appellere litt mer til individualistene? Noen produsenter har skjønt det, Nissan Micra er for eksempel temmelig ulik mye annet på veiene. De aller fleste Toyota-modellene er forskjellige fra hverandre. Sistnevnte er forresten snart verdens mestselgende bilprodusent, kan designdifferensieringen være en årsak? Toyota har ikke bare en bil til alle behov, men også til enhver smak. For å si det på en annen måte; de som kjører en Yaris trenger ikke tenke at de sitter i en billig, nedkrympet Avensis (og omvendt). Den tanken er ikke like enkel i en 207 eller ny Corsa.
Så, tilbake til start. Den nye Opel Corsa er ikke kontroversiell. Den er kliss lik de andre modellene i stallen, og den er skremmende lik et forsøk på å ikke falle utenfor flokken av småbiler på tre meter. Så får folk velge Opel (og ikke Peugeot eller Volkswagen) på grunnlag av hvilke verdier Opel står for. Og her passer det med et siste eksempel: Volkswagen har en bil som heter Phaeton. Hørt om den? Sett den noengang? Nei, tenkte meg det. Den selger ekstremt lite, mye fordi Audi A8 er et enormt bedre valg. Men VW bryr seg ikke, og hvorfor? Jo fordi Phaeton ble produsert for å endre folks oppfatning av Volkswagen. Konsernet (som også eier Audi - og dermed også A8) har penger nok til at sviktende salg ikke betyr noe. Men kanskje tenker en eller to der ute, som har sett bilder av bilen, at den ser skikkelig tøff og pen ut. Tøff, pen og luksuriøs. Alt et ledd i planen om at folk flest skal assosiere VW med eleganse, teknisk overlegenhet og klasse. Verdier VW før ikke var forbundet med, men som nå siver inn hos mange. Nye Passat for eksempel? Stilig bil, ikke sant? Og oppfatningen om "folkebilen" og god driftsøkonomi har ikke blitt borte på veien. Har man ikke råd til en Phaeton (eller en Passat) så er derimot veien til en Golf eller Polo ganske kort. For dette er jo også Volkswagen'er som bør reflektere de samme verdiene som flaggskipet.
Så får det heller være det samme med at en Phaeton, en Passat, en Jetta, en Golf, en Polo og en Lupo er forskjellige størrelser av stort sett samme bilen. Eller hva? Tenk selv, hva er det som gjør at du ønsker deg en BMW 3-serie? Kan det tenkes at det har med 5-serien og 7-serien å gjøre, men at de blir for dyre?
Bilindustrien er preget av intens rivalisering og et beinhardt marked. Samtidig selger de et produkt som skal appellere både til fornuft og følelser, et vanskelig krav å matche i kampen for å selge nettopp sin bil. Fornuften blir fort en teknisk sak, men hva med å appellere litt mer til følelsene? Jeg tror det ikke ville skadet med litt større variasjon enn utover motorstørrelser og lengde på bilen.
Mitt problem går derimot som vanlig på designet. Jeg leste om bilen på DinSide, og siterer: "Opel har gitt nykommeren en mer markant og sikkert noe mer kontroversiell design." Og videre: "[...] designen på Astra er jo sprek nok den også uten at Corsa egentlig fremstår som en slags "mini-Astra". Merkeidentiteten mellom modellene er mindre markant enn hos Peugeot. Til de to sitatene sier jeg 1) feil, og 2) uenig, men inne på noe.
For så til det generelle. Jeg godtar altså at biler vokser. Lenge har jeg syntes det er noe stort tull som fører til at modellene jobber seg for langt opp i segmentene og skaper problemer for modellene ovenfor, samt at man skaper et behov for å fylle på med mindre modeller i bunnen. Men jeg innser at dette henger sammen med folkets krav til utstyr av mer eller mindre viktighet. Jeg godtar derimot ikke at biler innenfor samme merke/produsent skal se like ut, kun (tilsynelatende) begrenset av lengde. Designere og ledere snakker om at "designmessige kjennetrekk" skal knytte merkets DNA mellom modellene, slik at du automatisk vet at du har f.eks. en Peugeot foran deg. Tullprat sier jeg. Hvorfor må en 207 og en 607 dele de samme trekkene? Under metallet kan jeg forstå det bedre (kostnadssparing etc.), men så lenge bilmerket synes på panseret vil de som gidder å bry seg se at vi snakker om en Peugeot.
