Hvorfor heter kvalik kvalik? Når man havner på "kvalik" betyr det jo at man skal spille kvalifikasjonskamper eller kvalifiseringskamper, og man skulle tro at "kvalik" var en forkortelse av dette uttrykket. Men det er det jo ikke! Hvor kommer den siste k'en fra? Er det fra k'en i -kasjon, eller er det k'en i kamp? Den stakkars k'en kommer ikke fra noen av dem, det er bare en frysetørret tilsetnings k som er tilsatt for å lage et ålreit ord er det. Kvalik betyr i tilfelle kvalikifasjon, og det høres jo ikke helt bra ut. Ikke kvalikifering heller (med mindre man spiller kvalik i Feiring) Egentlig burde det hete kvalif, eller bare kval. Når man har lest kvalik lenge nok innser man også ganske fort at kvalik er et rart og avstumpet ord også. Bare se lenge på ordet: kvalik kvalik kvalik kvalik kvalik. Det minner litt om kolikk eller hikk. I det minste en dyrelyd. Kanskje en frosk.
Jeg foreslår at vi finner på et annet ord for kvalik.
tirsdag, april 26, 2005
mandag, april 25, 2005
Besøk og sånn
Jeg har hatt litt besøk i det siste faktisk, og det er ganske uvant egentlig! Mens jeg bodde i Sogndal hadde jeg besøk ca fem ganger på fem år, og mer enn halvparten av de var det første året. Nå har jeg hatt (og skal ha) tre besøk på fire uker, så man forstår at frekvensen tilsynelatende har økt en del. Mamma, søsteren min, svogeren min og niesen min var her for to uker siden, og denne helgen/uka har Jon og Sara vært her. De bodde forøvrig i hengehuset, og hybelen min er det ingen av dem som helt vet hvor ligger... Jeg pekte på den fra Ulriken, men finner du veien basert på det så er du jammen godt kjent.
Under følger noen bilder fra turen, selv om det ene er juks og kommer fra en tidligere tur. Men jeg har ikke helt fått til å ta gode bilder med digitalkameraet mitt, så da får det heller være lov å bruke noe som illustrasjonsfoto. Bildet er altså arrangert. Ellers har jeg snakket tildels høylytt om å ikke bruke blogplassen min til å drive med referater fra det vi har drevet med de siste dagene (vi fant nemlig ut at det kanskje er det som har tatt knekken på bloggingen min), så jeg nøyer meg med å si at vi har hatt det veldig kjekt i mange dager. Akvariet, Ligretto (kortspillet som er "sendt til jorden fra helvete"), uteliv og fjelltur er noen av stikkordene.
Det går mot eksamen, og jeg har i så måte vært litt flink i dag som har regnet kjemi i noen timer. Jeg har også startet på et annet langvarig prosjekt, nemlig 24-timers løpet på Nürburgring. Ikke i virkeligheten naturligvis (men det er bare å spandere tur), men på GT4. 24 timer realtime hardcore racing. Jeg er vel ferdig på ettermiddagen i morgen, og forhåpentligvis eier av en formel-1 bil. Det er jammen godt jeg har autopilot.
Får jeg skrevet litt om ei plate også nå så skal jeg kalle det en god dag.
Ole Martin
Under følger noen bilder fra turen, selv om det ene er juks og kommer fra en tidligere tur. Men jeg har ikke helt fått til å ta gode bilder med digitalkameraet mitt, så da får det heller være lov å bruke noe som illustrasjonsfoto. Bildet er altså arrangert. Ellers har jeg snakket tildels høylytt om å ikke bruke blogplassen min til å drive med referater fra det vi har drevet med de siste dagene (vi fant nemlig ut at det kanskje er det som har tatt knekken på bloggingen min), så jeg nøyer meg med å si at vi har hatt det veldig kjekt i mange dager. Akvariet, Ligretto (kortspillet som er "sendt til jorden fra helvete"), uteliv og fjelltur er noen av stikkordene.
Det går mot eksamen, og jeg har i så måte vært litt flink i dag som har regnet kjemi i noen timer. Jeg har også startet på et annet langvarig prosjekt, nemlig 24-timers løpet på Nürburgring. Ikke i virkeligheten naturligvis (men det er bare å spandere tur), men på GT4. 24 timer realtime hardcore racing. Jeg er vel ferdig på ettermiddagen i morgen, og forhåpentligvis eier av en formel-1 bil. Det er jammen godt jeg har autopilot.
