Hvorfor går det faen ikke an å gå over Torgallmenningen lenger, uten å bli stoppa av en idiot som vil ha deg til å svare på en eller annen idiotisk undersøkelse?? Jeg skal samle dem alle sammen på ett hushjørne, så kan de stå der og spørre hverandre!
Knitre... Knitre...
Og en ting til; hvorfor må Frelsesarmeen sette julekrukka si med "takk for gaven" midt i inngangen til Xhibition?? Prøver de å gi meg dårlig samvittighet? Slik får de i alle fall ingenting!
fredag, desember 16, 2005
onsdag, desember 14, 2005
God dag!
På bussen til Flaktveit i dag opplevde jeg sannsynligvis det ekleste jeg har opplevd på buss. En dame i setet bak meg hostet, og like etterpå hørte jeg den umiskjennelige lyden av oppkast. Jeg tenkte "jeg håper virkelig du har en pose du spyr i", men nei, hun lot alt gå i både sete, vegger og gulv hun. Det tok selvfølgelig ikke lang tid før det begynte å lukte temmelig semmert også, så jeg regnet i det minste med at hun ville gå frem til bussjåføren og beklage seg. Han (eller, det var en hun i dag) var tross alt bare to seterader foran. Ingen bevegelse var å spore der bak. Så da satt jeg der og forsøkte å puste så lite som mulig, og bekymret meg for om hun hadde greid å spy på jakken min, men det hadde hun heldigvis ikke.
Når vi kom til Åsane terminal gikk hun av, og heller ikke da var det så mye som en beklagelse å høre. Jeg vil tro hun hadde nok med skammen og å komme seg vekk fra bussen så fort som mulig. For min del måtte jeg sitte et kvarter i spylukt før jeg kom til skolen. For en fin start på dagen! Heldigvis hadde jeg en klasse som insisterte på å bråke, kaste ting, slåss, nekte å gjøre skolearbeid, samt late som om de gråt og var lei seg.
I dag kommer det en fyr for å se på nabohybelen min. Håper han tar den, hvis ikke blir jeg en fattig mann over nyttår. Dagen har m.a.o. fremdeles muligheter til å ta seg opp.
Når vi kom til Åsane terminal gikk hun av, og heller ikke da var det så mye som en beklagelse å høre. Jeg vil tro hun hadde nok med skammen og å komme seg vekk fra bussen så fort som mulig. For min del måtte jeg sitte et kvarter i spylukt før jeg kom til skolen. For en fin start på dagen! Heldigvis hadde jeg en klasse som insisterte på å bråke, kaste ting, slåss, nekte å gjøre skolearbeid, samt late som om de gråt og var lei seg.
I dag kommer det en fyr for å se på nabohybelen min. Håper han tar den, hvis ikke blir jeg en fattig mann over nyttår. Dagen har m.a.o. fremdeles muligheter til å ta seg opp.
tirsdag, desember 13, 2005
MM
To store jubileer her på Lost Songs i vinter er nå passert. Besøkende nummer 2000 tikket nemlig inn for to treff siden, og den ellevte desember kunne vi/jeg feire et beskjedent ett-års jubileum. Lost Songs, eller bloggen tidligere kjent som Speakin' Out eller The Book Of Right-On's (den har vært kalt litt av hvert denne bloggen), ble startet opp under eksamenslesingen til mitt siste skoleår i fjor. Tanken var til å begynne med bare å finne ut hva dette blogg-fenomenet gikk i, etter å ha lest en blogg på det Akademiske Kvarter sine hjemmesider. Siden jeg liker godt å skrive tenkte jeg snart at dette kunne være noe for meg. Et forum å flåse og fjase litt i. Kanskje med en seriøs kommentar innimellom. Og slik har det jammen meg blitt også.
Det har vært lange poster og korte poster, håpløse poster og (forhåpentligvis) interressante poster, glade poster og halvtriste poster. Noen bilder og klipp har det også blitt plass til, samtidig som jeg har utvidet med to(!) andre sideblogger. Begge disse hviler for øyeblikket, i påvente av inspirasjon og nye bilder. Jeg har ikke akkurat vært veldig aktiv med kameraet mitt i det siste, men noen julebilder kommer nok etterhvert. Perioder med stillhet har det forsåvidt vært på Lost Songs også, men helt i dvale har den da heller ikke gått.
Det har vært mye jeg ikke har fortalt noe særlig om i høst, og i særdeleshet gjelder det vikarjobbingen min, men la meg bare kort si at det går greit. Jeg vet nå at jeg kan være lærer. Om jeg vil være lærer får vi ta senere. Jeg tjener i det minste penger, og det kommer godt med nå i juletidene. Jeg tok unna mesteparten av min lille julehandel i dag, så nå mangler jeg bare én gave etter å ha kjøpt til Hannah, Anne Maren og Arne Olaf, Pappa og Renate, og Roald. Så det blir nok jul i år også.