Renault er et godt eksempel. Finn eller søk frem et bilde av en Mégane. Så titter du på Scenic, Grand Scenic, Espace og Grand Espace. Ta gjerne en titt på Clio og Modus også, når du først er i gang. Ser du noen likheter? Eller kanskje jeg burde spørre; ser du noen forskjeller? Det er svært fristende å tenke seg at man går inn hos en Renault forhandler og forteller at man "skulle hatt en bil rundt 4,5 meter. Hva har du som passer?" Dette er slikt som skjer når en designer hos fabrikken får en god idé. Den realiseres på en konseptmodell, designet overføres til en av volummodellene i stallen, og hvis det lykkes så sprer det seg som et virus rundt til de andre modellene etterhvert som de sjekkes inn for oppdateringer. Enderesultatet er at de alle sammen ser nokså like ut. Og Renault er ikke de eneste synderne i denne klassen. Audi, Mercedes, Nissan, Peugeot, Seat, Skoda, Opel, Volkswagen og Volvo er like ille de også. Ser du forskjell på en A3 Sportback og en A4 Avant på avstand?
Tenk på hvilke biler som virkelig skiller seg ut. Jeg snakker ikke om Ferrarier og sånt, det er ikke interressant nå. Husker du gamle Peugeot 406 coupé? Eller hva med Huyndai Coupé, Toyota MR2, Nissan Micra, Smart ForTwo eller BMW 1-serie? Nå skal jeg vel legge til at også alle BMW'er plutselig ble veldig kantete så fort Chris Bangle ble stueren, men de ligger fremdeles et par hoder foran de andre. Poenget er at de bilene som huskes er de bilene som har et originalt konsept eller utseende. Det er derfor vi minnes bilene fra 60- og 50-åra så godt; den gangen var alle bilene forskjellige. For å trekke inn en superbil, hva hadde Lamborghini Countach vært hvis den var nesten helt lik Lamborghini Espada (fra samme år)? Superbiler må skille seg ut for å eksistere, men hvorfor er "vanlige" biler unntatt den regelen? Hadde vi husket Citroën DS på samme måte hvis den ikke var såpass grunnleggende forskjellig utseendemessig (og teknisk) fra samtidige biler som den var?
Peugeot 406 var designet av Pininfarina. Uavhengige designere brenner for å skape noe som er annerledes, å gjøre noe som ikke er gjort før. Det er slikt som dytter designtrenden fremover. Selvfølgelig kan det skje innad i en fabrikks egen designerstall også, men etter utvalget å dømme ser det ikke ut som noe som favoriseres. Istedet legger man vekten på å jakte etter "gjenkjenningsfaktoren" samtidig som man ikke havner for langt bak konkurrenten. Tenk tilbake til når den første Ford Focus kom. "New edge" het designen, og spredde seg raskt i Ford-stallen. Så spredde den seg til alle de andre produsentene også, for ingen ville vel bli sett på som gammeldagse og umoderne. Særlig ikke i design og utseende, som tross alt er noe av det første en bilkjøper ser på når han/hun skal velge bil.
Og dermed mener jeg at flere bilprodusenter har kjørt seg opp i en blindgate ved å gjøre modellene sine for like hverandre. På den måten står ikke valget mellom hvilken modell du vil ha, men heller hvilket merke du vil ha. Dernest hvilket segment du behøver (antall unger osv.) og hva du har råd til. Hva med å appellere litt mer til individualistene? Noen produsenter har skjønt det, Nissan Micra er for eksempel temmelig ulik mye annet på veiene. De aller fleste Toyota-modellene er forskjellige fra hverandre. Sistnevnte er forresten snart verdens mestselgende bilprodusent, kan designdifferensieringen være en årsak? Toyota har ikke bare en bil til alle behov, men også til enhver smak. For å si det på en annen måte; de som kjører en Yaris trenger ikke tenke at de sitter i en billig, nedkrympet Avensis (og omvendt). Den tanken er ikke like enkel i en 207 eller ny Corsa.
