Bokmerke: 3778
Dagens verification: wrdfuc - wordfuck!
onsdag, juni 13, 2007
søndag, juni 10, 2007
Jeg skulle egentlig lese om Lewis Hamiltons første Formel 1 seier i en engelsk avis, men så dukket i stedet dette opp:
http://www.dailymail.co.uk/pages/live/articles/news/news.html?in_article_id=461024&in_page_id=1770&ct=5
Da leste jeg også om dette:
http://en.wikipedia.org/wiki/Blackwater_USA
http://www.blackwaterusa.com/
Er det bare jeg som synes dette er skremmende? Er det ting som tyder på at USA er i ferd med å få (eller i det minste bruke) en separat, privat hær - hvor internasjonale regler og konvensjoner ikke er gyldige?
Hvis dette hadde vært situasjonen i, la oss si Kina eller Russland, så kan jeg se for meg at USA hadde reagert temmelig fort. Og brukt all retorikk i sin makt for å få verdens regjeringer over på sin side.
Krigen mot terror er i ferd med å sette en svart flekk på begrepet "demokrati".
http://www.dailymail.co.uk/pages/live/articles/news/news.html?in_article_id=461024&in_page_id=1770&ct=5
Da leste jeg også om dette:
http://en.wikipedia.org/wiki/Blackwater_USA
http://www.blackwaterusa.com/
Er det bare jeg som synes dette er skremmende? Er det ting som tyder på at USA er i ferd med å få (eller i det minste bruke) en separat, privat hær - hvor internasjonale regler og konvensjoner ikke er gyldige?
Hvis dette hadde vært situasjonen i, la oss si Kina eller Russland, så kan jeg se for meg at USA hadde reagert temmelig fort. Og brukt all retorikk i sin makt for å få verdens regjeringer over på sin side.
Krigen mot terror er i ferd med å sette en svart flekk på begrepet "demokrati".
fredag, juni 08, 2007
Er du grønn 2 - er du grønnere
Leste dette i dag. Og uten at jeg skal påstå å ha tenkt svært nøye gjennom alle fordeler og ulemper her, må jeg si at tanken er besnærende. Jeg innser naturligvis at bensin til 20 kr literen høres absolutt hårreisende ut, men som Bob Dylan sa det; "the times they are a-changing". Bensin er ikke lenger noe vi kan regne med skal være billig. Det kommer neppe til å være et allemannsgode å fylle full tank til en rimelig penge mer. Til det har oljeressursene blitt for knappe og dyre, og miljødebatten for opphetet (noe som kanskje ikke er så dumt).
Som VG-nett kommentaren sier, en høyere bensinpris kan kompenseres med lavere avgifter på andre områder. Dessuten ligger det muligens mer logikk i å beskatte det som faktisk er ødeleggende for miljøet, nemlig bruken av bilen. Det er jo ikke særlig miljøfarlig å kjøpe en bil. Det er å bruke den som er problemet. I hvert fall så lenge de går på vanlig bensin eller diesel.
Regjeringen har innført høyere avgifter på bensinbiler (og lettet på dieselbiler), pga CO2 utslipp, men hva hjelper det i realiteten? For å sette det på spissen: Hvis du eier en diger SUV, men bruker den bare på hytta eller på ferie, eller eier en Toyota Yaris, som kjøres til jobb hver dag året rundt; hvilken bil slipper ut flest miljøfarlige stoffer? Yarisen, naturligvis. Så hvorfor skal da SUV'en beskattes mest?
Problemet er naturligvis hvis man bruker SUV'en på samme måte som Yarisen, altså hver dag, og her kommer en høy bensinpris inn. En SUV har normalt et høyere forbruk enn en supermini, og derfor vil det ikke lønne seg å eie en stor bil (med normal motor). Med en slik politikk, hvis den innføres i flere land enn Norge, vil tvinge bilprodusentene til å omstille hvilken teknologi de bruker i bilene sine. En stor motor med høyt forbruk vil ikke selge, fordi det koster skjorta å holde den. Enten får man lage mindre biler, eller så får man lage gjerrigere motorer. Eventuelt innføre alternative drivstoffer - på en troverdig måte. Nok snakk, det må handles!
Dessuten, med økte avgifter på det ene og det andre, og ingen stor reduksjon på annet enn dieselbiler oppnår man ikke mer enn at staten tjener mer penger. Miljøgevinsten oppnås ikke med mindre kilometerene går ned. Så lenge de inntjente pengene kan brukes på ting som kommer samfunnet til gode, f.eks. sykehus, skoler og bedre veier er det kanskje i og for seg greit, men de som ikke stemmer liberalt kan kanskje være uenige i en slik prioritering?
Hvis bensinprisen settes opp, men avgifter som registreringsavgift, årsavgift, bomveier, etc. settes ned bør man kunne klare å justere slik at totalkostnaden i snitt blir den samme som i dag. Norge mangler ikke akkurat penger, det er ikke det det står på.
Fra en som ikke kjører bil selv, jeg synes dette høres interessant ut jeg. Det er i hvert fall verdt en seriøs debatt.
Som VG-nett kommentaren sier, en høyere bensinpris kan kompenseres med lavere avgifter på andre områder. Dessuten ligger det muligens mer logikk i å beskatte det som faktisk er ødeleggende for miljøet, nemlig bruken av bilen. Det er jo ikke særlig miljøfarlig å kjøpe en bil. Det er å bruke den som er problemet. I hvert fall så lenge de går på vanlig bensin eller diesel.
Regjeringen har innført høyere avgifter på bensinbiler (og lettet på dieselbiler), pga CO2 utslipp, men hva hjelper det i realiteten? For å sette det på spissen: Hvis du eier en diger SUV, men bruker den bare på hytta eller på ferie, eller eier en Toyota Yaris, som kjøres til jobb hver dag året rundt; hvilken bil slipper ut flest miljøfarlige stoffer? Yarisen, naturligvis. Så hvorfor skal da SUV'en beskattes mest?
Problemet er naturligvis hvis man bruker SUV'en på samme måte som Yarisen, altså hver dag, og her kommer en høy bensinpris inn. En SUV har normalt et høyere forbruk enn en supermini, og derfor vil det ikke lønne seg å eie en stor bil (med normal motor). Med en slik politikk, hvis den innføres i flere land enn Norge, vil tvinge bilprodusentene til å omstille hvilken teknologi de bruker i bilene sine. En stor motor med høyt forbruk vil ikke selge, fordi det koster skjorta å holde den. Enten får man lage mindre biler, eller så får man lage gjerrigere motorer. Eventuelt innføre alternative drivstoffer - på en troverdig måte. Nok snakk, det må handles!
Dessuten, med økte avgifter på det ene og det andre, og ingen stor reduksjon på annet enn dieselbiler oppnår man ikke mer enn at staten tjener mer penger. Miljøgevinsten oppnås ikke med mindre kilometerene går ned. Så lenge de inntjente pengene kan brukes på ting som kommer samfunnet til gode, f.eks. sykehus, skoler og bedre veier er det kanskje i og for seg greit, men de som ikke stemmer liberalt kan kanskje være uenige i en slik prioritering?
Hvis bensinprisen settes opp, men avgifter som registreringsavgift, årsavgift, bomveier, etc. settes ned bør man kunne klare å justere slik at totalkostnaden i snitt blir den samme som i dag. Norge mangler ikke akkurat penger, det er ikke det det står på.