Så, uten å trekke det lengre ut; jeg håper jeg klarer å rote sammen enda et år med Lost Songs.
"Not because they are easy, but because they are hard."
- John F. Kennedy
Det har vært lange poster og korte poster, håpløse poster og (forhåpentligvis) interressante poster, glade poster og halvtriste poster. Noen bilder og klipp har det også blitt plass til, samtidig som jeg har utvidet med to(!) andre sideblogger. Begge disse hviler for øyeblikket, i påvente av inspirasjon og nye bilder. Jeg har ikke akkurat vært veldig aktiv med kameraet mitt i det siste, men noen julebilder kommer nok etterhvert. Perioder med stillhet har det forsåvidt vært på Lost Songs også, men helt i dvale har den da heller ikke gått.
Det har vært mye jeg ikke har fortalt noe særlig om i høst, og i særdeleshet gjelder det vikarjobbingen min, men la meg bare kort si at det går greit. Jeg vet nå at jeg kan være lærer. Om jeg vil være lærer får vi ta senere. Jeg tjener i det minste penger, og det kommer godt med nå i juletidene. Jeg tok unna mesteparten av min lille julehandel i dag, så nå mangler jeg bare én gave etter å ha kjøpt til Hannah, Anne Maren og Arne Olaf, Pappa og Renate, og Roald. Så det blir nok jul i år også.
Så, uten å trekke det lengre ut; jeg håper jeg klarer å rote sammen enda et år med Lost Songs.
"Not because they are easy, but because they are hard."
- John F. Kennedy
lørdag, desember 10, 2005
Mamma og Pappa
Hvorfor omtaler alltid mamma'er seg selv i tredje persjon? For eksempel, "Nå skal mamma..." eller "Hun skal bare..." Er det bare navnet vårt som er forbundet med "jeg" begrepet? Fordi navnet er unikt, mens mamma-navnet er noe alle mødre har? Eller er det et forsøk på innprente et ord hos barna våre? Den teknikken fører egentlig bare til at barna knapt vet hva foreldrene heter. Min mor heter Berit, men "Berit" høres ut som noen andre enn mamma. Det samme gjelder Øivind. Øivind kunne vært en venn eller en kollega, men pappa er noe annet. Øivind er bare noe han bruker rundt andre mennesker. Omtrent som Fantomet.
mandag, desember 05, 2005
Jarre og meg
Hva skjer? Jeg som før var så glad i å skrive og av og til syntes jeg glimtet til med en ganske bra tekst har helt mistet gløden... Jeg finner absolutt ikke inspirasjon til å skrive noe viktig på denne bloggen, ikke på de to andre jeg har, og musikkanmeldingen min har også stoppet opp. Det har liksom bare blitt småsnutter i det siste, eller klipp fra aviser. Jeg savner egentlig å kunne skrive sånne lange blogger som Jon har gjort en del av, men etter at bokprosjektet begynte har han blitt stille han også. Jeg gikk med en bok i magen jeg og for et år eller et halvt siden, men siden jeg er altfor tiltaksløs så har det ikke blitt noe ut av det ennå. Kanskje får jeg ånden over meg en dag, men jeg må si jeg tviler.
Musikkanmelding har roet seg kraftig ned i det siste, selv om det ikke hadde trengt å være sånn. For en stund siden kom det en hel norgespakke med cd'er over vannskillet, og jeg kunne nok valgt litt flere plater enn jeg gjorde. Men det meste var søppel, så jeg er ikke så lei meg egentlig. Det ble sendt videre i systemet, og jeg har ikke sett noe mer til det jeg heller. Planen er å lage en klassiker-anmeldelse for å holde blekket bløtt, og denne gang viker det som jeg lander på Jean Michel Jarres Oxygene fra 1976. Jeg har tenkt på å skrive noe om Laura Veirs' Year Of Meteors fra i år også, men dette avhenger av inspirasjon. Musikk skal det iallefall ikke stå på.
Det er litt rart egentlig, hvordan dette med musikk svinger frem og tilbake. Jeg vokste opp med å høre på Jarre, etter at min fetter Christian Skjønhaug introduserte Cities In Concert, Houston-Lyon (1987) til meg en gang på slutten av åttitallet. Siden kjøpte jeg Jarre Live (1989), selvfølgelig på kassett, og jeg husker fremdeles den gangen jeg fikk låne The Concerts In China (1983) på dobbel LP. Magisk musikk; begrepet "synthesizer" vokste plutselig og inneholdt noe helt annet enn Duran Duran og Nick Kershaw. Kanskje var det dette som ble starten på min bevisste lytting til musikk? Fra nå av visste jeg hva jeg likte. Og Jarre fortsatte å bli med meg videre, til den gangen noen hadde den nye Revolutions (1988) med på hyttetur med mandagsklubben, til jeg oppdaget Oxygene i en platesjappe i Oslo, til jeg dro på konsert selv i 1997 i Oslo Spektrum. Den gangen var det Oxygene 7-13 som var ute, men Jarretiden var egentlig over for meg allerede da. Jeg hadde kjøpt meg Equinoxe (1978), samleplaten Images (1993), Magnetic Fields (1981) og min egen Concerts In China, nå på cd, i tillegg til den uhåndterlige Zoolook (1984).