Får jeg skrevet litt om ei plate også nå så skal jeg kalle det en god dag.
Ole Martin
Ukas valg
Jeg har fått meg en poll! Den heter Ukas Valg, så dermed får jeg komme opp med noe nytt hver uke. Resultater fra Ukas Valg blir offentliggjort på mandag, hvis jeg husker på det...
fredag, april 15, 2005
I'm alive
Jeg har vært lenge borte nå.. Altfor lenge egentlig, men jeg har da en grunn. Jeg tror jeg har hatt skrivesperre. Det har liksom ikke ramlet ned noen gode ideer, og jeg har heller ikke tatt til orde for å klage over noe (selv om jeg kunne ha funnet nok av ting å klage på). Jeg får vel bare håpe det bedrer seg med tiden, så får denne posten bare være å regne som et livstegn fra meg...
Men la meg nevne et par ting: Jeg fikk selvangivelsen i dag, nokså mye for sent. Og som det ikke var ille nok, jeg har fått restskatt!! Hvilke andre kjenner du som får det? Bare vokse folk og firmaer, spør du meg. Men så har de vel uglesett en (fra før av temmelig) fattig student i bortgjemte Pinnelien, og bestemt seg for å trekke ham for 655 kroner. Ikke at det i og for seg er så fryktelig mye, men for meg teller hver krone (det er ikke kødd engang, jeg har hatt 4 kroner på konto de siste to dagene). Dermed ser det ut til at jeg blir blakk denne måneden også, og nå lenge før neste lånekassedag.. Huff, studentlivet er virkelig ille økonomisk sett.
Ellers skjer det vel ikke så mye annet enn det som pleier å skje.. Eksamen nærmer seg, jeg spiller fortsatt gitar (med Nils, John Arne -selv om det er lenge siden sist, og Espen -bare egenskrevede sanger!), jeg er fortsatt tjukk, jeg er fortsatt single, jeg spiller fortsatt Gran Turismo 4 -selv om det røyner på nå.
Vel, det kommer mer senere.
Snakkes!
Men la meg nevne et par ting: Jeg fikk selvangivelsen i dag, nokså mye for sent. Og som det ikke var ille nok, jeg har fått restskatt!! Hvilke andre kjenner du som får det? Bare vokse folk og firmaer, spør du meg. Men så har de vel uglesett en (fra før av temmelig) fattig student i bortgjemte Pinnelien, og bestemt seg for å trekke ham for 655 kroner. Ikke at det i og for seg er så fryktelig mye, men for meg teller hver krone (det er ikke kødd engang, jeg har hatt 4 kroner på konto de siste to dagene). Dermed ser det ut til at jeg blir blakk denne måneden også, og nå lenge før neste lånekassedag.. Huff, studentlivet er virkelig ille økonomisk sett.
Ellers skjer det vel ikke så mye annet enn det som pleier å skje.. Eksamen nærmer seg, jeg spiller fortsatt gitar (med Nils, John Arne -selv om det er lenge siden sist, og Espen -bare egenskrevede sanger!), jeg er fortsatt tjukk, jeg er fortsatt single, jeg spiller fortsatt Gran Turismo 4 -selv om det røyner på nå.
Vel, det kommer mer senere.
Snakkes!
lørdag, april 09, 2005
Bergen + musikkjournalistikk + glass = ?
I dag har jeg blitt stigmatisert på to måter: som bergensguide og som musikkanmelder.
I tillegg har jeg knust ett krystallglass (av fire) som min mor hadde med i gave til meg. Det siste er det kjipeste.
Men de to første har jeg tenkt mest på. La meg ta det første først, for jeg har altså min mor, min søster, min svoger og min niese på besøk denne helgen. Hverken søster eller svoger har vært i Bergen før, og dermed må jeg jo være litt guide og "vise fram" byen for de nytilreisende. I den forbindelse har jeg gjort meg et par betraktninger.