Fra en som ikke kjører bil selv, jeg synes dette høres interessant ut jeg. Det er i hvert fall verdt en seriøs debatt.
onsdag, juni 06, 2007
Fotballspillere har ritualer, det er et kjent (og ganske morsomt) faktum. Noen må korse seg før de går ut på banen, noen må ta på de rette sokkene i riktig rekkefølge, noen må høre den rette musikken før de går fra garderoben, og noen må rotere to ganger mot klokka i dusjen før de tar på seg shortsen feil vei for deretter å ta den av og sette den på rette veien. Kall det tvangstanker om du vil. Gilbert Arenas må for eksempel først snurre (basket)ballen tre ganger rundt kroppen, deretter sprette den tre ganger i bakken og si "Hibachi" før han skyter straffekast. Se en kamp en gang, det er sant.
Kjetil Rekdal måtte være sist ut av garderoben. Han gikk ikke ut selv om dommeren blåste i fløyta.. Og jeg vet at det finnes folk som har tatt opp lignende eller samme rituale. Og det er da jeg lurer: Hva gjør man hvis man har to "Kjetil Rekdaler" på samme lag? Hvem går sist ut av garderoben?
PS: Dagens ordbekreftelse - Idefyr! Er du en idéfyr?
Kjetil Rekdal måtte være sist ut av garderoben. Han gikk ikke ut selv om dommeren blåste i fløyta.. Og jeg vet at det finnes folk som har tatt opp lignende eller samme rituale. Og det er da jeg lurer: Hva gjør man hvis man har to "Kjetil Rekdaler" på samme lag? Hvem går sist ut av garderoben?
PS: Dagens ordbekreftelse - Idefyr! Er du en idéfyr?
tirsdag, mai 29, 2007
Er du grønn?
I disse Facebook-tider er jeg svært usikker på om noen svinger innom blogger lenger, og slett ikke min. Der har det ikke vært skrevet noe siden det lå snø ute.. Når det gjelder Facebook så er det en sak for seg, men her følger et aldri så lite blogg-innlegg. Les det hvis du vil.
Er du grønn? Eller skulle du ønske at du var det? Jeg tenker naturligvis ikke på grønne fingre, ei heller menn fra mars. Som seg hør og bør på denne siden handler det om enten musikk eller bil, og denne gang snakker vi bil.
Det går en grønn vind av miljøbevissthet over verden i våre dager, og dermed leker samfunnet og politikere "flasketuten peker på" for å finne syndebukker og miljøgriser. Og hvor faller øksen hardest? Jo, det er i bilbransjen, som vanlig. Dermed blir det et spørsmål om hvilken bil som er den mest miljøvennlige og besparende. Så da kan du jo spørre deg selv; hvilken bil tror du er den mest miljøvennlige bilen til salgs i Norge i dag? Med mindre du bor midt i byen, eller aldri kjører lengre enn 5 mil, antar jeg vi kan se bort fra elbilen Think.
Vær ærlig nå. Svarte du Toyota Prius?
La oss gå akkurat den bilen etter i sømmene litt. Den er nemlig ikke like miljøvennlig som Toyota og Hollywood (mange stjerner kjører den) vil ha det til.
Prius er en hybrid. Det vil si at den ikke har én, men to motorer. En vanlig bensinmotor, og en elektrisk motor. Sistnevnte tar seg av all aksellerasjon opp til 50 km/t, og kutter ut så fort bilen har en høyere hastighet. Når bensinmotoren går, eller bilen bremser, lades batteriene. Når man tenker på at de første 50 km/t er hvor mest bensin forbrennes (fordi fysikkens lover sier at det koster mer energi å aksellerere en gjenstand enn å holde hastigheten konstant), høres dette helt fantastisk ut, særlig med mye småkjøring.
Toyota har reklamert med et kombinert forbruk på 60 miles per gallon (mpg), altså omkring 0,47 liter på mila. Og med lite forbruk følger lite utslipp av CO2... Problemet er bare at testene som oppgir dette resultatet har vist seg å være svært urealistiske. De er målt under motorveikjøring på 88 km/t (55 miles per hour - mph) og en aksellerasjon på 5,3 kmh/sekund. I realiteten (og i nye tester) snakker man om 128 km/h hastighet og 12,8 kmh/sekund aksellerasjon. Disse nye tallene gir et forbruk på 0,63 liter på mila. Det låter ikke så aller verst, men man trenger ikke hybrid-bil for å oppnå det forbruket i en annen moderne bil. En Yaris f.eks. gir ikke langt unna det.
Når man i tillegg tar i betraktning et par tekniske detaljer; hvor mye en Prius koster (263.500,- for "poverty-spec"), topphastighet (170 km/t), aksellerasjon til 100 km/t (10,9), det faktum at bensinmotoren (som kommer til å frakte deg langs motorveiene) er en 1,5 liter... Hvor mye bil får du da egentlig for dine 270.000?
Med litt ekstra utstyr blir det fort 300.000 for bilen, og da er det brått et par andre alternativer som melder seg. Dessuten er ikke Prius en veldig stor bil. Den er brukbar som familiebil, men det er en Toyota Auris også. Altså utmerker ikke Prius seg nevneverdig hverken på ytelse, plass/komfort eller pris. Ikke har den gode kjøreegenskaper heller. Du betaler altså en høy pris for å være "miljøvennlig" (noe du heller ikke er). Og det blir verre.
Én ting er det reelle drivstofforbruket per bil. Men det er blitt vanligere å snakke om såkalt "dust-to-dust", dvs. det totale energiforbruket for å produsere hvert enkelt kjøretøy og vedlikeholde det i bilens levetid. Fabrikker skal rulle og gå, materialer skal produseres, råvarer (f.eks. jern og aluminium) skal graves ut, deler skal fraktes verden over, og bilen skal settes sammen. En hybrid sies dessuten å ha adskillig kortere levetid enn en bensinbil.
Dust-to-Dust er et komplisert regnestykke med hundrevis av faktorer, men noen kloke hoder har allerede regnet det ut for oss. En Prius lander i gjennomsnitt på 3,25 dollar per mile, eller 21 kroner per 1,6 kilometer om du vil. Til sammenligning koster en diger Hummer i snitt lusne 1,95 $/m! Det gjør Priusen 1,7 ganger så dyr det (i løpet av levetiden)...!!
Og da står det verste igjen, og her kommer et miljøproblem inn i bildet. Ironisk, hva, for verdens mest miljøvennlige bil? Batteriene som brukes i el-motoren i Prius inneholder nikkel. Nikkel er et tungmetall, og det utvinnes og smeltes i en gruve i Ontario, Canada. Denne gruven er kilden for alt nikkel som brukes i Prius-batterier. Når nikkelholdig malm smeltes frigjøres også svovel, og denne svovelen reagerer med oksygen og vann i luften, og danner svovelsyre. Dette igjen fører til sur nedbør. Smelteverket i Ontario har påført nærområdet sitt så store skader at NASAi sin tid faktisk valgte å bruke området som testområde for landingsfartøyer. De var ikke der fordi landskapet lignet.
Månen er stort sett luktfri...
Her finnes hverken trær eller vegetasjon i mils omkrets (selv om det skal sies at det jobbes hardt for utbedring der). Utslippene fra smelteverket er den største kilden til sur nedbør i hele Nord-Amerika, og ettersom alle plantene døde mistet også jorden sitt feste til bakken og eroderte vekk. Nikkel vinnes altså ut her. Men reisen er ikke på langt nær over enda. Først skal det sendes til et nikkelraffineri et sted i Europa, deretter til videre foredling i Kina, før det ender opp i Japan - hvor det kan puttes i batterier. Så skal batteriene tilbake til USA. Er ikke globalisering herlig? Forresten, hvor gjør du av et nikkel-batteri når det må kastes?