En gang på videregående tenker jeg, ble det stopp. Fra nå av var det R.E.M. og U2. Og Jarre bodde langt nede i cd-hyllen. Helt til jeg tok frem Oxygene igjen for noen uker siden. Og da var han der, like frisk og magisk som før. Jeg skal innrømme at han er ikke like tidløs som han var når jeg var liten, men jeg skammer meg ikke over å si: Jeg er Jarre-fan! Derfor var gleden og nostalgifaktoren høy da jeg snurret innom CDON for å se hva de kunne tilby, mest for moro skyld. Og der fant jeg Chronologie (1993) og Revolutions, to av de platene jeg alltid har ønsket meg, men som jeg liksom ikke har giddet å kjøpe. Nå kostet de 40 kroner per stykk... Min første tanke var "de skal jeg ha", men etterhvert kom ettertanken snikende; er ikke dette verdt mer?
Når man leser om Jarre på allmusic.com så beskrives han som den elektroniske musikkens fremste ambassadør, men plateanmeldelsene bærer ikke preg av det. Det refereres stadig til ting som at "folk som like Tangerine Dream vil like denne", og slik marginaliseres vår mann ambassadøren. Kun de særingene som liker Tangerine Dream (som tross alt er nokså bra) kan med andre ord få noe ut av 80-talls ikonet Jean Michel Jarre. Som oppvokst på denne tiden vil jeg nå ta meg lov til å si meg litt uenig. Det er greit at han aldri toppet Oxygene senere, men musikken hans er slett ikke rævva. Selv ikke så dance-orientert som han ble i senere tid. Jeg finner det vanskeligere å rettferdiggjøre Oxygene 7-13 enn Aero (2005), for eksempel. I en tid hvor gitarrocken står sterkt i form av nu-metal, post-punk, indierock og hardcore (pluss alt i mellom dette) holder dinosauren Jean Michel det gående fremdeles. I følge lydverket på NRK er den elektroniske musikken kommersialisert og død, men Jarre ser ikke ut til å ha fått med seg dette. Det vil jeg gi ham kred for. Han gjør sin egen greie, slik som han alltid har gjort det. De samme gigantokonsertene utendørs, den samme stormannsgalskapen, og de samme kunstneriske, "typisk franske" musikalske visjonene.
Så jeg bestilte de to platene jeg, og nok en gang får Jarre bo i midten av cd-hyllen.
Og slik ble dette en lang post likevel. Troll i ord kan man si.
Musikkanmelding har roet seg kraftig ned i det siste, selv om det ikke hadde trengt å være sånn. For en stund siden kom det en hel norgespakke med cd'er over vannskillet, og jeg kunne nok valgt litt flere plater enn jeg gjorde. Men det meste var søppel, så jeg er ikke så lei meg egentlig. Det ble sendt videre i systemet, og jeg har ikke sett noe mer til det jeg heller. Planen er å lage en klassiker-anmeldelse for å holde blekket bløtt, og denne gang viker det som jeg lander på Jean Michel Jarres Oxygene fra 1976. Jeg har tenkt på å skrive noe om Laura Veirs' Year Of Meteors fra i år også, men dette avhenger av inspirasjon. Musikk skal det iallefall ikke stå på.
Det er litt rart egentlig, hvordan dette med musikk svinger frem og tilbake. Jeg vokste opp med å høre på Jarre, etter at min fetter Christian Skjønhaug introduserte Cities In Concert, Houston-Lyon (1987) til meg en gang på slutten av åttitallet. Siden kjøpte jeg Jarre Live (1989), selvfølgelig på kassett, og jeg husker fremdeles den gangen jeg fikk låne The Concerts In China (1983) på dobbel LP. Magisk musikk; begrepet "synthesizer" vokste plutselig og inneholdt noe helt annet enn Duran Duran og Nick Kershaw. Kanskje var det dette som ble starten på min bevisste lytting til musikk? Fra nå av visste jeg hva jeg likte. Og Jarre fortsatte å bli med meg videre, til den gangen noen hadde den nye Revolutions (1988) med på hyttetur med mandagsklubben, til jeg oppdaget Oxygene i en platesjappe i Oslo, til jeg dro på konsert selv i 1997 i Oslo Spektrum. Den gangen var det Oxygene 7-13 som var ute, men Jarretiden var egentlig over for meg allerede da. Jeg hadde kjøpt meg Equinoxe (1978), samleplaten Images (1993), Magnetic Fields (1981) og min egen Concerts In China, nå på cd, i tillegg til den uhåndterlige Zoolook (1984).