For det første, hva velger man å vise frem? Alle som ikke har vært i en by før vil jo sitte på visse fordommer og forventninger til stedet, og Bergen er ikke akkurat noe unntak fra den regelen. Den (byen altså) har nok begge deler i fullt monn. Man har hørt om Grieg og Wessel, fisketorget, Brann og paraply (spot the lyric), men man har også hørt om brautende bergensere, selvgodhet og overdreven bystolthet. Og, jada, Bergen har alt det der. Men det er jo også mye mer, og det vil man jo gjerne vise frem. Så hva ender jeg opp med å formidle? Eller, hva har jeg snakket om eller pekt på i løpet av dagen?
Jeg får trøste meg med at ønsket om å se disse tingene lå der i forkant, og var ikke nevneverdig påvirket av meg. Det sto byen for selv. Men stigmatisert er jeg. Det kan jeg leve med.
Jeg har også diskutert musikk i dag, og jammen ble jeg stigmatisert der også. Eller, jeg vet ikke om stigmatisert er det rette ordet, men la oss si at jeg ble en ufrivillig autoritet på området i negativ forstand. Som det står i profilen min så er jeg jo faktisk musikkanmelder, på godt eller vondt, og å si at jeg ikke har interesse for musikk og musikktrivia ville være å lyve (eller juge som det egentlig heter). Men så rotet jeg meg nå opp i en diskusjon da, denne gangen om hva som kjennetegnet 60, 70, og 80 talls musikken, om den var hit- eller albumorientert, om hardrock var allmennt sett på som støy, og om 70 tallet var "snillere" enn 80 tallet. Det var her det gikk galt. Mamma mente nemlig det (altså det med snille tiår og sånn), og jeg skyndte meg å innvende at "du glemmer jo endel vesentlige band som Deep Purple, Black Sabbath og Led Zeppelin". Jeg argumenterte videre med at disse jo var sett på av mange som bråkmakere og satandyrkere (altså ikke snille), selv om de alle er sentrale for det meste av metal og progrock i dag og godt likt i sin tid (altså ikke bare støy). Svaret jeg fikk var som ventelig (jeg så det komme en mil unna, men klarte ikke svinge): "Vel, nå er ikke jeg noen musikkanmelder, men...." Da skjønte jeg at jeg hadde tapt.
Jeg har antydet det før, det å skrive om musikk er ikke bare en dans på roser. På flere vorspiel/fester/nachspiel enn jeg liker har jeg blitt referert til som "han som skriver for Panorama" eller "journalisten", og opptil flere ganger blitt bemerket min utrettelige hang til å beskrive, bedømme, anbefale musikk eller generelt uttale meg om musikkstiler eller andre musikksmak. Egentlig burde jeg holde meg for god for det, særlig siden jeg selv i høytidelige vendinger har uttalt at musikk er private greier og "ikke tråkk på mitt band" og det ene eller det andre. Likevel klarer jeg visst ikke å holde meg unna. Kanskje kan det være en god egenskap som journalist, men faren for å bli oppfattet som musikknerd eller "besserwisser" er definitivt tilstede, og det vil jeg nødig ha over meg, for er det noe jeg misliker er det bedrevitere. Når det gjelder det å bli omtalt som skribent på fester eller i andre sammenhenger er det forsåvidt smigrende, man blir liksom litt "kjendis" i noen sekunder, men likefullt er det en oppmerksomhet jeg er ukomfortabel med. Jeg har ikke lyst til å sitte der og sole meg i glansen av min egen fortreffelighet mens jeg legger ut om den "seneste skiva til Mars Volta" eller "dette fete bandet (les: som ingen har hørt om) må du bare høre". Nei, når noen nevner det blir jeg egentlig bare brydd og ønsker samtalen inn på andre spor.