Og hvordan forflytter alt dette nikkelet (og batteriene) seg jorden rundt? Har de hybrid-motorer på lasteskip?
Dette er det samme for alle bilbatterier, sier du? Et vanlig bilbatteri inneholder ikke nikkel. Det er, imidlertid, et strålende eksempel på hvordan noen industrier rett ut sagt river i filler jordkloden vår, men det får være en større diskusjon.
Alle ting tatt i betraktning, hvor miljøvennlig er så egentlig verdens mest miljøvennlige bil? Er den kanskje ikke verdens mest miljøvennlige likevel? Men hvordan kan det da ha seg at den får så mye glitrende omtale i alle aviser og magasiner, Hollywood-stjerner knapt kan skrive seg på ventelisten fort nok, og priser deles ut i øst og i vest? Tenk på at Toyota er, etter General Motors, verdens største bilprodusent. De har penger til å drive reklame.
Jeg spør igjen, jeg. Hva er den mest miljøvennlige bilen du kan få kjøpt i Norge i dag? Det kan meget vel være en Citroën C2 diesel.
Kilder:
http://clubs.ccsu.edu/recorder/editorial/print_item.asp?NewsID=188
www.sprol.com/?s=quot
http://www.dinside.no/php/art.php?id=106428
http://en.wikipedia.org/wiki/Nickel
Er du grønn? Eller skulle du ønske at du var det? Jeg tenker naturligvis ikke på grønne fingre, ei heller menn fra mars. Som seg hør og bør på denne siden handler det om enten musikk eller bil, og denne gang snakker vi bil.
Det går en grønn vind av miljøbevissthet over verden i våre dager, og dermed leker samfunnet og politikere "flasketuten peker på" for å finne syndebukker og miljøgriser. Og hvor faller øksen hardest? Jo, det er i bilbransjen, som vanlig. Dermed blir det et spørsmål om hvilken bil som er den mest miljøvennlige og besparende. Så da kan du jo spørre deg selv; hvilken bil tror du er den mest miljøvennlige bilen til salgs i Norge i dag? Med mindre du bor midt i byen, eller aldri kjører lengre enn 5 mil, antar jeg vi kan se bort fra elbilen Think.
Vær ærlig nå. Svarte du Toyota Prius?
La oss gå akkurat den bilen etter i sømmene litt. Den er nemlig ikke like miljøvennlig som Toyota og Hollywood (mange stjerner kjører den) vil ha det til.
Prius er en hybrid. Det vil si at den ikke har én, men to motorer. En vanlig bensinmotor, og en elektrisk motor. Sistnevnte tar seg av all aksellerasjon opp til 50 km/t, og kutter ut så fort bilen har en høyere hastighet. Når bensinmotoren går, eller bilen bremser, lades batteriene. Når man tenker på at de første 50 km/t er hvor mest bensin forbrennes (fordi fysikkens lover sier at det koster mer energi å aksellerere en gjenstand enn å holde hastigheten konstant), høres dette helt fantastisk ut, særlig med mye småkjøring.
Toyota har reklamert med et kombinert forbruk på 60 miles per gallon (mpg), altså omkring 0,47 liter på mila. Og med lite forbruk følger lite utslipp av CO2... Problemet er bare at testene som oppgir dette resultatet har vist seg å være svært urealistiske. De er målt under motorveikjøring på 88 km/t (55 miles per hour - mph) og en aksellerasjon på 5,3 kmh/sekund. I realiteten (og i nye tester) snakker man om 128 km/h hastighet og 12,8 kmh/sekund aksellerasjon. Disse nye tallene gir et forbruk på 0,63 liter på mila. Det låter ikke så aller verst, men man trenger ikke hybrid-bil for å oppnå det forbruket i en annen moderne bil. En Yaris f.eks. gir ikke langt unna det.
Når man i tillegg tar i betraktning et par tekniske detaljer; hvor mye en Prius koster (263.500,- for "poverty-spec"), topphastighet (170 km/t), aksellerasjon til 100 km/t (10,9), det faktum at bensinmotoren (som kommer til å frakte deg langs motorveiene) er en 1,5 liter... Hvor mye bil får du da egentlig for dine 270.000?
Med litt ekstra utstyr blir det fort 300.000 for bilen, og da er det brått et par andre alternativer som melder seg. Dessuten er ikke Prius en veldig stor bil. Den er brukbar som familiebil, men det er en Toyota Auris også. Altså utmerker ikke Prius seg nevneverdig hverken på ytelse, plass/komfort eller pris. Ikke har den gode kjøreegenskaper heller. Du betaler altså en høy pris for å være "miljøvennlig" (noe du heller ikke er). Og det blir verre.
Én ting er det reelle drivstofforbruket per bil. Men det er blitt vanligere å snakke om såkalt "dust-to-dust", dvs. det totale energiforbruket for å produsere hvert enkelt kjøretøy og vedlikeholde det i bilens levetid. Fabrikker skal rulle og gå, materialer skal produseres, råvarer (f.eks. jern og aluminium) skal graves ut, deler skal fraktes verden over, og bilen skal settes sammen. En hybrid sies dessuten å ha adskillig kortere levetid enn en bensinbil.
Dust-to-Dust er et komplisert regnestykke med hundrevis av faktorer, men noen kloke hoder har allerede regnet det ut for oss. En Prius lander i gjennomsnitt på 3,25 dollar per mile, eller 21 kroner per 1,6 kilometer om du vil. Til sammenligning koster en diger Hummer i snitt lusne 1,95 $/m! Det gjør Priusen 1,7 ganger så dyr det (i løpet av levetiden)...!!
Og da står det verste igjen, og her kommer et miljøproblem inn i bildet. Ironisk, hva, for verdens mest miljøvennlige bil? Batteriene som brukes i el-motoren i Prius inneholder nikkel. Nikkel er et tungmetall, og det utvinnes og smeltes i en gruve i Ontario, Canada. Denne gruven er kilden for alt nikkel som brukes i Prius-batterier. Når nikkelholdig malm smeltes frigjøres også svovel, og denne svovelen reagerer med oksygen og vann i luften, og danner svovelsyre. Dette igjen fører til sur nedbør. Smelteverket i Ontario har påført nærområdet sitt så store skader at NASAi sin tid faktisk valgte å bruke området som testområde for landingsfartøyer. De var ikke der fordi landskapet lignet.
Månen er stort sett luktfri...
Her finnes hverken trær eller vegetasjon i mils omkrets (selv om det skal sies at det jobbes hardt for utbedring der). Utslippene fra smelteverket er den største kilden til sur nedbør i hele Nord-Amerika, og ettersom alle plantene døde mistet også jorden sitt feste til bakken og eroderte vekk. Nikkel vinnes altså ut her. Men reisen er ikke på langt nær over enda. Først skal det sendes til et nikkelraffineri et sted i Europa, deretter til videre foredling i Kina, før det ender opp i Japan - hvor det kan puttes i batterier. Så skal batteriene tilbake til USA. Er ikke globalisering herlig? Forresten, hvor gjør du av et nikkel-batteri når det må kastes?
Og hvordan forflytter alt dette nikkelet (og batteriene) seg jorden rundt? Har de hybrid-motorer på lasteskip?