En gang på videregående tenker jeg, ble det stopp. Fra nå av var det R.E.M. og U2. Og Jarre bodde langt nede i cd-hyllen. Helt til jeg tok frem Oxygene igjen for noen uker siden. Og da var han der, like frisk og magisk som før. Jeg skal innrømme at han er ikke like tidløs som han var når jeg var liten, men jeg skammer meg ikke over å si: Jeg er Jarre-fan! Derfor var gleden og nostalgifaktoren høy da jeg snurret innom CDON for å se hva de kunne tilby, mest for moro skyld. Og der fant jeg Chronologie (1993) og Revolutions, to av de platene jeg alltid har ønsket meg, men som jeg liksom ikke har giddet å kjøpe. Nå kostet de 40 kroner per stykk... Min første tanke var "de skal jeg ha", men etterhvert kom ettertanken snikende; er ikke dette verdt mer?
Når man leser om Jarre på allmusic.com så beskrives han som den elektroniske musikkens fremste ambassadør, men plateanmeldelsene bærer ikke preg av det. Det refereres stadig til ting som at "folk som like Tangerine Dream vil like denne", og slik marginaliseres vår mann ambassadøren. Kun de særingene som liker Tangerine Dream (som tross alt er nokså bra) kan med andre ord få noe ut av 80-talls ikonet Jean Michel Jarre. Som oppvokst på denne tiden vil jeg nå ta meg lov til å si meg litt uenig. Det er greit at han aldri toppet Oxygene senere, men musikken hans er slett ikke rævva. Selv ikke så dance-orientert som han ble i senere tid. Jeg finner det vanskeligere å rettferdiggjøre Oxygene 7-13 enn Aero (2005), for eksempel. I en tid hvor gitarrocken står sterkt i form av nu-metal, post-punk, indierock og hardcore (pluss alt i mellom dette) holder dinosauren Jean Michel det gående fremdeles. I følge lydverket på NRK er den elektroniske musikken kommersialisert og død, men Jarre ser ikke ut til å ha fått med seg dette. Det vil jeg gi ham kred for. Han gjør sin egen greie, slik som han alltid har gjort det. De samme gigantokonsertene utendørs, den samme stormannsgalskapen, og de samme kunstneriske, "typisk franske" musikalske visjonene.
Så jeg bestilte de to platene jeg, og nok en gang får Jarre bo i midten av cd-hyllen.
Og slik ble dette en lang post likevel. Troll i ord kan man si.
søndag, november 27, 2005
mandag, november 21, 2005
Økofjas
"- Gjennom fusjonen blir vi et børsnotert konsern med betydelig lavere kapitalkostnader, sunnere fremtidig investeringsmønster og bedre evne til vekst enn selskapene ville hatt hver for seg. Kombinert med vesentlige inntekts- og kostnadssynergier, er vi svært optimistiske til at dette vil gi våre aksjonærer økt avkastning på sikt, sier Kildal."
Hvor mye økonomi må man ha studert for å kunne forklare dette?
Hvor mye økonomi må man ha studert for å kunne forklare dette?
tirsdag, november 15, 2005
Mer gnelder
Det er ikke meningen å tråkke noen fremtidige bilkjøpere på tærne, særlig siden jeg egentlig ikke vet hva jeg snakker om (jeg har jo som kjent ikke lappen). Men; hva skal alle nordmenn med alle disse store bilene?? Har vi virkelig så mye barn, rot, hytter i ulendt terreng og penger at vi bare er nødt til å ha den største børstraktoren eller mini-fotballag-bussen? Hva i all verden skal du med sju seter?
Hvis du føler du MÅ ha en MPV eller SUV, her er noen forslag til løsninger:
Volvo XC90? Mange drømmer om en slik, men hvor ser du de oftest? Jo, langs motorveier eller i bystrøk. Av egen erfaring vet jeg at en Mercedes C-klasse duger mer enn flott til å kjøre opp halvbrøytede hytteveger i vårløsing, så "hytte argumentet" er vagt i mine øyne.
Opel Zafira med 7 seter? Når du, din kone og deres 1,7 barn har spent dere fast i setene, hvem skal fylle de 3,3 tomme? Ser man en interesse i muligheten til å ta opp ikke én, men 6 haikere? Eller; med setene nedslått, hva er det denne bilen rommer som ikke en vanlig stasjonsvogn rommer?
