Hvorfor går det faen ikke an å gå over Torgallmenningen lenger, uten å bli stoppa av en idiot som vil ha deg til å svare på en eller annen idiotisk undersøkelse?? Jeg skal samle dem alle sammen på ett hushjørne, så kan de stå der og spørre hverandre!
Knitre... Knitre...
Og en ting til; hvorfor må Frelsesarmeen sette julekrukka si med "takk for gaven" midt i inngangen til Xhibition?? Prøver de å gi meg dårlig samvittighet? Slik får de i alle fall ingenting!
fredag, desember 16, 2005
onsdag, desember 14, 2005
God dag!
På bussen til Flaktveit i dag opplevde jeg sannsynligvis det ekleste jeg har opplevd på buss. En dame i setet bak meg hostet, og like etterpå hørte jeg den umiskjennelige lyden av oppkast. Jeg tenkte "jeg håper virkelig du har en pose du spyr i", men nei, hun lot alt gå i både sete, vegger og gulv hun. Det tok selvfølgelig ikke lang tid før det begynte å lukte temmelig semmert også, så jeg regnet i det minste med at hun ville gå frem til bussjåføren og beklage seg. Han (eller, det var en hun i dag) var tross alt bare to seterader foran. Ingen bevegelse var å spore der bak. Så da satt jeg der og forsøkte å puste så lite som mulig, og bekymret meg for om hun hadde greid å spy på jakken min, men det hadde hun heldigvis ikke.
Når vi kom til Åsane terminal gikk hun av, og heller ikke da var det så mye som en beklagelse å høre. Jeg vil tro hun hadde nok med skammen og å komme seg vekk fra bussen så fort som mulig. For min del måtte jeg sitte et kvarter i spylukt før jeg kom til skolen. For en fin start på dagen! Heldigvis hadde jeg en klasse som insisterte på å bråke, kaste ting, slåss, nekte å gjøre skolearbeid, samt late som om de gråt og var lei seg.
I dag kommer det en fyr for å se på nabohybelen min. Håper han tar den, hvis ikke blir jeg en fattig mann over nyttår. Dagen har m.a.o. fremdeles muligheter til å ta seg opp.
Når vi kom til Åsane terminal gikk hun av, og heller ikke da var det så mye som en beklagelse å høre. Jeg vil tro hun hadde nok med skammen og å komme seg vekk fra bussen så fort som mulig. For min del måtte jeg sitte et kvarter i spylukt før jeg kom til skolen. For en fin start på dagen! Heldigvis hadde jeg en klasse som insisterte på å bråke, kaste ting, slåss, nekte å gjøre skolearbeid, samt late som om de gråt og var lei seg.
I dag kommer det en fyr for å se på nabohybelen min. Håper han tar den, hvis ikke blir jeg en fattig mann over nyttår. Dagen har m.a.o. fremdeles muligheter til å ta seg opp.
tirsdag, desember 13, 2005
MM
To store jubileer her på Lost Songs i vinter er nå passert. Besøkende nummer 2000 tikket nemlig inn for to treff siden, og den ellevte desember kunne vi/jeg feire et beskjedent ett-års jubileum. Lost Songs, eller bloggen tidligere kjent som Speakin' Out eller The Book Of Right-On's (den har vært kalt litt av hvert denne bloggen), ble startet opp under eksamenslesingen til mitt siste skoleår i fjor. Tanken var til å begynne med bare å finne ut hva dette blogg-fenomenet gikk i, etter å ha lest en blogg på det Akademiske Kvarter sine hjemmesider. Siden jeg liker godt å skrive tenkte jeg snart at dette kunne være noe for meg. Et forum å flåse og fjase litt i. Kanskje med en seriøs kommentar innimellom. Og slik har det jammen meg blitt også.
Det har vært lange poster og korte poster, håpløse poster og (forhåpentligvis) interressante poster, glade poster og halvtriste poster. Noen bilder og klipp har det også blitt plass til, samtidig som jeg har utvidet med to(!) andre sideblogger. Begge disse hviler for øyeblikket, i påvente av inspirasjon og nye bilder. Jeg har ikke akkurat vært veldig aktiv med kameraet mitt i det siste, men noen julebilder kommer nok etterhvert. Perioder med stillhet har det forsåvidt vært på Lost Songs også, men helt i dvale har den da heller ikke gått.