For å motsi meg selv nok en gang: det å skrive om musikk er like personlig som det å høre på det for min del. Men likevel skal man sette seg til dommer over andre utøvere som f.eks. Elton John (som er det seneste eksempelet). Vi snakker om en mann som ga ut sin første plate i 1969 (samme år som Neil Young) og har hatt en hit hvert år fra 1972 til 1996 (tro det eller ei), og plutselig sitter det en 27 år gammel spjæling på en hybel i Bergen og sier "Tja, Elton, dette var jo ikke verst, men noen Rocket Man var det ikke..." Hvis noe fortjener uttrykket "det blir for dumt" så er det vel dette. Men det er det som er jobben min, frustrerende nok.. Det er en voldsomt dobbeltsidig greie dette med musikkjournalistikk. Jeg tror man skal være ganske tøff for å stenge alt det der ute og fikse rollen sin med kredibiliteten i behold. Det er vel det som har gjort Tor Milde, Arild Rønsen, Håkon Moslett, Thomas Strzelecki, Morten Ståle Nilsen og Finn Bjelke til det de er; forhatte men likevel meritterte og anerkjente. Jeg blir nok aldri som dem, på godt og vondt. Men jeg er stigmatisert, det får jeg bare lære meg å leve med.
Men jeg knuste et krystallglass i dag. Det gir liksom en følelse av et tap, selv om jeg aldri ble særlig godt kjent med det glasset. Riktignok var det det første av de fire jeg holdt i, men følelsen av en kald øl fikk det aldri oppleve, og jeg er oppriktig lei meg på vegne av glasset. Og mamma. Det er det verre å leve med.
Så jeg får ty til et av mine velprøvde Kilkenny glass, i kveld med appelsinjuice i. De knuser ikke før du går inn for det, slitere som de er, ølkranas arbeidshester, dølagamper om du vil. Men et krystallglass har liksom noe fiff over seg, og det er viktig å bevare bredden i glasskapet. Da tenker jeg ikke på antall meter, men mer i retning av at alle glass har sin anledning, eller "15 minutes of fame". Whisky i krystallglass, og pils i et Kilkenny glass. Sånn sett er de likeverdige. Jeg lurer på om jeg skal innføre kommunisme i glasskapet mitt, det klasseløse glassamfunn, med et glass for enhver anledning. For tiden hersker det stort sett anarki der inne, og det tynnes stadig i rekkene av kontrarevolusjonære som på mystisk vis "knuses" i oppvasken...
Med fare for å stigmatiseres (ops, det er jo for sent):
Ta-ta!
I tillegg har jeg knust ett krystallglass (av fire) som min mor hadde med i gave til meg. Det siste er det kjipeste.
Men de to første har jeg tenkt mest på. La meg ta det første først, for jeg har altså min mor, min søster, min svoger og min niese på besøk denne helgen. Hverken søster eller svoger har vært i Bergen før, og dermed må jeg jo være litt guide og "vise fram" byen for de nytilreisende. I den forbindelse har jeg gjort meg et par betraktninger.
For det første, hva velger man å vise frem? Alle som ikke har vært i en by før vil jo sitte på visse fordommer og forventninger til stedet, og Bergen er ikke akkurat noe unntak fra den regelen. Den (byen altså) har nok begge deler i fullt monn. Man har hørt om Grieg og Wessel, fisketorget, Brann og paraply (spot the lyric), men man har også hørt om brautende bergensere, selvgodhet og overdreven bystolthet. Og, jada, Bergen har alt det der. Men det er jo også mye mer, og det vil man jo gjerne vise frem. Så hva ender jeg opp med å formidle? Eller, hva har jeg snakket om eller pekt på i løpet av dagen?
- Fløien
- Bryggen
- Statsraad Lehmkul
- Håkonshallen
- Grieghallen
- Zachariasbryggen
- Børs Café
- Torgallmenningen
- Danmarksplass
- Regn i Bergen
- Nipsbutikkene på Bryggen
- Marken gågate
- Fløibanen
- +++
Jeg får trøste meg med at ønsket om å se disse tingene lå der i forkant, og var ikke nevneverdig påvirket av meg. Det sto byen for selv. Men stigmatisert er jeg. Det kan jeg leve med.