Det eneste slike store biler rommer er egoet, spør du meg. De er unødvendige. Ok, jeg skal innrømme, noen har faktisk bruk for en stor bil, men det er enten håndverkere eller storfamilier. Og hvis jeg skulle svidd av 8-900.000 på en bil, så hadde BMW X5, X3, Land Rover, Range Rover eller Volvo XC90 ikke stått på listen i det hele tatt.
Det var dagens utblåsning.
For å myke opp litt; hvis du hadde kone, to barn, masse penger og hytte på fjellet, hvilken bil ville du ønsket deg?
Hvis du føler du MÅ ha en MPV eller SUV, her er noen forslag til løsninger:
- Skaff deg færre barn (evt bruk mer kondom).
- Rydd i bilen.
- Legg hytta et sted det ikke er 45 grader stigning.
- Bruk pengene på noe fint til kona/barna, eller noe i leiligheten/hytta.
Volvo XC90? Mange drømmer om en slik, men hvor ser du de oftest? Jo, langs motorveier eller i bystrøk. Av egen erfaring vet jeg at en Mercedes C-klasse duger mer enn flott til å kjøre opp halvbrøytede hytteveger i vårløsing, så "hytte argumentet" er vagt i mine øyne.
Opel Zafira med 7 seter? Når du, din kone og deres 1,7 barn har spent dere fast i setene, hvem skal fylle de 3,3 tomme? Ser man en interesse i muligheten til å ta opp ikke én, men 6 haikere? Eller; med setene nedslått, hva er det denne bilen rommer som ikke en vanlig stasjonsvogn rommer?
Det eneste slike store biler rommer er egoet, spør du meg. De er unødvendige. Ok, jeg skal innrømme, noen har faktisk bruk for en stor bil, men det er enten håndverkere eller storfamilier. Og hvis jeg skulle svidd av 8-900.000 på en bil, så hadde BMW X5, X3, Land Rover, Range Rover eller Volvo XC90 ikke stått på listen i det hele tatt.
Det var dagens utblåsning.
For å myke opp litt; hvis du hadde kone, to barn, masse penger og hytte på fjellet, hvilken bil ville du ønsket deg?
mandag, november 14, 2005
Designgnelder
Hvis det var få som skjønte noe av den forrige posten min så kan jeg godt forklare kjapt, selv om det tar bort noe av "mystikken" ved den. Det er en babelfish-oversettelse fra fransk til engelsk om noe fra en side om Kari Bremnes. Men teksten sto seg da bra på egenhånd synes jeg, selv om den knapt nok betyr noe som helst...
Jeg merker at jeg har hatt lite å snakke om i det siste, så jeg drøyer tiden med litt småprat så lenge. Det er lenge siden jeg har skrevet noe om bil, så her kommer bittelitt.
Fått med deg at Audi skal oppgradere sin TT ganske snart? Den begynner jo å bli nokså gammel, og siden Audi ikke er særlig lystne på å la dette markedet falle vekk så lanserer de snart en ny TT. Med nytt design. Og det er akkurat det jeg mener noe om. Jeg synes den nye bilen ser skikkelig sprek ut, det er det ingen tvil om, men dette er en Nuvolari og ikke en TT! Etter min mening (som selvfølgelig ingen spør etter) burde Audi holde på sitt ikoniske design når det gjelder TT'en. Som jeg leste i et bilblad, den får tross alt fremdeles folk til å snu hodet etter den, enda de er overalt! Det de burde gjøre for å oppdatere denne bilen er å lære litt av Porsche. Nei, ikke invadere en nisje de ikke har noe å gjøre i (ops, for sent), men låne et øye til 911'en. Stikkordet er forsiktig evolusjon, ikke radikal forandring.
For å si det tydelig; Porsche 911, ikke Honda Civic.
Da kan de ha en klassiker på hendene. Fortsetter de slik er Audi TT borte om 15 år.
Dagens oppfordring: Hvis du hadde 300.000 å bruke på en ny bil til deg (og din samboer -uten barn, de neste 3 åra), hvilken hadde du valgt? (NB: 150.000 og resten på hvitevarer er juks)
Jeg merker at jeg har hatt lite å snakke om i det siste, så jeg drøyer tiden med litt småprat så lenge. Det er lenge siden jeg har skrevet noe om bil, så her kommer bittelitt.
Fått med deg at Audi skal oppgradere sin TT ganske snart? Den begynner jo å bli nokså gammel, og siden Audi ikke er særlig lystne på å la dette markedet falle vekk så lanserer de snart en ny TT. Med nytt design. Og det er akkurat det jeg mener noe om. Jeg synes den nye bilen ser skikkelig sprek ut, det er det ingen tvil om, men dette er en Nuvolari og ikke en TT! Etter min mening (som selvfølgelig ingen spør etter) burde Audi holde på sitt ikoniske design når det gjelder TT'en. Som jeg leste i et bilblad, den får tross alt fremdeles folk til å snu hodet etter den, enda de er overalt! Det de burde gjøre for å oppdatere denne bilen er å lære litt av Porsche. Nei, ikke invadere en nisje de ikke har noe å gjøre i (ops, for sent), men låne et øye til 911'en. Stikkordet er forsiktig evolusjon, ikke radikal forandring.
