Det ringte nettopp på døra. Jeg åpnet ikke.
Når jeg kom hjem fra jobb i dag, etter tjue minutters sykkeltur i pistrende snøvær, møtte jeg to bittesmå spøkelser i følge med sin far (som ikke var spøkelse), hvor det ene etter en ørliten tenkepause snur seg mot meg, og spør gjennom to kulrunde utklippede øyne; "knask eller knekk?" Nå skal det vel være knep, sånt får man tilgi et lite gjenferd, men jeg fikk ikke svart annet enn: "jeg har ikke noe jeg, dessverre".
Jeg bestemte meg for at den neste heksa, spøkelset eller monsteret som ringte på skulle få resten av sjokoladen min som ligger på pulten. Jeg er uansett ikke så veldig glad i sjokolade lenger likevel. Men det ringte nettopp på døra. Jeg frøs helt fast og åpnet ikke.
Jeg må være tidenes dårligste til å glede andre på halloween. Dere skulle sett de spøkelsene...
tirsdag, oktober 31, 2006
torsdag, oktober 12, 2006
Dette er det beste navnet på en avis noensinne. Garantert.
In other news.. Hva sier Claus Lundekvam? Send inn forslag!
In other news.. Hva sier Claus Lundekvam? Send inn forslag!
torsdag, oktober 05, 2006
Har du pistol?
Jeg og Jon var på Rema 1000 på Råholt i dag, for å se etter plasttallerkener og slikt. Det gikk forsåvidt fint, men når vi kom ut så vi en dame som sto og så mistenksomt på bilen til Jon. Den første tanken som meldte seg var naturligvis; "nå har hun bulket til bilen". Men, det skulle vise seg å være noe helt annet. Samtalen gikk omtrent som følger:
-Unnskyld, er dere fra United States?
-Eh, nei... Vi er ikke det.
-Har dere pistoler?
-Nei, det har vi ikke...
-Å kjøre slik bil er farlig! (hun peker på navnet på bilen - den heter Space Star)
Etter dette førsøkte jeg meg med et "javel, hvorfor det?", hvorpå hun ikke sa et ord, satte seg i sin egen bil og reiste.
Det hele minner meg om dette, og jeg undres på hvor dette mennesket har rømt fra. Og jeg lurer også på hva hun kan ha tenkt på. Jeg mener, Mitsubishi Space Star er en av de aller vanligste bilene på Øvre Romerike (særlig siden hjemmetjenesten kjørte slike før) , og hva som skulle gjøre den ekstra farlig er "beyond me", som det heter der jeg og Jon tydeligvis kommer fra. Som Jon sa det: hvis vi hadde kjørt en diger Chevrolet Suburban med sota ruter og digre 20-tommer rims av gull, vært digre negre kledd opp i XXL Fubu-klær og kommet brølende "YO YO YO YO!!!", da kunne jeg skjønt det. Men to bleikfeite eidsvollinger i en liten fis av en mitsu?
It's like, I just don't get it, man. Yo.
-Unnskyld, er dere fra United States?
-Eh, nei... Vi er ikke det.
-Har dere pistoler?
-Nei, det har vi ikke...
-Å kjøre slik bil er farlig! (hun peker på navnet på bilen - den heter Space Star)
Etter dette førsøkte jeg meg med et "javel, hvorfor det?", hvorpå hun ikke sa et ord, satte seg i sin egen bil og reiste.
Det hele minner meg om dette, og jeg undres på hvor dette mennesket har rømt fra. Og jeg lurer også på hva hun kan ha tenkt på. Jeg mener, Mitsubishi Space Star er en av de aller vanligste bilene på Øvre Romerike (særlig siden hjemmetjenesten kjørte slike før) , og hva som skulle gjøre den ekstra farlig er "beyond me", som det heter der jeg og Jon tydeligvis kommer fra. Som Jon sa det: hvis vi hadde kjørt en diger Chevrolet Suburban med sota ruter og digre 20-tommer rims av gull, vært digre negre kledd opp i XXL Fubu-klær og kommet brølende "YO YO YO YO!!!", da kunne jeg skjønt det. Men to bleikfeite eidsvollinger i en liten fis av en mitsu?
It's like, I just don't get it, man. Yo.
mandag, oktober 02, 2006
"Ståle Solbakken mener LSK kan ta seriegull. På den ene siden, når Vålerenga tok det i fjor så er egentlig alt mulig, men på den andre siden... Nei.
Det blir ikke seriegull i år. Kanskje bronse, hvis vi er heldige."
Dette sa jeg 13. februar i år, på der Fussballblog. Det ser faen meg ut som jeg får rett. Ganske kjedelig å få rett på sånne ting egentlig, selv om jeg selvfølgelig ikke kunne vite noe som helst om hvordan sesongen ville utvikle seg den gangen. Men faktum er at LSK har hatt svært godt følge med Brann gjennom store deler av sesongen, og hatt gode muligheter til å gå forbi. Likevel befinner vi oss på bronseplass med Daniel Nannskog og co halsende like bak. Det vil i praksis si Royal League plass på oss, og med full skjerpings: en brunfarget medalje vi kan stappe opp i et mørkt hull hvor vi aldri får bruk for den.