Dette er det samme for alle bilbatterier, sier du? Et vanlig bilbatteri inneholder ikke nikkel. Det er, imidlertid, et strålende eksempel på hvordan noen industrier rett ut sagt river i filler jordkloden vår, men det får være en større diskusjon.
Alle ting tatt i betraktning, hvor miljøvennlig er så egentlig verdens mest miljøvennlige bil? Er den kanskje ikke verdens mest miljøvennlige likevel? Men hvordan kan det da ha seg at den får så mye glitrende omtale i alle aviser og magasiner, Hollywood-stjerner knapt kan skrive seg på ventelisten fort nok, og priser deles ut i øst og i vest? Tenk på at Toyota er, etter General Motors, verdens største bilprodusent. De har penger til å drive reklame.
Jeg spør igjen, jeg. Hva er den mest miljøvennlige bilen du kan få kjøpt i Norge i dag? Det kan meget vel være en Citroën C2 diesel.
Kilder:
http://clubs.ccsu.edu/recorder/editorial/print_item.asp?NewsID=188
www.sprol.com/?s=quot
http://www.dinside.no/php/art.php?id=106428
http://en.wikipedia.org/wiki/Nickel
torsdag, mars 29, 2007
Vil du bli med på en tidsreise?
Vi skal skru bryteren til 1971, og vi reiser til California. Det vil si, vi kunne like gjerne reist til Toronto, men det kommer vi tilbake til. Et sted i Los Angeles sitter en langhåret kanadier og kikker litt forvirret rundt seg. I kroken ved veggen står én gitar, kanskje flere, og tonene som kommer ut av den om dagen skal gi gjenlyd over hele verden i 30 år fremover. Det vet selvfølgelig ikke den langhårede akkurat nå, men han har kanskje en viss anelse om hva som foregår. Neil Young heter denne mannen, og han er i ferd med å bli superstjerne.
Ting har skjedd temmelig fort for Neil Young, for 5 år siden var han fremdeles temmelig ukjent for mange, og psykedelia-folk bandet Buffalo Springfield var nettopp startet. Året etter kom debutplaten, og oppfølgeren allerede senere samme år. I 1968 kom den tredje og siste platen til bøflene, og innen denne tiden hadde de rukket å skape seg et navn innenfor den gryende countryrocken i USA, sammen med The Byrds.
Neil spilte inn en soloplate i 1968, og selv om den ikke kom ut før 1969, etter at Buffalo Springfield ga ut sitt siste album, var det ingen vei tilbake. Nå skjedde ting på løpende bånd; han rotet frem et obskurt LA-band kalt The Rockets, og omdøpte dem til Crazy Horse. Rockehistorie var skapt. Everybody Knows This Is Nowhere kom i 1969, samme året som solodebuten, skrapet sammen og innspilt på noen få uker. Platen er en klassiker i våre dager.Det bar ut på turné, blant annet en magisk opptreden på Filmore East, det ble dop og skandaler, og det ble nye sanger. Det ble også ny plateinnspilling, men halvveis i prosessen fikk Crazy Horse fyken. Avhengigheten til dop, vi snakker om heroin, ble for sterk for gitarist Danny Whitten. Det ble en soloplate istedet - den fikk navnet After The Goldrush.
Så ble han invitert inn av sin gamle venn Stephen Stills fra Buffalo Springfield til å bli med i supergruppen Crosby, Stills & Nash, og CSN ble til CSNY. I det øyeblikket var berømmelsen gjort for Neil Young. Kreativiteten blomstret som aldri før, og sangene virket å sprute ut av både gitar og skriveblekk. Neil la ut på turné alene, han måtte spille sangene for noen. Her finner vi Neil fra innledningen min. Han har vært på veien lenge, og er nå booket til Massey Hall i Toronto, hans fødeby. Denne kvelden skal konserten spilles inn på bånd.
Det har gått gjetord om denne konserten blant Young-fans i flere tiår. Den var ment å gis ut som liveplate i 1971, mellom After The Gold Rush og Harvest, men sta som Young er ble det ikke slik. De som kjenner Neil Young vet at han har hyller opp og hyller ned av uutgitt materiale, faktisk hele album som ble kansellert i siste liten. Ryktene vil ha det til at noe av det som støver ned der inne er bedre enn noe som er gitt ut. Å gi ut disse "arkivene" har Neil snakket om i 20 år, minst, og det har aldri skjedd. Alltid har han beveget videre, og arkivet måtte pent vente. Neil Young gjør som han selv vil. Make no mistakes.
Men nå kommer innspillingene trillende, bokstavelig talt som perler på en snor. Etter Live At Filmore East i fjor (se ovenfor) kommer nå Live At Massey Hall, og folkens - finn frem lommeboken. Dette er intet mindre enn en klassiker blant klassikerne.
Noe av det som gjør denne konserten så herlig er alt vi vet i etterkant. Vi vet at snart kommer Harvest, snart kommer skandaleturneen med Time Fades Away, og snart er Danny Whitten død. Men publikum vet ikke dette, og ikke Neil selv heller. Derfor er det en svært spesiell følelse å høre Young dra igang publikumsfavoritten Old Man, uten at noen i salen har hørt sangen før. Ingen jubler eller klapper, ingen "yeah" av gjenkjennelse. Faktisk er det svært mange sanger på denne konserten ingen hadde hørt før (noen av dem dukket opp først flere år senere, andre blir første gang utgitt nå); det ble etterhvert et av Neil Youngs notoriske varemerker - å spille bare nytt materiale live.
En annen ting å glede seg over er at han fremdeles er ganske ung, og dermed fremdeles har den rene lyse klangen i stemmen som virket som den ble borte etter Time Fades Away, og særlig Tonights The Night. After The Goldrush og Live At Massey Hall viser uansett en stemme som vi ikke fikk høre igjen senere. Young har i ettertid innrømmet at et større inntak av marijuana og honning (såkalte honeyslides) i tiden 72-74 faktisk senket nivået på stemmen hans, og hører man på platene så låter det faktisk ikke galt.
Et av de større øyeblikkene i settet er når The Needle And The Damage Done står for tur. Neil klimprer ivei på introen, og ingen reagerer, for de har naturligvis ikke hørt sangen før. "Strangely enough the real good ones [musikere, min anm.] you never got to see was because of heroine. And that started happening over and over. Then it happened to someone that everybody knew about, so I just wrote a little song." Kanskje vil mange tenke at denne som "everybody knew about" var Danny Whitten? Men han var fremdeles i live på dette tidspunktet. Med tanke på hva som skjedde senere er det ikke vanskelig å forestille seg hvorfor Neil mumler så fælt når han forteller dette. Det må rett og slett ha vært helt jævlig å se vennen gå til grunne på den måten.
Å lytte til Live At Massey Hall er en opplevelse på mange måter. Men mest av alt er det som et vindu inn i en gammel tid; før Harvest, før honeyslides og Tonights The Night, før hele det utsvevende 70-tallet fikk utfolde seg. "Heart Of Gold put me in the middle of the road. Travellin' there soon became a bore, so I headed for the ditch. A rougher ride, but I met more interresting people there", sa Young i 1977 - i typisk arroganse. Hele hans karriere har senere vært preget av hva som skjedde etter Harvest. Dette er et dokument fra en annen æra, fra en mer uskyldig Neil Young.
Instant classic.