For å si det tydelig; Porsche 911, ikke Honda Civic.
Da kan de ha en klassiker på hendene. Fortsetter de slik er Audi TT borte om 15 år.
Dagens oppfordring: Hvis du hadde 300.000 å bruke på en ny bil til deg (og din samboer -uten barn, de neste 3 åra), hvilken hadde du valgt? (NB: 150.000 og resten på hvitevarer er juks)
onsdag, november 09, 2005
There was, it is
And then, one day, as if the ground had been wearied
to carry this mass of stone and ice, it let it be inserted.
its storms do not stop punishing the granite peaks,
without being able to absorb them.
They continue to dare to defy it, in a chain
of shredded summits, which comes to excavate
its entrails up to forty five miles with the broad one.
lørdag, november 05, 2005
Dykk i arkivet
Her er en repost. Jeg myste i arkivet fra 2004 da jeg fant denne: www.candyboots.com/wwcards.html
Jeg må si, det var morsommere denne gangen. Se for eksempel dette kortet.
Herregud. Dette er noe av det sykeste, mest hårreisende og samtidig morsomste jeg har sett på lang tid. Trykk neste helt nede til høyre (husk å lese alt, og ikke juks i rekkefølgen), deretter "punchline" til slutt.
Og, vær så snill... Uten å ville ødelegge moroa på forhånd, trykk "products" og deretter der det blant annet står "tissues". Rottefitte, noen? Bare 60 dollar?
Jeg må si, det var morsommere denne gangen. Se for eksempel dette kortet.
Herregud. Dette er noe av det sykeste, mest hårreisende og samtidig morsomste jeg har sett på lang tid. Trykk neste helt nede til høyre (husk å lese alt, og ikke juks i rekkefølgen), deretter "punchline" til slutt.
Og, vær så snill... Uten å ville ødelegge moroa på forhånd, trykk "products" og deretter der det blant annet står "tissues". Rottefitte, noen? Bare 60 dollar?
fredag, november 04, 2005
Dagens frust
Jeg vil bare si ifra til verden om at jeg ikke liker VG-bloggene. Det virker som de er der bare for at VG skal kunne reklamere enda litt mer for seg selv, siden enkeltblogger blir trekt fram på forsiden hver dag. Dette er corporate-blogging, godt blandet med brand-imaging (også kalt merkevarebygging). To flotte uttrykk som kanskje Leif-Ole kan forklare.
De som blir trukket fram får selvfølgelig mange lesere, men den eneste grunnen til at det er slik er at tilbyderen (altså VG) vil virke litt mer interessant. Den dagen VG finner ut at bølgen er på vei nedover igjen vil denne "viktige" saken forsvinne fra forsiden, og vg-bloggen er like kjip som alle andre. Faktisk enda litt kjipere, siden jeg ikke liker layouten heller. "Dette skriver jeg om"? Hvafforno??
De som blir trukket fram får selvfølgelig mange lesere, men den eneste grunnen til at det er slik er at tilbyderen (altså VG) vil virke litt mer interessant. Den dagen VG finner ut at bølgen er på vei nedover igjen vil denne "viktige" saken forsvinne fra forsiden, og vg-bloggen er like kjip som alle andre. Faktisk enda litt kjipere, siden jeg ikke liker layouten heller. "Dette skriver jeg om"? Hvafforno??
torsdag, november 03, 2005
NSB-dikt
Her er et lite dikt som henger på utsiden av Finse stasjon.
Det heter "Din tryggleik vedkjem oss."
Hadde jeg bare hatt et kamera...
Det heter "Din tryggleik vedkjem oss."
Din tryggleik vedkjem oss!
Stopp - sjå - lytt - Tog kjem stille
Tog kjem til alle tider på døgeret
Tog treng 1 km for å stoppe
Høgspenning livsfare
God tur!
Stopp - sjå - lytt - Tog kjem stille
Tog kjem til alle tider på døgeret
Tog treng 1 km for å stoppe
Høgspenning livsfare
God tur!
Hadde jeg bare hatt et kamera...
fredag, oktober 21, 2005
torsdag, oktober 20, 2005
En sint, en glad, en teit, og en dum.