Bronse betyr ikke annet enn en klapp på skuldra når man har vært med og kjempet realistisk om seriemesterskapet (får vi UEFA kamper er det imidlertid et fint plaster på såret). Men, jeg skal ikke skylde på noen, vi rota det bort selv. Scoringen til Nannskog i forrige kamp er et stjerneeksempel; nettopp flotta inn et herlig skudd av Robbie, og så står forsvaret med døra vid åpen og ønsker svensker og annet bærumspakk velkommen inn til fem-meteren vår.
Det minner meg om noe jeg opplevde når jeg var liten (greit, jeg er fremdeles liten, men yngre da). Jeg deltok i skirenn i andre klasse, mener jeg å huske, og gjorde det faktisk ikke så verst. Tror kanskje jeg tilogmed lå an til tredjeplass eller fjerdeplass, og mamma og pappa sto og heiet på meg. Så merket jeg at det kom en gutt bak meg, la oss kalle ham Halvor (jeg husker jo ikke navnet hans nå lenger), det var iallefall en som jeg likte litt. Så jeg tenkte jeg skulle være snill mot Halvor, stoppet, og slapp ham forbi meg. Deretter luntet jeg videre, og ante ikke hva jeg hadde gjort før pappa sto i mål og var mer enn bittelitt frustrert. Det var min første leksjon i konkurranseinstinkt.
Jeg tror LSK er med i skiløp i andre klasse også. Jeg tror ikke at vi med vitende vilje har stilt oss lenger bak i køen, men kanskje noen har følt seg litt tilfreds med hvordan tingenes tilstand har vært? Solt seg litt i glansen av "hvor bra det går med LSK"? Vel, nå er det kun få kamper igjen før den regningen skal betales. Da vil de kanskje se at det gikk ikke så bra som de hadde trodd. Særlig hvis vi ikke klarer å holde bronseplassen heller.
Men; jeg husker en tid (det er med andre ord ikke lenge siden) hvor Lillestrøm var trygt plassert rundt sjuende plass, år etter år. Hederlige unntak kom i '94, '96 og '01 hvor vi tok sølv. Er endelig ventetida over? Er tida for suksess her igjen?
Det blir ikke seriegull i år. Kanskje bronse, hvis vi er heldige."
Dette sa jeg 13. februar i år, på der Fussballblog. Det ser faen meg ut som jeg får rett. Ganske kjedelig å få rett på sånne ting egentlig, selv om jeg selvfølgelig ikke kunne vite noe som helst om hvordan sesongen ville utvikle seg den gangen. Men faktum er at LSK har hatt svært godt følge med Brann gjennom store deler av sesongen, og hatt gode muligheter til å gå forbi. Likevel befinner vi oss på bronseplass med Daniel Nannskog og co halsende like bak. Det vil i praksis si Royal League plass på oss, og med full skjerpings: en brunfarget medalje vi kan stappe opp i et mørkt hull hvor vi aldri får bruk for den.
Bronse betyr ikke annet enn en klapp på skuldra når man har vært med og kjempet realistisk om seriemesterskapet (får vi UEFA kamper er det imidlertid et fint plaster på såret). Men, jeg skal ikke skylde på noen, vi rota det bort selv. Scoringen til Nannskog i forrige kamp er et stjerneeksempel; nettopp flotta inn et herlig skudd av Robbie, og så står forsvaret med døra vid åpen og ønsker svensker og annet bærumspakk velkommen inn til fem-meteren vår.
Det minner meg om noe jeg opplevde når jeg var liten (greit, jeg er fremdeles liten, men yngre da). Jeg deltok i skirenn i andre klasse, mener jeg å huske, og gjorde det faktisk ikke så verst. Tror kanskje jeg tilogmed lå an til tredjeplass eller fjerdeplass, og mamma og pappa sto og heiet på meg. Så merket jeg at det kom en gutt bak meg, la oss kalle ham Halvor (jeg husker jo ikke navnet hans nå lenger), det var iallefall en som jeg likte litt. Så jeg tenkte jeg skulle være snill mot Halvor, stoppet, og slapp ham forbi meg. Deretter luntet jeg videre, og ante ikke hva jeg hadde gjort før pappa sto i mål og var mer enn bittelitt frustrert. Det var min første leksjon i konkurranseinstinkt.
Jeg tror LSK er med i skiløp i andre klasse også. Jeg tror ikke at vi med vitende vilje har stilt oss lenger bak i køen, men kanskje noen har følt seg litt tilfreds med hvordan tingenes tilstand har vært? Solt seg litt i glansen av "hvor bra det går med LSK"? Vel, nå er det kun få kamper igjen før den regningen skal betales. Da vil de kanskje se at det gikk ikke så bra som de hadde trodd. Særlig hvis vi ikke klarer å holde bronseplassen heller.
Men; jeg husker en tid (det er med andre ord ikke lenge siden) hvor Lillestrøm var trygt plassert rundt sjuende plass, år etter år. Hederlige unntak kom i '94, '96 og '01 hvor vi tok sølv. Er endelig ventetida over? Er tida for suksess her igjen?