Vi skal skru bryteren til 1971, og vi reiser til California. Det vil si, vi kunne like gjerne reist til Toronto, men det kommer vi tilbake til. Et sted i Los Angeles sitter en langhåret kanadier og kikker litt forvirret rundt seg. I kroken ved veggen står én gitar, kanskje flere, og tonene som kommer ut av den om dagen skal gi gjenlyd over hele verden i 30 år fremover. Det vet selvfølgelig ikke den langhårede akkurat nå, men han har kanskje en viss anelse om hva som foregår. Neil Young heter denne mannen, og han er i ferd med å bli superstjerne.
Ting har skjedd temmelig fort for Neil Young, for 5 år siden var han fremdeles temmelig ukjent for mange, og psykedelia-folk bandet Buffalo Springfield var nettopp startet. Året etter kom debutplaten, og oppfølgeren allerede senere samme år. I 1968 kom den tredje og siste platen til bøflene, og innen denne tiden hadde de rukket å skape seg et navn innenfor den gryende countryrocken i USA, sammen med The Byrds.
Neil spilte inn en soloplate i 1968, og selv om den ikke kom ut før 1969, etter at Buffalo Springfield ga ut sitt siste album, var det ingen vei tilbake. Nå skjedde ting på løpende bånd; han rotet frem et obskurt LA-band kalt The Rockets, og omdøpte dem til Crazy Horse. Rockehistorie var skapt. Everybody Knows This Is Nowhere kom i 1969, samme året som solodebuten, skrapet sammen og innspilt på noen få uker. Platen er en klassiker i våre dager.Det bar ut på turné, blant annet en magisk opptreden på Filmore East, det ble dop og skandaler, og det ble nye sanger. Det ble også ny plateinnspilling, men halvveis i prosessen fikk Crazy Horse fyken. Avhengigheten til dop, vi snakker om heroin, ble for sterk for gitarist Danny Whitten. Det ble en soloplate istedet - den fikk navnet After The Goldrush.
Så ble han invitert inn av sin gamle venn Stephen Stills fra Buffalo Springfield til å bli med i supergruppen Crosby, Stills & Nash, og CSN ble til CSNY. I det øyeblikket var berømmelsen gjort for Neil Young. Kreativiteten blomstret som aldri før, og sangene virket å sprute ut av både gitar og skriveblekk. Neil la ut på turné alene, han måtte spille sangene for noen. Her finner vi Neil fra innledningen min. Han har vært på veien lenge, og er nå booket til Massey Hall i Toronto, hans fødeby. Denne kvelden skal konserten spilles inn på bånd.
Det har gått gjetord om denne konserten blant Young-fans i flere tiår. Den var ment å gis ut som liveplate i 1971, mellom After The Gold Rush og Harvest, men sta som Young er ble det ikke slik. De som kjenner Neil Young vet at han har hyller opp og hyller ned av uutgitt materiale, faktisk hele album som ble kansellert i siste liten. Ryktene vil ha det til at noe av det som støver ned der inne er bedre enn noe som er gitt ut. Å gi ut disse "arkivene" har Neil snakket om i 20 år, minst, og det har aldri skjedd. Alltid har han beveget videre, og arkivet måtte pent vente. Neil Young gjør som han selv vil. Make no mistakes.
Men nå kommer innspillingene trillende, bokstavelig talt som perler på en snor. Etter Live At Filmore East i fjor (se ovenfor) kommer nå Live At Massey Hall, og folkens - finn frem lommeboken. Dette er intet mindre enn en klassiker blant klassikerne.
Noe av det som gjør denne konserten så herlig er alt vi vet i etterkant. Vi vet at snart kommer Harvest, snart kommer skandaleturneen med Time Fades Away, og snart er Danny Whitten død. Men publikum vet ikke dette, og ikke Neil selv heller. Derfor er det en svært spesiell følelse å høre Young dra igang publikumsfavoritten Old Man, uten at noen i salen har hørt sangen før. Ingen jubler eller klapper, ingen "yeah" av gjenkjennelse. Faktisk er det svært mange sanger på denne konserten ingen hadde hørt før (noen av dem dukket opp først flere år senere, andre blir første gang utgitt nå); det ble etterhvert et av Neil Youngs notoriske varemerker - å spille bare nytt materiale live.
En annen ting å glede seg over er at han fremdeles er ganske ung, og dermed fremdeles har den rene lyse klangen i stemmen som virket som den ble borte etter Time Fades Away, og særlig Tonights The Night. After The Goldrush og Live At Massey Hall viser uansett en stemme som vi ikke fikk høre igjen senere. Young har i ettertid innrømmet at et større inntak av marijuana og honning (såkalte honeyslides) i tiden 72-74 faktisk senket nivået på stemmen hans, og hører man på platene så låter det faktisk ikke galt.
Et av de større øyeblikkene i settet er når The Needle And The Damage Done står for tur. Neil klimprer ivei på introen, og ingen reagerer, for de har naturligvis ikke hørt sangen før. "Strangely enough the real good ones [musikere, min anm.] you never got to see was because of heroine. And that started happening over and over. Then it happened to someone that everybody knew about, so I just wrote a little song." Kanskje vil mange tenke at denne som "everybody knew about" var Danny Whitten? Men han var fremdeles i live på dette tidspunktet. Med tanke på hva som skjedde senere er det ikke vanskelig å forestille seg hvorfor Neil mumler så fælt når han forteller dette. Det må rett og slett ha vært helt jævlig å se vennen gå til grunne på den måten.
Å lytte til Live At Massey Hall er en opplevelse på mange måter. Men mest av alt er det som et vindu inn i en gammel tid; før Harvest, før honeyslides og Tonights The Night, før hele det utsvevende 70-tallet fikk utfolde seg. "Heart Of Gold put me in the middle of the road. Travellin' there soon became a bore, so I headed for the ditch. A rougher ride, but I met more interresting people there", sa Young i 1977 - i typisk arroganse. Hele hans karriere har senere vært preget av hva som skjedde etter Harvest. Dette er et dokument fra en annen æra, fra en mer uskyldig Neil Young.
Instant classic.
onsdag, mars 07, 2007
onsdag, januar 10, 2007
mandag, november 13, 2006
Busskaos og Uwe
Da jeg syklet til skolen i dag var det opphold, litt grått og bart på bakken. Umiddelbart etter jeg kom frem begynte det å snø, og klokken halv fem når jeg skulle hjem var det 30 cm med snø. Med andre ord: bare å glemme sykkelen, og ta buss hjem. Den går vanligvis fra skoleholdeplassen klokka 1648, men det var det visst bare å se lagt etter i dag. Fem over fem og enda ingen buss, så jeg gikk til holdeplassen ved skedsmokorset, hvor det temmelig raskt kom en annen buss.
Inne i denne bussen satt det en mann som jeg tenkte meg kunne vite noe om hvor han stoppet underveis, så jeg forsøkte; "stopper du på Kjeller?" "Ja," svarte mannen, og jeg pustet lettet ut og tenkte jeg var kommet vel i havn likevel. Jeg burde luktet lunta når det sto "E6 - om Furuset" på bussen, men Kjeller er Kjeller, så jeg lot det stå til. Vi kjørte og kjørte på småveier jeg virkelig ikke aner hvor befinner seg, og tiden gikk. I over et kvarter rotet vi rundt i de fleste byggefelter i Skedsmo kommune før vi var på vei mot Olavsgaard. Jeg forsto at E6 nå var neste, så jeg fikk stoppet bussen og gått av. På Olavsgaard overhørte jeg folk som hadde ventet halvannen time på bussen, så jeg forstår at jeg ikke har vært alene i denne situasjonen, men Kjeller er fremdeles Kjeller.