Jeg har også diskutert musikk i dag, og jammen ble jeg stigmatisert der også. Eller, jeg vet ikke om stigmatisert er det rette ordet, men la oss si at jeg ble en ufrivillig autoritet på området i negativ forstand. Som det står i profilen min så er jeg jo faktisk musikkanmelder, på godt eller vondt, og å si at jeg ikke har interesse for musikk og musikktrivia ville være å lyve (eller juge som det egentlig heter). Men så rotet jeg meg nå opp i en diskusjon da, denne gangen om hva som kjennetegnet 60, 70, og 80 talls musikken, om den var hit- eller albumorientert, om hardrock var allmennt sett på som støy, og om 70 tallet var "snillere" enn 80 tallet. Det var her det gikk galt. Mamma mente nemlig det (altså det med snille tiår og sånn), og jeg skyndte meg å innvende at "du glemmer jo endel vesentlige band som Deep Purple, Black Sabbath og Led Zeppelin". Jeg argumenterte videre med at disse jo var sett på av mange som bråkmakere og satandyrkere (altså ikke snille), selv om de alle er sentrale for det meste av metal og progrock i dag og godt likt i sin tid (altså ikke bare støy). Svaret jeg fikk var som ventelig (jeg så det komme en mil unna, men klarte ikke svinge): "Vel, nå er ikke jeg noen musikkanmelder, men...." Da skjønte jeg at jeg hadde tapt.
Jeg har antydet det før, det å skrive om musikk er ikke bare en dans på roser. På flere vorspiel/fester/nachspiel enn jeg liker har jeg blitt referert til som "han som skriver for Panorama" eller "journalisten", og opptil flere ganger blitt bemerket min utrettelige hang til å beskrive, bedømme, anbefale musikk eller generelt uttale meg om musikkstiler eller andre musikksmak. Egentlig burde jeg holde meg for god for det, særlig siden jeg selv i høytidelige vendinger har uttalt at musikk er private greier og "ikke tråkk på mitt band" og det ene eller det andre. Likevel klarer jeg visst ikke å holde meg unna. Kanskje kan det være en god egenskap som journalist, men faren for å bli oppfattet som musikknerd eller "besserwisser" er definitivt tilstede, og det vil jeg nødig ha over meg, for er det noe jeg misliker er det bedrevitere. Når det gjelder det å bli omtalt som skribent på fester eller i andre sammenhenger er det forsåvidt smigrende, man blir liksom litt "kjendis" i noen sekunder, men likefullt er det en oppmerksomhet jeg er ukomfortabel med. Jeg har ikke lyst til å sitte der og sole meg i glansen av min egen fortreffelighet mens jeg legger ut om den "seneste skiva til Mars Volta" eller "dette fete bandet (les: som ingen har hørt om) må du bare høre". Nei, når noen nevner det blir jeg egentlig bare brydd og ønsker samtalen inn på andre spor.
For å motsi meg selv nok en gang: det å skrive om musikk er like personlig som det å høre på det for min del. Men likevel skal man sette seg til dommer over andre utøvere som f.eks. Elton John (som er det seneste eksempelet). Vi snakker om en mann som ga ut sin første plate i 1969 (samme år som Neil Young) og har hatt en hit hvert år fra 1972 til 1996 (tro det eller ei), og plutselig sitter det en 27 år gammel spjæling på en hybel i Bergen og sier "Tja, Elton, dette var jo ikke verst, men noen Rocket Man var det ikke..." Hvis noe fortjener uttrykket "det blir for dumt" så er det vel dette. Men det er det som er jobben min, frustrerende nok.. Det er en voldsomt dobbeltsidig greie dette med musikkjournalistikk. Jeg tror man skal være ganske tøff for å stenge alt det der ute og fikse rollen sin med kredibiliteten i behold. Det er vel det som har gjort Tor Milde, Arild Rønsen, Håkon Moslett, Thomas Strzelecki, Morten Ståle Nilsen og Finn Bjelke til det de er; forhatte men likevel meritterte og anerkjente. Jeg blir nok aldri som dem, på godt og vondt. Men jeg er stigmatisert, det får jeg bare lære meg å leve med.
Men jeg knuste et krystallglass i dag. Det gir liksom en følelse av et tap, selv om jeg aldri ble særlig godt kjent med det glasset. Riktignok var det det første av de fire jeg holdt i, men følelsen av en kald øl fikk det aldri oppleve, og jeg er oppriktig lei meg på vegne av glasset. Og mamma. Det er det verre å leve med.