Det har vært mye jeg ikke har fortalt noe særlig om i høst, og i særdeleshet gjelder det vikarjobbingen min, men la meg bare kort si at det går greit. Jeg vet nå at jeg kan være lærer. Om jeg vil være lærer får vi ta senere. Jeg tjener i det minste penger, og det kommer godt med nå i juletidene. Jeg tok unna mesteparten av min lille julehandel i dag, så nå mangler jeg bare én gave etter å ha kjøpt til Hannah, Anne Maren og Arne Olaf, Pappa og Renate, og Roald. Så det blir nok jul i år også.
Så, uten å trekke det lengre ut; jeg håper jeg klarer å rote sammen enda et år med Lost Songs.
"Not because they are easy, but because they are hard."
- John F. Kennedy
Det har vært lange poster og korte poster, håpløse poster og (forhåpentligvis) interressante poster, glade poster og halvtriste poster. Noen bilder og klipp har det også blitt plass til, samtidig som jeg har utvidet med to(!) andre sideblogger. Begge disse hviler for øyeblikket, i påvente av inspirasjon og nye bilder. Jeg har ikke akkurat vært veldig aktiv med kameraet mitt i det siste, men noen julebilder kommer nok etterhvert. Perioder med stillhet har det forsåvidt vært på Lost Songs også, men helt i dvale har den da heller ikke gått.
Det har vært mye jeg ikke har fortalt noe særlig om i høst, og i særdeleshet gjelder det vikarjobbingen min, men la meg bare kort si at det går greit. Jeg vet nå at jeg kan være lærer. Om jeg vil være lærer får vi ta senere. Jeg tjener i det minste penger, og det kommer godt med nå i juletidene. Jeg tok unna mesteparten av min lille julehandel i dag, så nå mangler jeg bare én gave etter å ha kjøpt til Hannah, Anne Maren og Arne Olaf, Pappa og Renate, og Roald. Så det blir nok jul i år også.
Så, uten å trekke det lengre ut; jeg håper jeg klarer å rote sammen enda et år med Lost Songs.
"Not because they are easy, but because they are hard."
- John F. Kennedy
lørdag, desember 10, 2005
Mamma og Pappa
Hvorfor omtaler alltid mamma'er seg selv i tredje persjon? For eksempel, "Nå skal mamma..." eller "Hun skal bare..." Er det bare navnet vårt som er forbundet med "jeg" begrepet? Fordi navnet er unikt, mens mamma-navnet er noe alle mødre har? Eller er det et forsøk på innprente et ord hos barna våre? Den teknikken fører egentlig bare til at barna knapt vet hva foreldrene heter. Min mor heter Berit, men "Berit" høres ut som noen andre enn mamma. Det samme gjelder Øivind. Øivind kunne vært en venn eller en kollega, men pappa er noe annet. Øivind er bare noe han bruker rundt andre mennesker. Omtrent som Fantomet.
mandag, desember 05, 2005
Jarre og meg
Hva skjer? Jeg som før var så glad i å skrive og av og til syntes jeg glimtet til med en ganske bra tekst har helt mistet gløden... Jeg finner absolutt ikke inspirasjon til å skrive noe viktig på denne bloggen, ikke på de to andre jeg har, og musikkanmeldingen min har også stoppet opp. Det har liksom bare blitt småsnutter i det siste, eller klipp fra aviser. Jeg savner egentlig å kunne skrive sånne lange blogger som Jon har gjort en del av, men etter at bokprosjektet begynte har han blitt stille han også. Jeg gikk med en bok i magen jeg og for et år eller et halvt siden, men siden jeg er altfor tiltaksløs så har det ikke blitt noe ut av det ennå. Kanskje får jeg ånden over meg en dag, men jeg må si jeg tviler.
Musikkanmelding har roet seg kraftig ned i det siste, selv om det ikke hadde trengt å være sånn. For en stund siden kom det en hel norgespakke med cd'er over vannskillet, og jeg kunne nok valgt litt flere plater enn jeg gjorde. Men det meste var søppel, så jeg er ikke så lei meg egentlig. Det ble sendt videre i systemet, og jeg har ikke sett noe mer til det jeg heller. Planen er å lage en klassiker-anmeldelse for å holde blekket bløtt, og denne gang viker det som jeg lander på Jean Michel Jarres Oxygene fra 1976. Jeg har tenkt på å skrive noe om Laura Veirs' Year Of Meteors fra i år også, men dette avhenger av inspirasjon. Musikk skal det iallefall ikke stå på.