Så, tilbake til start. Den nye Opel Corsa er ikke kontroversiell. Den er kliss lik de andre modellene i stallen, og den er skremmende lik et forsøk på å ikke falle utenfor flokken av småbiler på tre meter. Så får folk velge Opel (og ikke Peugeot eller Volkswagen) på grunnlag av hvilke verdier Opel står for. Og her passer det med et siste eksempel: Volkswagen har en bil som heter Phaeton. Hørt om den? Sett den noengang? Nei, tenkte meg det. Den selger ekstremt lite, mye fordi Audi A8 er et enormt bedre valg. Men VW bryr seg ikke, og hvorfor? Jo fordi Phaeton ble produsert for å endre folks oppfatning av Volkswagen. Konsernet (som også eier Audi - og dermed også A8) har penger nok til at sviktende salg ikke betyr noe. Men kanskje tenker en eller to der ute, som har sett bilder av bilen, at den ser skikkelig tøff og pen ut. Tøff, pen og luksuriøs. Alt et ledd i planen om at folk flest skal assosiere VW med eleganse, teknisk overlegenhet og klasse. Verdier VW før ikke var forbundet med, men som nå siver inn hos mange. Nye Passat for eksempel? Stilig bil, ikke sant? Og oppfatningen om "folkebilen" og god driftsøkonomi har ikke blitt borte på veien. Har man ikke råd til en Phaeton (eller en Passat) så er derimot veien til en Golf eller Polo ganske kort. For dette er jo også Volkswagen'er som bør reflektere de samme verdiene som flaggskipet.
Så får det heller være det samme med at en Phaeton, en Passat, en Jetta, en Golf, en Polo og en Lupo er forskjellige størrelser av stort sett samme bilen. Eller hva? Tenk selv, hva er det som gjør at du ønsker deg en BMW 3-serie? Kan det tenkes at det har med 5-serien og 7-serien å gjøre, men at de blir for dyre?
Bilindustrien er preget av intens rivalisering og et beinhardt marked. Samtidig selger de et produkt som skal appellere både til fornuft og følelser, et vanskelig krav å matche i kampen for å selge nettopp sin bil. Fornuften blir fort en teknisk sak, men hva med å appellere litt mer til følelsene? Jeg tror det ikke ville skadet med litt større variasjon enn utover motorstørrelser og lengde på bilen.
søndag, mai 14, 2006
I dager fylt med bekymring for fremtiden føles det greit å vite at andre har tenkt det samme før deg. For eksempel Lars Lillo-Stenberg. Har hørt mye på denne herlige sangen som avslutter Hjernen Er Alene, deres beste plate. Hvilken av kategoriene jeg faller under har jeg ingen peiling på, men lenge var det den siste. "Din tid er ikke lenger uendelig", for en treffende måte å beskrive det å bli voksen på...
Hva har du tenkt
Hva har du tenkt å gjøre nå
Hva har du tenkt å gjøre nå
Har tenkt å bygge en seilebåt
Så skal jeg dra til Kina
Jeg blir nok borte i fem-seks år
Så skal jeg skrive boka
Hva har du tenkt å gjøre nå
Hva har du tenkt å gjøre nå
Har tenkt å studere økonomi
Og drive et firma på si
En rik familie skal jeg
Gifte meg inn i
Snart har jeg hus og bil
Du får ha lykke til
Du får ha lykke til
Hva har du tenkt å gjøre nå
Hva har du tenkt å gjøre nå
Jeg hakke peiling jeg
Ha'kke tenkt no' på det
Er nødt til å skaffe meg jobb
Må tjene kroner må betale lånet
Blir kastet ut neste måned
Du får ha lykke til
Fem og tyve år og du er langt på vei
Tidsbegrepet forandrer seg
Din tid er ikke lenger uendelig
Slik den var da du var yngre dum og fri
Hva har du tenkt
Hva har du tenkt å gjøre nå
Hva har du tenkt å gjøre nå
Har tenkt å bygge en seilebåt
Så skal jeg dra til Kina
Jeg blir nok borte i fem-seks år
Så skal jeg skrive boka
Hva har du tenkt å gjøre nå
Hva har du tenkt å gjøre nå
Har tenkt å studere økonomi
Og drive et firma på si
En rik familie skal jeg
Gifte meg inn i
Snart har jeg hus og bil
Du får ha lykke til
Du får ha lykke til
Hva har du tenkt å gjøre nå
Hva har du tenkt å gjøre nå
Jeg hakke peiling jeg
Ha'kke tenkt no' på det
Er nødt til å skaffe meg jobb
Må tjene kroner må betale lånet
Blir kastet ut neste måned
Du får ha lykke til
Fem og tyve år og du er langt på vei
Tidsbegrepet forandrer seg
Din tid er ikke lenger uendelig
Slik den var da du var yngre dum og fri
tirsdag, mai 09, 2006
mandag, mai 08, 2006
Jeg har fått jobb! :D Det er bare ett minus, og det er at jeg må flytte fra kjære Bergen til Lillestrøm...