Her kom en buss merket "Lillestrøm", men der var det lite håp, så jeg trasket mismodig tilbake mot Esso retning Kjeller. Der fant jeg en taxi, og 114 kroner senere er jeg endelig hjemme igjen. Det tok en time og ti minutt fra jeg gikk fra skolen.. Strålende fornøyd!
Og fra det ene til det andre. Lista over trenere i tippeligaen med rykende fersk oppsigelse i posten vokser. Uwe Rösler var neste mann ut i dag, og føyer seg i den ekslusive, men lite ettertraktede klubben med medlemmene Arild Stavrum, Tom Prahl, Frode Grodås, Tom Nordlie (ja, faktisk), Per-Mathias Høgmo, Kjetil Rekdal og Ivar Morten Nordmark. Det er over halvparten av tippeligaen 2006 det.. Tenk på det.
Så tenker vi litt på hvem som hang i tynne hårstrå, f.eks. Mons Ivar Mjelde. Hadde ikke Per Ove Ludvigsen gått ville Mjelde vært arbeidsløs før du kan si seriesølv. Tor Thodesen har vel ikke sittet godt plantet i stolen han heller, og Knut Torbjørn Eggen har også hatt søvløse netter (kanskje). Hvilke trenere har ikke vært truet i løpet av årets sesong? Jan Jönsson, Henning Berg og Arne Sandstø. That's it.. Tenk på det.
Spørsmålet man da kan stille seg er: Hvor lenge sitter en trener i norsk eliteserie? Vel, svaret etter årets sesong å dømme er: Ett år. Kanskje to. Og hvilke signaler gir dette til de som ønsker å jobbe som trenere på toppnivå? Spør du meg, dette: "finner du deg en profesjonell og ryddig klubb med en personalpolitikk hvor man ønsker å ta vare på hverandre har du vunnet i Lotto." Tenk på det også.
Og så får vi lure på om det var riktig å sparke Rösler og Halle. Svaret kommer i tippeligaen 2007.
Inne i denne bussen satt det en mann som jeg tenkte meg kunne vite noe om hvor han stoppet underveis, så jeg forsøkte; "stopper du på Kjeller?" "Ja," svarte mannen, og jeg pustet lettet ut og tenkte jeg var kommet vel i havn likevel. Jeg burde luktet lunta når det sto "E6 - om Furuset" på bussen, men Kjeller er Kjeller, så jeg lot det stå til. Vi kjørte og kjørte på småveier jeg virkelig ikke aner hvor befinner seg, og tiden gikk. I over et kvarter rotet vi rundt i de fleste byggefelter i Skedsmo kommune før vi var på vei mot Olavsgaard. Jeg forsto at E6 nå var neste, så jeg fikk stoppet bussen og gått av. På Olavsgaard overhørte jeg folk som hadde ventet halvannen time på bussen, så jeg forstår at jeg ikke har vært alene i denne situasjonen, men Kjeller er fremdeles Kjeller.
Her kom en buss merket "Lillestrøm", men der var det lite håp, så jeg trasket mismodig tilbake mot Esso retning Kjeller. Der fant jeg en taxi, og 114 kroner senere er jeg endelig hjemme igjen. Det tok en time og ti minutt fra jeg gikk fra skolen.. Strålende fornøyd!
Og fra det ene til det andre. Lista over trenere i tippeligaen med rykende fersk oppsigelse i posten vokser. Uwe Rösler var neste mann ut i dag, og føyer seg i den ekslusive, men lite ettertraktede klubben med medlemmene Arild Stavrum, Tom Prahl, Frode Grodås, Tom Nordlie (ja, faktisk), Per-Mathias Høgmo, Kjetil Rekdal og Ivar Morten Nordmark. Det er over halvparten av tippeligaen 2006 det.. Tenk på det.
Så tenker vi litt på hvem som hang i tynne hårstrå, f.eks. Mons Ivar Mjelde. Hadde ikke Per Ove Ludvigsen gått ville Mjelde vært arbeidsløs før du kan si seriesølv. Tor Thodesen har vel ikke sittet godt plantet i stolen han heller, og Knut Torbjørn Eggen har også hatt søvløse netter (kanskje). Hvilke trenere har ikke vært truet i løpet av årets sesong? Jan Jönsson, Henning Berg og Arne Sandstø. That's it.. Tenk på det.
Spørsmålet man da kan stille seg er: Hvor lenge sitter en trener i norsk eliteserie? Vel, svaret etter årets sesong å dømme er: Ett år. Kanskje to. Og hvilke signaler gir dette til de som ønsker å jobbe som trenere på toppnivå? Spør du meg, dette: "finner du deg en profesjonell og ryddig klubb med en personalpolitikk hvor man ønsker å ta vare på hverandre har du vunnet i Lotto." Tenk på det også.
Og så får vi lure på om det var riktig å sparke Rösler og Halle. Svaret kommer i tippeligaen 2007.
tirsdag, oktober 31, 2006
Det ringte nettopp på døra. Jeg åpnet ikke.
Når jeg kom hjem fra jobb i dag, etter tjue minutters sykkeltur i pistrende snøvær, møtte jeg to bittesmå spøkelser i følge med sin far (som ikke var spøkelse), hvor det ene etter en ørliten tenkepause snur seg mot meg, og spør gjennom to kulrunde utklippede øyne; "knask eller knekk?" Nå skal det vel være knep, sånt får man tilgi et lite gjenferd, men jeg fikk ikke svart annet enn: "jeg har ikke noe jeg, dessverre".
Jeg bestemte meg for at den neste heksa, spøkelset eller monsteret som ringte på skulle få resten av sjokoladen min som ligger på pulten. Jeg er uansett ikke så veldig glad i sjokolade lenger likevel. Men det ringte nettopp på døra. Jeg frøs helt fast og åpnet ikke.
Jeg må være tidenes dårligste til å glede andre på halloween. Dere skulle sett de spøkelsene...
Når jeg kom hjem fra jobb i dag, etter tjue minutters sykkeltur i pistrende snøvær, møtte jeg to bittesmå spøkelser i følge med sin far (som ikke var spøkelse), hvor det ene etter en ørliten tenkepause snur seg mot meg, og spør gjennom to kulrunde utklippede øyne; "knask eller knekk?" Nå skal det vel være knep, sånt får man tilgi et lite gjenferd, men jeg fikk ikke svart annet enn: "jeg har ikke noe jeg, dessverre".
Jeg bestemte meg for at den neste heksa, spøkelset eller monsteret som ringte på skulle få resten av sjokoladen min som ligger på pulten. Jeg er uansett ikke så veldig glad i sjokolade lenger likevel. Men det ringte nettopp på døra. Jeg frøs helt fast og åpnet ikke.
Jeg må være tidenes dårligste til å glede andre på halloween. Dere skulle sett de spøkelsene...
torsdag, oktober 12, 2006
Dette er det beste navnet på en avis noensinne. Garantert.
In other news.. Hva sier Claus Lundekvam? Send inn forslag!
In other news.. Hva sier Claus Lundekvam? Send inn forslag!
torsdag, oktober 05, 2006
Har du pistol?
Jeg og Jon var på Rema 1000 på Råholt i dag, for å se etter plasttallerkener og slikt. Det gikk forsåvidt fint, men når vi kom ut så vi en dame som sto og så mistenksomt på bilen til Jon. Den første tanken som meldte seg var naturligvis; "nå har hun bulket til bilen". Men, det skulle vise seg å være noe helt annet. Samtalen gikk omtrent som følger:
-Unnskyld, er dere fra United States?
-Eh, nei... Vi er ikke det.