Det er litt rart egentlig, hvordan dette med musikk svinger frem og tilbake. Jeg vokste opp med å høre på Jarre, etter at min fetter Christian Skjønhaug introduserte Cities In Concert, Houston-Lyon (1987) til meg en gang på slutten av åttitallet. Siden kjøpte jeg Jarre Live (1989), selvfølgelig på kassett, og jeg husker fremdeles den gangen jeg fikk låne The Concerts In China (1983) på dobbel LP. Magisk musikk; begrepet "synthesizer" vokste plutselig og inneholdt noe helt annet enn Duran Duran og Nick Kershaw. Kanskje var det dette som ble starten på min bevisste lytting til musikk? Fra nå av visste jeg hva jeg likte. Og Jarre fortsatte å bli med meg videre, til den gangen noen hadde den nye Revolutions (1988) med på hyttetur med mandagsklubben, til jeg oppdaget Oxygene i en platesjappe i Oslo, til jeg dro på konsert selv i 1997 i Oslo Spektrum. Den gangen var det Oxygene 7-13 som var ute, men Jarretiden var egentlig over for meg allerede da. Jeg hadde kjøpt meg Equinoxe (1978), samleplaten Images (1993), Magnetic Fields (1981) og min egen Concerts In China, nå på cd, i tillegg til den uhåndterlige Zoolook (1984).
En gang på videregående tenker jeg, ble det stopp. Fra nå av var det R.E.M. og U2. Og Jarre bodde langt nede i cd-hyllen. Helt til jeg tok frem Oxygene igjen for noen uker siden. Og da var han der, like frisk og magisk som før. Jeg skal innrømme at han er ikke like tidløs som han var når jeg var liten, men jeg skammer meg ikke over å si: Jeg er Jarre-fan! Derfor var gleden og nostalgifaktoren høy da jeg snurret innom CDON for å se hva de kunne tilby, mest for moro skyld. Og der fant jeg Chronologie (1993) og Revolutions, to av de platene jeg alltid har ønsket meg, men som jeg liksom ikke har giddet å kjøpe. Nå kostet de 40 kroner per stykk... Min første tanke var "de skal jeg ha", men etterhvert kom ettertanken snikende; er ikke dette verdt mer?
Når man leser om Jarre på allmusic.com så beskrives han som den elektroniske musikkens fremste ambassadør, men plateanmeldelsene bærer ikke preg av det. Det refereres stadig til ting som at "folk som like Tangerine Dream vil like denne", og slik marginaliseres vår mann ambassadøren. Kun de særingene som liker Tangerine Dream (som tross alt er nokså bra) kan med andre ord få noe ut av 80-talls ikonet Jean Michel Jarre. Som oppvokst på denne tiden vil jeg nå ta meg lov til å si meg litt uenig. Det er greit at han aldri toppet Oxygene senere, men musikken hans er slett ikke rævva. Selv ikke så dance-orientert som han ble i senere tid. Jeg finner det vanskeligere å rettferdiggjøre Oxygene 7-13 enn Aero (2005), for eksempel. I en tid hvor gitarrocken står sterkt i form av nu-metal, post-punk, indierock og hardcore (pluss alt i mellom dette) holder dinosauren Jean Michel det gående fremdeles. I følge lydverket på NRK er den elektroniske musikken kommersialisert og død, men Jarre ser ikke ut til å ha fått med seg dette. Det vil jeg gi ham kred for. Han gjør sin egen greie, slik som han alltid har gjort det. De samme gigantokonsertene utendørs, den samme stormannsgalskapen, og de samme kunstneriske, "typisk franske" musikalske visjonene.
Så jeg bestilte de to platene jeg, og nok en gang får Jarre bo i midten av cd-hyllen.
Og slik ble dette en lang post likevel. Troll i ord kan man si.