Ok, jeg har et par ting jeg vil si. For det første, jeg var nylig på sosialkontoret i Sandviken. I og med at jeg ikke får arbeidsledighetstrygd så er dette dessverre stedet å gå hvis jeg ikke skal blakke meg fullstendig på husleie osv. og bli nødt til å flytte hjem. Og med et smil om munnen fylte jeg ut et søknadsskjema, i et forsøk på å få damen bak skranken til å bli litt blidere også. Men, alt jeg fikk tilbake var en rekke selvfølgeligheter og prat som om jeg var en av "traverne" der inne. Hadde jeg fått det blå skjemaet av arbeidskontoret? Etter en tur over gangen igjen fant jeg ut at, ja, det hadde jeg, men mitt var hvitt. Kunne jeg dokumentere alt mulig rundt min økonomi? Kontoutskrift for siste 2 måneder, kopi av husleiekontrakt, lønnsutbetaling, telefonutgifter, bevis på at jeg faktisk søker arbeid, osv. Nei, jeg var ikke forberedt på en så grundig dokumentasjon, så det må jeg levere seinere, og det skrev hun opp på en lapp med en sur mine. Så ble det noe (uklart) snakk rundt en time jeg hadde hos Aetat (og det er en historie for seg selv, jeg har enda ikke hatt bruk for deres hjelp), og da så hun sitt snitt til å forklare meg at hvis man ikke kunne komme til en avtale så måtte man "gi beskjed..." Akkurat som om jeg ikke visste det?! Jeg vil tro at hun møter en del mennesker i løpet av dagen som trenger å bli fortalt slike ting, men kunne hun ikke forstå at jeg egentlig ikke hadde noe der å gjøre? Utvise litt empati for min situasjon? Jeg er tross alt bare arbeidsledig, ikke en som må fanges opp i samfunnets "sikkerhetsnett". Og for å toppe det hele av, når jeg hadde gått ut igjen med et temmelig nedtrykt sinn, så kom det en far ut på gaten fra en leilighet, med et lite barn på armen. De satte seg inn i den nye, fine bilen sin. Da følte jeg meg nokså langt nede på sosialstigen kan du si.
Ærlig talt, hvis det er sånn det skal være, og sånn det skal føles, da kan sosialetaten og arbeidskontoret bare ryke. Da fikser jeg det selv. Da ringer jeg pappa om å låne noen gryn. Da flytter jeg heller hjem. Og som sagt, Aetat har ikke hjulpet til en eneste jobb ennå. Bare meningsløse samtaler om hva jeg driver med. Jeg gidder snart ikke troppe opp der klokka ni om morran hver uke for å fortelle det, og så gå igjen. Jeg får jo ikke dagpenger, så hva er vitsen? Vitsen er å få sosialpenger, men der føler jeg meg tråkka på, så jeg liker ikke det heller.
Nå virker det heldigvis som jeg får jobbe litt, jeg har vært på en skole i en uke, og er nå endelig tilknyttet vikarsentralen, så jeg håper at jeg med god samvittighet snart kan avlyse hele Prosjekt Arbeidsledig. Jeg kommer ikke til å savne det kan du si.
Over til noe annet, mer positivt, og mindre alvorlig. Jeg var på Rimi og handlet i dag (for første gang, jeg bruker som regel Kiwi), og der inne sto to telefonselgere fra et eller annet telefonselskap. Jeg ble spurt både på vei inn og på vei ut om;
-unnskyld, har du Telenor eller Netcom?
-Nei, jeg har Chess, svarte jeg.
-Åh, hvilket da?
-Knock-out.
-Ok, det er bra, det skal du få lov til å ha.
Det gjorde meg litt glad, for det fortalte meg at jeg har valgt rett. Jeg har et telefonabbonement som er så bra at telefonselgere ikke engang gidder å prøve å selge meg et annet! (Til informasjon; disse var ikke Chess-selgere.) Det må være første gang jeg har opplevd at en selger bare har gitt opp for overmakten (eller faktisk to selgere).
Så til sist, en ting jeg lurer på om noen kan gi meg et svar på. Man sier det er klokt å lese skriften på veggen, men er det like klokt, klokere eller dummere å lese overskriften på veggen? Og kan man male fanden på den samme veggen? Hvis man maler fanden på veggen kan det jo bli vanskelig å lese skriften (eller overskriften) på veggen, med mindre det er god plass da. Jeg tror egentlig at det er bedre å male fanden på taket. Da syns han ikke så godt, og dessuten er det bedre å lese (over)skriften på veggen enn å måtte se rett på en djevel.
Da mangler det bare en dum, og den kommer her:
Velkommen til Hotel Dum.
PS: Det ligger i Praha. Roald har bodd der.
