Kort hår, poker og brennevin.

Ok, det er søndag natt, teknisk sett allerede mandag, og det har det vært i snart tre kvarter. I morgen er det striskjorte og havrelefse igjen, og helgen er over for denne gang. Jeg har forresten aldri gått med striskjorte, og havrelefse har jeg ikke smakt. Jeg tviler på det er særlig godt, så jeg stresser ikke med å prøve. Kanskje det er sunt? Sannsynligvis er det det.

På torsdag gjorde jeg faktisk ingenting. Jeg var ikke engang ute av leiligheten. Knapt nok utenfor rommet mitt. Det føltes egentlig ganske trist, så på fredag bestemte jeg meg for å gjøre noe. Langhåret som jeg hadde blitt fant jeg ut at tiden var kommet for å klippe meg igjen. Forrige gang jeg gjorde det, hos en hyggelig frisørinne nede i Marken, betalte jeg deler av skjorta mi (selv om jeg ikke gikk med skjorte den dagen), så gadd jeg ikke bruke så mye penger (300-something) på hårklipp. Løsning: jeg gikk til en innvandrersjappe.

Nå håper jeg ingen av våre nye landsmenn blir støtt, men jeg fant fort ut hva de resterende 150 kronene hos en utdannet(?) frisør går til (klippen hos en gjennomsnittsiraker koster ca 150). Det du betaler for er service, skikkelig utstyr, og pent hår. Hvis man regner på timebetalingen (ut fra hva du betaler og hvor lang tid de bruker på deg) hos de respektive frisører (norsk vs. utenlandsk) finner du ut noe sånt som dette: Norsk, ca 25 minutt, 300 kroner. Det gir 720 kr/t. Utenlandsk, ca ti minutt (kanskje under), 150 kroner. Det gir 900 kr/t. Altså er den eksotiske frisøren dyrere enn den hjemlige, og på kjøpet får du en hyggelig frisør og hår som er klippet pent, om enn noe lengre enn du ønsket. Irakeren (jeg er ikke sikker på om han var derfra, men la oss anta det for eksemplets skyld) snakket nesten ikke med meg, og saks brukte han i omtrent 2 minutter. Resten var maskin. Det var jo tydelig at han hadde gjort dette før, for det hele var jo over omtrent før jeg hadde satt meg ned. En beundringsverdig effektivitet, men service hadde han nok ikke hørt om. Men bevares, for halv pris på klippen klager ikke jeg.

Senere samme kveld satt jeg hos Roald med noen venner og spilte poker. Skikkelig poker, det vil si Texas hold'em og ikke den vanlige Five card draw, og med chips (ikke potetgull, men sjetonger -rett nok ikke skikkelige keramiske chips, men de dugde). Til dette drakk vi cognac av beste sort, en Elyssée XO som man, etter vinmonopolets nettliste å dømme, ikke får kjøpt over disk i Norge. Kanskje de i så tilfelle må smøres litt? Hehehe... Uansett, cognacen var kjempegod, og det var ordentlig moro å spille poker igjen. Dagen etter, altså i går, gjentok vi bedriften, denne gang var drikket Hansa fatøl og en Bowmore 12 år gammel maltwhisky fra Islay i Skottland. Skal du noen gang forklare noen hva røyksmak i en whisky er så server denne. Vil du ha mer røyk må du tenne på flis og sniffe det rett inn, for her snakker vi mengder av røyk. Men så er det da også slikt Islay-whiskyene er kjent for. Vanligvis liker jeg ikke brunt brennevin, men fredagens cognac og lørdagens whisky satte meg litt på andre tanker.
Senere gikk vi på byen og ble beruset. Det gidder jeg ikke fortelle om, for det er ikke så interessant, men moro var det.

Og alle var enige om at det hadde vært en god helg!