Musikkanmelding har roet seg kraftig ned i det siste, selv om det ikke hadde trengt å være sånn. For en stund siden kom det en hel norgespakke med cd'er over vannskillet, og jeg kunne nok valgt litt flere plater enn jeg gjorde. Men det meste var søppel, så jeg er ikke så lei meg egentlig. Det ble sendt videre i systemet, og jeg har ikke sett noe mer til det jeg heller. Planen er å lage en klassiker-anmeldelse for å holde blekket bløtt, og denne gang viker det som jeg lander på Jean Michel Jarres Oxygene fra 1976. Jeg har tenkt på å skrive noe om Laura Veirs' Year Of Meteors fra i år også, men dette avhenger av inspirasjon. Musikk skal det iallefall ikke stå på.
Det er litt rart egentlig, hvordan dette med musikk svinger frem og tilbake. Jeg vokste opp med å høre på Jarre, etter at min fetter Christian Skjønhaug introduserte Cities In Concert, Houston-Lyon (1987) til meg en gang på slutten av åttitallet. Siden kjøpte jeg Jarre Live (1989), selvfølgelig på kassett, og jeg husker fremdeles den gangen jeg fikk låne The Concerts In China (1983) på dobbel LP. Magisk musikk; begrepet "synthesizer" vokste plutselig og inneholdt noe helt annet enn Duran Duran og Nick Kershaw. Kanskje var det dette som ble starten på min bevisste lytting til musikk? Fra nå av visste jeg hva jeg likte. Og Jarre fortsatte å bli med meg videre, til den gangen noen hadde den nye Revolutions (1988) med på hyttetur med mandagsklubben, til jeg oppdaget Oxygene i en platesjappe i Oslo, til jeg dro på konsert selv i 1997 i Oslo Spektrum. Den gangen var det Oxygene 7-13 som var ute, men Jarretiden var egentlig over for meg allerede da. Jeg hadde kjøpt meg Equinoxe (1978), samleplaten Images (1993), Magnetic Fields (1981) og min egen Concerts In China, nå på cd, i tillegg til den uhåndterlige Zoolook (1984).
En gang på videregående tenker jeg, ble det stopp. Fra nå av var det R.E.M. og U2. Og Jarre bodde langt nede i cd-hyllen. Helt til jeg tok frem Oxygene igjen for noen uker siden. Og da var han der, like frisk og magisk som før. Jeg skal innrømme at han er ikke like tidløs som han var når jeg var liten, men jeg skammer meg ikke over å si: Jeg er Jarre-fan! Derfor var gleden og nostalgifaktoren høy da jeg snurret innom CDON for å se hva de kunne tilby, mest for moro skyld. Og der fant jeg Chronologie (1993) og Revolutions, to av de platene jeg alltid har ønsket meg, men som jeg liksom ikke har giddet å kjøpe. Nå kostet de 40 kroner per stykk... Min første tanke var "de skal jeg ha", men etterhvert kom ettertanken snikende; er ikke dette verdt mer?
Når man leser om Jarre på allmusic.com så beskrives han som den elektroniske musikkens fremste ambassadør, men plateanmeldelsene bærer ikke preg av det. Det refereres stadig til ting som at "folk som like Tangerine Dream vil like denne", og slik marginaliseres vår mann ambassadøren. Kun de særingene som liker Tangerine Dream (som tross alt er nokså bra) kan med andre ord få noe ut av 80-talls ikonet Jean Michel Jarre. Som oppvokst på denne tiden vil jeg nå ta meg lov til å si meg litt uenig. Det er greit at han aldri toppet Oxygene senere, men musikken hans er slett ikke rævva. Selv ikke så dance-orientert som han ble i senere tid. Jeg finner det vanskeligere å rettferdiggjøre Oxygene 7-13 enn Aero (2005), for eksempel. I en tid hvor gitarrocken står sterkt i form av nu-metal, post-punk, indierock og hardcore (pluss alt i mellom dette) holder dinosauren Jean Michel det gående fremdeles. I følge lydverket på NRK er den elektroniske musikken kommersialisert og død, men Jarre ser ikke ut til å ha fått med seg dette. Det vil jeg gi ham kred for. Han gjør sin egen greie, slik som han alltid har gjort det. De samme gigantokonsertene utendørs, den samme stormannsgalskapen, og de samme kunstneriske, "typisk franske" musikalske visjonene.
Så jeg bestilte de to platene jeg, og nok en gang får Jarre bo i midten av cd-hyllen.
Og slik ble dette en lang post likevel. Troll i ord kan man si.
