Studering, sommerfugler og selskapsliv

I morgen (teknisk sett i dag, men dette har jeg snakket om før) reiser jeg tilbake til Sogndal for første gang siden jeg slutta i mai i fjor. Det er Veka 2005, og duket for utsvevende og utaggerende oppførsel. Det er selvfølgelig også duket for en mengde konserter, men det kommer i andre rekke. Her er rekkene:

1. Treffe gamle kjente.
2. Se konserter.

Jeg må si jeg gleder meg storartet (her har vi en grammatisk nøtt. Kan man si at man gleder seg storartet? Er ikke "storartet" et adjektiv, og ikke et adverb? Hvis noen norsk eksperter leser dette, så gi meg et tips) . Det skal faktisk bli litt godt å komme tilbake som en gjest, det gir en liten følelse av perspektiv. Jeg får bare håpe jeg ikke savner den lille bygda for mye... Men moro skal det bli! Jeg har vinterferie nå, og akter å koble svært mye ut fra skole og stress rundt det. Etter vinterferien skal jeg i praksis, og etter praksis er det påskeferie. Så det blir ganske lenge til jeg setter mine ben på Landås igjen. Det er en positiv ting. Selv om jeg trives på Landås da, ikke misforstå. Men jeg er ganske lei av å være student nå, jeg vil jobbe og tjene penger. Så mye penger at jeg på sikt kan få mitt eget sted å bo. Men la det være sagt, studentlivet er både et avslappende og et stressende liv. Det er avslappende for alle de grunnene som folk som ikke er studenter ser.

Vi sover så lenge vi vil, eller kan.
Vi fester når vi gidder (og det gjør vi).
Vi går på skolen hvis det passer sånn.
Vi leser til eksamen når vi er pokka nødt.
Vi tar ansvar hvis noen maser.
Vi forventer ikke noe av noen, for ingen forventer noe av oss.

Men det er (eller i alle fall kan være) et stressende liv for den som er midt oppe i det.

Det er et press for å fullføre.
Det er et press for å skrive gode oppgaver.
Det er et press for å bli likt av læreren/foreleseren.
Det er et press for gode karakterer.
Det er et press for å få lest pensumbøkene. Alle 2000 sidene.
Det er et press fra folk som ikke er studenter for å forklare hvorfor man ikke alltid er fornøyd med slaraffenlivet som student.

Å forklare det klarte ikke jeg heller. Men man skal synes man har det for godt, man skal arbeide hardt for å holde foreldrene fornøyde, man skal nyte tiden som student (også kjent som nuet), man skal bli ferdig med studeringen så fort som mulig, man skal ikke skylde penger, man skal jobbe og tjene penger til å holde oppe det utsvevende studentlivet, man skal kose seg, man skal bli kjent med nye venner, man skal finne kjærester, og man skal holde på de kjærestene. Og ikke minst man skal bli noe.

Jeg skulle ønske mennesker var litt mer lik sommerfugler. At vi en vakker dag kunne krype inn i vårt eget larveskinn, og så over natten så ble vi noe. Nesten uten å gjøre noe for det, for da var det bare liksom sånn livet var. Så ville man jo også bare virret rundt i noen dager, men man slapp da i alle fall å lure på hva man skulle drive med.

Nei, det var sommerfugl man skulle vært. Eller lærer. Alt ettersom.

Angående Let Me In; den har ingenting med Smashing Pumpkins å gjøre, men var skrevet til Kurt Cobain. Han og Michael Stipe var visst venner.

1 ord, 1 uke, 1 mann: Veka 05.
Ta vare på dere selv og flere. Ole M.