Man kan si mye pent om Lillestrøm ("byen", ikke laget), men det blir ikke noe særlig mer enn godt ment. Man kan si mye pent om Bergen og, men da stemmer det.
Så da ble det to år, i hvert fall i denne omgang. Forhåpentligvis vender jeg tilbake ved en senere anledning. Nå er det om å gjøre å finne seg en ny leilighet, en som ikke koster skjorta (slik det meste gjør der borte) og buksa.
Well. Burde ha blogget mer om dette, men føler jeg ikke har så mye mer å si.. På en side er det trist å reise herfra, på en annen side er det greit å få stabil lønn. Tror det skal bli bra jeg.
Man kan si mye pent om Lillestrøm ("byen", ikke laget), men det blir ikke noe særlig mer enn godt ment. Man kan si mye pent om Bergen og, men da stemmer det.
Så da ble det to år, i hvert fall i denne omgang. Forhåpentligvis vender jeg tilbake ved en senere anledning. Nå er det om å gjøre å finne seg en ny leilighet, en som ikke koster skjorta (slik det meste gjør der borte) og buksa.
Well. Burde ha blogget mer om dette, men føler jeg ikke har så mye mer å si.. På en side er det trist å reise herfra, på en annen side er det greit å få stabil lønn. Tror det skal bli bra jeg.
mandag, mai 01, 2006
Hurra for 1. mai!
Gikk hjemmefra 1730, kom ned på holdeplassen 1735, ventet å nå bussen ca 1740. Sto der til klokka ble kvart på, sto der videre til den ble fem på før 80 bussen kom. Gikk inn, spurte om det ikke skulle komme en 71 buss snart, nja jo, den skulle gå fra Åsane terminal ti over seks. Ok, da tok jeg 80'en til byen, og håpet at 70'en i det minste kanskje skulle gå litt før. Når vi kom til Skolten (danskebåtkaia) bestemte bussjåføren (som nesten ikke kunne snakke) seg for å plukke med de sikkert 50 pensjonistene som tydeligvis nettopp var kommet hjem. De brukte selvfølgelig en og en halv evighet på å komme seg på bussen, slik at vi sto der i hvertfall fem minutt. Endelig i byen så viser det seg at ingen 71 eller 70 har tenkt seg til Laksevåg med det første, i følge plakatene i alle fall. Så jeg setter min lit til hva sjåføren sa, at det ville være en her omtrent halv sju. Sto der i iskald vind, etter å ha trøstet meg med et pizzastykke fra 7-11, og klokka ble halv og ti over halv. Kvart på sju fikk jeg absolutt nok, og gikk til torget for å ta første 6'er hjem. Den kom 1855, i tide utrolig nok. Måtte løse ny billett, siden overgangsreglene på bussene her er sånn at man ikke kan reise tilbake på samme billett.
Greit nok at det er 1. mai, men alle de andre bussene gikk jo. Så faktisk fire 80'er, deriblant den jeg satt på selv. Men ikke et spor av hverken 70 eller 71. Så her er jeg, tilbake der jeg startet for nesten to timer siden, og det eneste jeg har oppnådd er å være litt i byen og vente på en buss som aldri kom.
Du verden så glad jeg er i Gaia akkurat nå.
Greit nok at det er 1. mai, men alle de andre bussene gikk jo. Så faktisk fire 80'er, deriblant den jeg satt på selv. Men ikke et spor av hverken 70 eller 71. Så her er jeg, tilbake der jeg startet for nesten to timer siden, og det eneste jeg har oppnådd er å være litt i byen og vente på en buss som aldri kom.
Du verden så glad jeg er i Gaia akkurat nå.