-Har dere pistoler?
-Nei, det har vi ikke...
-Å kjøre slik bil er farlig! (hun peker på navnet på bilen - den heter Space Star)
Etter dette førsøkte jeg meg med et "javel, hvorfor det?", hvorpå hun ikke sa et ord, satte seg i sin egen bil og reiste.
Det hele minner meg om dette, og jeg undres på hvor dette mennesket har rømt fra. Og jeg lurer også på hva hun kan ha tenkt på. Jeg mener, Mitsubishi Space Star er en av de aller vanligste bilene på Øvre Romerike (særlig siden hjemmetjenesten kjørte slike før) , og hva som skulle gjøre den ekstra farlig er "beyond me", som det heter der jeg og Jon tydeligvis kommer fra. Som Jon sa det: hvis vi hadde kjørt en diger Chevrolet Suburban med sota ruter og digre 20-tommer rims av gull, vært digre negre kledd opp i XXL Fubu-klær og kommet brølende "YO YO YO YO!!!", da kunne jeg skjønt det. Men to bleikfeite eidsvollinger i en liten fis av en mitsu?
It's like, I just don't get it, man. Yo.
-Unnskyld, er dere fra United States?
-Eh, nei... Vi er ikke det.
-Har dere pistoler?
-Nei, det har vi ikke...
-Å kjøre slik bil er farlig! (hun peker på navnet på bilen - den heter Space Star)
Etter dette førsøkte jeg meg med et "javel, hvorfor det?", hvorpå hun ikke sa et ord, satte seg i sin egen bil og reiste.
Det hele minner meg om dette, og jeg undres på hvor dette mennesket har rømt fra. Og jeg lurer også på hva hun kan ha tenkt på. Jeg mener, Mitsubishi Space Star er en av de aller vanligste bilene på Øvre Romerike (særlig siden hjemmetjenesten kjørte slike før) , og hva som skulle gjøre den ekstra farlig er "beyond me", som det heter der jeg og Jon tydeligvis kommer fra. Som Jon sa det: hvis vi hadde kjørt en diger Chevrolet Suburban med sota ruter og digre 20-tommer rims av gull, vært digre negre kledd opp i XXL Fubu-klær og kommet brølende "YO YO YO YO!!!", da kunne jeg skjønt det. Men to bleikfeite eidsvollinger i en liten fis av en mitsu?
It's like, I just don't get it, man. Yo.
mandag, oktober 02, 2006
"Ståle Solbakken mener LSK kan ta seriegull. På den ene siden, når Vålerenga tok det i fjor så er egentlig alt mulig, men på den andre siden... Nei.
Det blir ikke seriegull i år. Kanskje bronse, hvis vi er heldige."
Dette sa jeg 13. februar i år, på der Fussballblog. Det ser faen meg ut som jeg får rett. Ganske kjedelig å få rett på sånne ting egentlig, selv om jeg selvfølgelig ikke kunne vite noe som helst om hvordan sesongen ville utvikle seg den gangen. Men faktum er at LSK har hatt svært godt følge med Brann gjennom store deler av sesongen, og hatt gode muligheter til å gå forbi. Likevel befinner vi oss på bronseplass med Daniel Nannskog og co halsende like bak. Det vil i praksis si Royal League plass på oss, og med full skjerpings: en brunfarget medalje vi kan stappe opp i et mørkt hull hvor vi aldri får bruk for den.
Bronse betyr ikke annet enn en klapp på skuldra når man har vært med og kjempet realistisk om seriemesterskapet (får vi UEFA kamper er det imidlertid et fint plaster på såret). Men, jeg skal ikke skylde på noen, vi rota det bort selv. Scoringen til Nannskog i forrige kamp er et stjerneeksempel; nettopp flotta inn et herlig skudd av Robbie, og så står forsvaret med døra vid åpen og ønsker svensker og annet bærumspakk velkommen inn til fem-meteren vår.
Det minner meg om noe jeg opplevde når jeg var liten (greit, jeg er fremdeles liten, men yngre da). Jeg deltok i skirenn i andre klasse, mener jeg å huske, og gjorde det faktisk ikke så verst. Tror kanskje jeg tilogmed lå an til tredjeplass eller fjerdeplass, og mamma og pappa sto og heiet på meg. Så merket jeg at det kom en gutt bak meg, la oss kalle ham Halvor (jeg husker jo ikke navnet hans nå lenger), det var iallefall en som jeg likte litt. Så jeg tenkte jeg skulle være snill mot Halvor, stoppet, og slapp ham forbi meg. Deretter luntet jeg videre, og ante ikke hva jeg hadde gjort før pappa sto i mål og var mer enn bittelitt frustrert. Det var min første leksjon i konkurranseinstinkt.
Jeg tror LSK er med i skiløp i andre klasse også. Jeg tror ikke at vi med vitende vilje har stilt oss lenger bak i køen, men kanskje noen har følt seg litt tilfreds med hvordan tingenes tilstand har vært? Solt seg litt i glansen av "hvor bra det går med LSK"? Vel, nå er det kun få kamper igjen før den regningen skal betales. Da vil de kanskje se at det gikk ikke så bra som de hadde trodd. Særlig hvis vi ikke klarer å holde bronseplassen heller.
Men; jeg husker en tid (det er med andre ord ikke lenge siden) hvor Lillestrøm var trygt plassert rundt sjuende plass, år etter år. Hederlige unntak kom i '94, '96 og '01 hvor vi tok sølv. Er endelig ventetida over? Er tida for suksess her igjen?
Det blir ikke seriegull i år. Kanskje bronse, hvis vi er heldige."
Dette sa jeg 13. februar i år, på der Fussballblog. Det ser faen meg ut som jeg får rett. Ganske kjedelig å få rett på sånne ting egentlig, selv om jeg selvfølgelig ikke kunne vite noe som helst om hvordan sesongen ville utvikle seg den gangen. Men faktum er at LSK har hatt svært godt følge med Brann gjennom store deler av sesongen, og hatt gode muligheter til å gå forbi. Likevel befinner vi oss på bronseplass med Daniel Nannskog og co halsende like bak. Det vil i praksis si Royal League plass på oss, og med full skjerpings: en brunfarget medalje vi kan stappe opp i et mørkt hull hvor vi aldri får bruk for den.
Bronse betyr ikke annet enn en klapp på skuldra når man har vært med og kjempet realistisk om seriemesterskapet (får vi UEFA kamper er det imidlertid et fint plaster på såret). Men, jeg skal ikke skylde på noen, vi rota det bort selv. Scoringen til Nannskog i forrige kamp er et stjerneeksempel; nettopp flotta inn et herlig skudd av Robbie, og så står forsvaret med døra vid åpen og ønsker svensker og annet bærumspakk velkommen inn til fem-meteren vår.
Det minner meg om noe jeg opplevde når jeg var liten (greit, jeg er fremdeles liten, men yngre da). Jeg deltok i skirenn i andre klasse, mener jeg å huske, og gjorde det faktisk ikke så verst. Tror kanskje jeg tilogmed lå an til tredjeplass eller fjerdeplass, og mamma og pappa sto og heiet på meg. Så merket jeg at det kom en gutt bak meg, la oss kalle ham Halvor (jeg husker jo ikke navnet hans nå lenger), det var iallefall en som jeg likte litt. Så jeg tenkte jeg skulle være snill mot Halvor, stoppet, og slapp ham forbi meg. Deretter luntet jeg videre, og ante ikke hva jeg hadde gjort før pappa sto i mål og var mer enn bittelitt frustrert. Det var min første leksjon i konkurranseinstinkt.