Så jeg får ty til et av mine velprøvde Kilkenny glass, i kveld med appelsinjuice i. De knuser ikke før du går inn for det, slitere som de er, ølkranas arbeidshester, dølagamper om du vil. Men et krystallglass har liksom noe fiff over seg, og det er viktig å bevare bredden i glasskapet. Da tenker jeg ikke på antall meter, men mer i retning av at alle glass har sin anledning, eller "15 minutes of fame". Whisky i krystallglass, og pils i et Kilkenny glass. Sånn sett er de likeverdige. Jeg lurer på om jeg skal innføre kommunisme i glasskapet mitt, det klasseløse glassamfunn, med et glass for enhver anledning. For tiden hersker det stort sett anarki der inne, og det tynnes stadig i rekkene av kontrarevolusjonære som på mystisk vis "knuses" i oppvasken...
Med fare for å stigmatiseres (ops, det er jo for sent):
Ta-ta!
torsdag, april 07, 2005
En sang eller ti.
Þetta er allt öðruvísi. Ég lifðum Í öðrum heimi, Þar sem vorum aldrei ósýnileg!
Noen har vel lurt på hva dette betyr? Vel, som man forstår er det islandsk og oversettes til noe sånt som "Dette er helt annerledes. Jeg levde i en annen verden, der jeg aldri var usynlig!"
Og hva ellers?
Nei, jeg er så lei skolen at jeg nesten kaster opp, jeg har ikke lyst på eksamen, og jeg har ikke lyst på jobb. Og så er jeg blakk. Hadde ikke råd til å handle på Kiwi i dag, så John Olav måtte legge ut for meg. Og siden trygda (les: lånet) kommer om en drøy uke sier det seg selv at det blir trange kår fremover. Da er det godt å vite at jeg har rømmegrøt i kjøleskapet og pannekaker i romtemperaturskapet! Billig og godt.. mmm
Jeg vet jeg har sagt at sånne ting er private, men nå har jeg hørt på Joanna Newsom i flere uker uten å gå lei.. En så merkelig, barnslig, uskyldig og vakker artist har jeg ikke hørt på så lenge jeg kan huske! Hun kan få deg til å både le og gråte i samme sang, og det kan jeg ikke si om så mange artister jeg vet om... Dessuten spiller hun på harpe, av den klassiske typen. Ja, kall det bare et fælt sviske-instrument, men da har du ikke hørt frøken (eller fru for alt jeg vet) Newsom spille på det. Kraftfullt og himmelsk er det! Ofte hører man mennesker som sier at de skulle ønske de var barn igjen, eller savner barndommen på en nostalgisk måte eller en annen, men selv har jeg liksom aldri tenkt sånn. Jeg har egentlig alltid vært fornøyd med å ha den alderen jeg har jeg, og likt det å bli eldre. Men Joanna Newsom fremkaller på en mystisk måte noe som lå glemt langt tilbake, og jeg gjetter på at det ikke bare gjelder meg. Hun synger så ekte og genuint barnlig at man får lyst til å sette seg på en stein og se ut på et jorde eller noe. Kanskje legge seg på ryggen og se på skyer. Og så skriver hun fryktelig bra: her er en av mine favorittter: (Flere tekster her.)
Cassiopeia
Feel the matress tense beneath me
like the muscle of nonsleepy;
Feathers flexing will defeat me,
and it vexes me completely.
And the hexes heat covertly
like a slow low-flying turkey
like a Texan drying jerky
but his meaty mitts can't hurt me
With my steely will compounded
in a mighty mound that's hounded
by the SNAP my steel string sounded,
just before your snores unwound it.
And in store are dreams so daring
that the night can't stop from staring.
I'll swim sweetly as a herring
through the ether, not despairing.
Go to sleep, you stunning sky;
gently creep cunning by:
A quiet hum is amplified
by your thumb, that you suck dry.
Hundred raging waters snare the lonely sigh.
Hold your breath and clasp at Cassiopeia.
Måten hun synger "com-plet-e-ly" i første vers er bare ubetalelig, og hva denne sangen egentlig handler om er utenfor min forstand, men jeg vil leve i den verdenen den kommer fra.
Jeg tror kanskje hun er en engel. Eller en alv. Kanskje hun ikke egentlig finnes i virkeligheten, men er en slags følelse med stemme?
Jeg tror sangen kanskje betyr "god natt".