Jeg tror LSK er med i skiløp i andre klasse også. Jeg tror ikke at vi med vitende vilje har stilt oss lenger bak i køen, men kanskje noen har følt seg litt tilfreds med hvordan tingenes tilstand har vært? Solt seg litt i glansen av "hvor bra det går med LSK"? Vel, nå er det kun få kamper igjen før den regningen skal betales. Da vil de kanskje se at det gikk ikke så bra som de hadde trodd. Særlig hvis vi ikke klarer å holde bronseplassen heller.
Men; jeg husker en tid (det er med andre ord ikke lenge siden) hvor Lillestrøm var trygt plassert rundt sjuende plass, år etter år. Hederlige unntak kom i '94, '96 og '01 hvor vi tok sølv. Er endelig ventetida over? Er tida for suksess her igjen?
tirsdag, september 26, 2006
mandag, september 25, 2006
torsdag, september 21, 2006
tirsdag, september 19, 2006
"LONDON (VG) Sist han var i England, ble det slått stort opp at R.E.M.-vokalisten Michael Stipe var kommet ut av skapet. Til VG forklarer han at han hverken er homo, hetero eller bi.
- Sannheten er at jeg aldri har vært i skapet. Jeg holder fast ved historien min, og at det er at jeg hverken er heterofil, biseksuell eller homo. Det er mer flytende enn det."
Til dette sier jeg bare; for en ladning bullshit.
- Sannheten er at jeg aldri har vært i skapet. Jeg holder fast ved historien min, og at det er at jeg hverken er heterofil, biseksuell eller homo. Det er mer flytende enn det."
Til dette sier jeg bare; for en ladning bullshit.
mandag, september 18, 2006
"Et undertallig politi måtte ha hjelp fra Lillestrøms vakter for å hindre et voldsomt basketak mellom Vålerenga-casuals og Kanarifansen like før klokken 18 i dag.
Mellom 20 og 30 såkalte casuals fra Vålerenga ventet på Kanari-fansens opptog til Åråsen fra torget i Lillestrøm sentrum foran kveldens hatkamp.
Det var i ferd med å bryte ut fullstendig kaos da politiet og vakter fra LSK fikk hindret bråk i siste liten.
Politiet var tydeligvis ikke helt forberedt på at det kunne oppstå bråk mellom rivalene, og måtte etter det VG Nett kjenner til ha hjelp fra hjemmelagets egne uniformert vakter. "
Dette skriver VG om kampen mellom Lillestrøm og Vålerenga på mandag. Jeg har bare to kommentarer: For det første, casuals er ikke fra Vålerenga (eller noe annet lag for den saks skyld). De holder med Vålerenga, og fortjener ellers ikke å forbindes med klubben på noen som helst måte, men kun henges ut som kriminelle og hooligans. For det andre, hvordan kunne politiet ikke være forberedt på bråk mellom LSK og Vålerenga?? Jeg mener, snakker vi ikke om et av de mest notoriske oppgjørene i Norge?
Mellom 20 og 30 såkalte casuals fra Vålerenga ventet på Kanari-fansens opptog til Åråsen fra torget i Lillestrøm sentrum foran kveldens hatkamp.
Det var i ferd med å bryte ut fullstendig kaos da politiet og vakter fra LSK fikk hindret bråk i siste liten.
Politiet var tydeligvis ikke helt forberedt på at det kunne oppstå bråk mellom rivalene, og måtte etter det VG Nett kjenner til ha hjelp fra hjemmelagets egne uniformert vakter. "
Dette skriver VG om kampen mellom Lillestrøm og Vålerenga på mandag. Jeg har bare to kommentarer: For det første, casuals er ikke fra Vålerenga (eller noe annet lag for den saks skyld). De holder med Vålerenga, og fortjener ellers ikke å forbindes med klubben på noen som helst måte, men kun henges ut som kriminelle og hooligans. For det andre, hvordan kunne politiet ikke være forberedt på bråk mellom LSK og Vålerenga?? Jeg mener, snakker vi ikke om et av de mest notoriske oppgjørene i Norge?
lørdag, september 16, 2006
Jeg ser svært sjelden film, men på relativt kort tid har jeg nå sett to:
Der Untergang: Den om Hitlers siste dager i bunkeren. Utrolig godt spilt, og et troverdig dokument som gir et bilde av hvor ubegripelig sjuk han og folka han omga seg egentlig var. Beste scene; den hvor frau Göbbels forgifter sine egne barn.
Populærmusikk fra Vittula: Om å vokse opp i Nord-Sverige, hvor man hverken er svensk eller finsk, men noe midt i mellom. Barnemishandling, fyllefest, puling, rock n' roll og lengten etter å stikke av langt vekk er noen av stikkordene. Pluss en sjuk, sjuk bygdetulling ved navn Ryssi-Jussi.
Begge kan anbefales sterkt. Og begge kan være ganske sterke filmer.
Der Untergang: Den om Hitlers siste dager i bunkeren. Utrolig godt spilt, og et troverdig dokument som gir et bilde av hvor ubegripelig sjuk han og folka han omga seg egentlig var. Beste scene; den hvor frau Göbbels forgifter sine egne barn.
Populærmusikk fra Vittula: Om å vokse opp i Nord-Sverige, hvor man hverken er svensk eller finsk, men noe midt i mellom. Barnemishandling, fyllefest, puling, rock n' roll og lengten etter å stikke av langt vekk er noen av stikkordene. Pluss en sjuk, sjuk bygdetulling ved navn Ryssi-Jussi.
Begge kan anbefales sterkt. Og begge kan være ganske sterke filmer.
fredag, september 08, 2006
"- Dette er Inters år. Vinner de ikke nå, vil de aldri vinne ligaen igjen, sier den tidligere Juventus-målvakten og Italia-legenden Dino Zoff."
Dette sier VG-nett i dag. Jeg mener at gode herr Zoff både har rett og feil når han uttaler dette. Rett, fordi hvis Inter ikke vinner i år så er det bare ikke mulig for dem. Feil, fordi Inters år bør være neste år. Hvis de blåsvarte vinner serie A i år så vil den seieren huskes for én ting; det var det året Juventus og Milan ikke var med. Det blir på en måte som når Vebjørn Rodal tok OL-gull på 800 meter; sterk prestasjon, men "Wilson Kipketer var jo ikke med. Ikke rart han vant". Derfor vil ikke en seier i år egentlig bety noe som helst med mindre man også kan vinne neste år. Først da kan man si at seieren var fullt fortjent. Det handler om å konkurrere på like vilkår.
Derfor rammer dommen i Serie A flere enn bare de direkte involverte.
Dette sier VG-nett i dag. Jeg mener at gode herr Zoff både har rett og feil når han uttaler dette. Rett, fordi hvis Inter ikke vinner i år så er det bare ikke mulig for dem. Feil, fordi Inters år bør være neste år. Hvis de blåsvarte vinner serie A i år så vil den seieren huskes for én ting; det var det året Juventus og Milan ikke var med. Det blir på en måte som når Vebjørn Rodal tok OL-gull på 800 meter; sterk prestasjon, men "Wilson Kipketer var jo ikke med. Ikke rart han vant". Derfor vil ikke en seier i år egentlig bety noe som helst med mindre man også kan vinne neste år. Først da kan man si at seieren var fullt fortjent. Det handler om å konkurrere på like vilkår.
Derfor rammer dommen i Serie A flere enn bare de direkte involverte.