*sukk*
Noen har vel lurt på hva dette betyr? Vel, som man forstår er det islandsk og oversettes til noe sånt som "Dette er helt annerledes. Jeg levde i en annen verden, der jeg aldri var usynlig!"
Og hva ellers?
Nei, jeg er så lei skolen at jeg nesten kaster opp, jeg har ikke lyst på eksamen, og jeg har ikke lyst på jobb. Og så er jeg blakk. Hadde ikke råd til å handle på Kiwi i dag, så John Olav måtte legge ut for meg. Og siden trygda (les: lånet) kommer om en drøy uke sier det seg selv at det blir trange kår fremover. Da er det godt å vite at jeg har rømmegrøt i kjøleskapet og pannekaker i romtemperaturskapet! Billig og godt.. mmm
Jeg vet jeg har sagt at sånne ting er private, men nå har jeg hørt på Joanna Newsom i flere uker uten å gå lei.. En så merkelig, barnslig, uskyldig og vakker artist har jeg ikke hørt på så lenge jeg kan huske! Hun kan få deg til å både le og gråte i samme sang, og det kan jeg ikke si om så mange artister jeg vet om... Dessuten spiller hun på harpe, av den klassiske typen. Ja, kall det bare et fælt sviske-instrument, men da har du ikke hørt frøken (eller fru for alt jeg vet) Newsom spille på det. Kraftfullt og himmelsk er det! Ofte hører man mennesker som sier at de skulle ønske de var barn igjen, eller savner barndommen på en nostalgisk måte eller en annen, men selv har jeg liksom aldri tenkt sånn. Jeg har egentlig alltid vært fornøyd med å ha den alderen jeg har jeg, og likt det å bli eldre. Men Joanna Newsom fremkaller på en mystisk måte noe som lå glemt langt tilbake, og jeg gjetter på at det ikke bare gjelder meg. Hun synger så ekte og genuint barnlig at man får lyst til å sette seg på en stein og se ut på et jorde eller noe. Kanskje legge seg på ryggen og se på skyer. Og så skriver hun fryktelig bra: her er en av mine favorittter: (Flere tekster her.)
Cassiopeia
Feel the matress tense beneath me
like the muscle of nonsleepy;
Feathers flexing will defeat me,
and it vexes me completely.
And the hexes heat covertly
like a slow low-flying turkey
like a Texan drying jerky
but his meaty mitts can't hurt me
With my steely will compounded
in a mighty mound that's hounded
by the SNAP my steel string sounded,
just before your snores unwound it.
And in store are dreams so daring
that the night can't stop from staring.
I'll swim sweetly as a herring
through the ether, not despairing.
Go to sleep, you stunning sky;
gently creep cunning by:
A quiet hum is amplified
by your thumb, that you suck dry.
Hundred raging waters snare the lonely sigh.
Hold your breath and clasp at Cassiopeia.
Måten hun synger "com-plet-e-ly" i første vers er bare ubetalelig, og hva denne sangen egentlig handler om er utenfor min forstand, men jeg vil leve i den verdenen den kommer fra.
Jeg tror kanskje hun er en engel. Eller en alv. Kanskje hun ikke egentlig finnes i virkeligheten, men er en slags følelse med stemme?
Jeg tror sangen kanskje betyr "god natt".
*sukk*
lørdag, april 02, 2005
Jernbanereise
Nedenfor er noen bilder fra reisen til Bergen. Motivene er ikke akkurat hva man kanskje ville forvente fra Bergensbanen, men tenk på dem som bruddstykker, eller fragmenter av noe større. Det samme gjelder bildetitlene.
fredag, april 01, 2005
...
Jobb.
JobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobb
JobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobb
JobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobb
JobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobb.
Jeg hater det ordet.
Jeg vilikkeskalikkebørikkeorkerikkegreierikkefårikkekanikkeklarerikkefikser
ikkenekter å ha en. Jobb altså. Langt mindre søke på en. Det er det verste.
Alle disse voksengreiene.
JobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobb
JobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobb
JobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobb
JobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobbJobb.
Jeg hater det ordet.
Jeg vilikkeskalikkebørikkeorkerikkegreierikkefårikkekanikkeklarerikkefikser
ikkenekter å ha en. Jobb altså. Langt mindre søke på en. Det er det verste.
Alle disse voksengreiene.