Ærlig talt, hvis det er sånn det skal være, og sånn det skal føles, da kan sosialetaten og arbeidskontoret bare ryke. Da fikser jeg det selv. Da ringer jeg pappa om å låne noen gryn. Da flytter jeg heller hjem. Og som sagt, Aetat har ikke hjulpet til en eneste jobb ennå. Bare meningsløse samtaler om hva jeg driver med. Jeg gidder snart ikke troppe opp der klokka ni om morran hver uke for å fortelle det, og så gå igjen. Jeg får jo ikke dagpenger, så hva er vitsen? Vitsen er å få sosialpenger, men der føler jeg meg tråkka på, så jeg liker ikke det heller.
Nå virker det heldigvis som jeg får jobbe litt, jeg har vært på en skole i en uke, og er nå endelig tilknyttet vikarsentralen, så jeg håper at jeg med god samvittighet snart kan avlyse hele Prosjekt Arbeidsledig. Jeg kommer ikke til å savne det kan du si.
Over til noe annet, mer positivt, og mindre alvorlig. Jeg var på Rimi og handlet i dag (for første gang, jeg bruker som regel Kiwi), og der inne sto to telefonselgere fra et eller annet telefonselskap. Jeg ble spurt både på vei inn og på vei ut om;
-unnskyld, har du Telenor eller Netcom?
-Nei, jeg har Chess, svarte jeg.
-Åh, hvilket da?
-Knock-out.
-Ok, det er bra, det skal du få lov til å ha.
Det gjorde meg litt glad, for det fortalte meg at jeg har valgt rett. Jeg har et telefonabbonement som er så bra at telefonselgere ikke engang gidder å prøve å selge meg et annet! (Til informasjon; disse var ikke Chess-selgere.) Det må være første gang jeg har opplevd at en selger bare har gitt opp for overmakten (eller faktisk to selgere).
Så til sist, en ting jeg lurer på om noen kan gi meg et svar på. Man sier det er klokt å lese skriften på veggen, men er det like klokt, klokere eller dummere å lese overskriften på veggen? Og kan man male fanden på den samme veggen? Hvis man maler fanden på veggen kan det jo bli vanskelig å lese skriften (eller overskriften) på veggen, med mindre det er god plass da. Jeg tror egentlig at det er bedre å male fanden på taket. Da syns han ikke så godt, og dessuten er det bedre å lese (over)skriften på veggen enn å måtte se rett på en djevel.
Da mangler det bare en dum, og den kommer her:
Velkommen til Hotel Dum.
PS: Det ligger i Praha. Roald har bodd der.
onsdag, oktober 19, 2005
mandag, oktober 17, 2005
Stoltz av meg selv
I dag har jeg gått stoltzen igjen, og det var jammen på tide så lenge som det var siden sist. Begynte oppstigingen kvart over seks, tok meg en lengre pause underveis, og var oppe kvart på sju. Der satt jeg og nøt (den utrolig flotte) utsikten i 20 minutt før jeg gikk ned igjen, og plutselig var det blitt bekmørkt. Var nede igjen halv åtte, og siden da har jeg tatt det ekstremt med ro foran tastaturet. Fin tur. Skal ta den igjen hvis været holder.
Jeg jobber også litt om dagen, og det er good news synes jeg. Var på Krohnengen torsdag, fredag og i dag, og skal tilbake i morgen. Håper de bare fortsetter å ringe, jeg har som regel tid kan du si.
Ok, jeg følger lite med, det innser jeg nå. Jeg visste ikke om denne funksjonen i det hele tatt. Eller har den kommet til i det siste? Mener bestemt å huske at man ikke kunne legge til bilder før, med mindre de allerede var ute på nettet et sted. Men det er gullelull det, da kan jeg kutte ut Hello'en min. Bildet er fra Football Manager, og viser hvilken fantastisk målmaskin jeg har på laget.
Tjolahopp, tjolahei, tjolahoppsasa!
Jeg jobber også litt om dagen, og det er good news synes jeg. Var på Krohnengen torsdag, fredag og i dag, og skal tilbake i morgen. Håper de bare fortsetter å ringe, jeg har som regel tid kan du si.
Ok, jeg følger lite med, det innser jeg nå. Jeg visste ikke om denne funksjonen i det hele tatt. Eller har den kommet til i det siste? Mener bestemt å huske at man ikke kunne legge til bilder før, med mindre de allerede var ute på nettet et sted. Men det er gullelull det, da kan jeg kutte ut Hello'en min. Bildet er fra Football Manager, og viser hvilken fantastisk målmaskin jeg har på laget.Tjolahopp, tjolahei, tjolahoppsasa!
søndag, oktober 09, 2005
Nytt
En liten runde fra VG til Panorama via Allmusic, med Limewire på høygir ga disse resultatene:
Devendra Banhart
Death Cab For Cutie
Amusement Parks On Fire
Etter kun kort tid i spilleren kan jeg med trygghet si at alle anbefales. Death Cab er kanskje kjent for de fleste allerede, men de var ikke det for meg. Banhart regnes visstnok også som en av de mest lovende billedkunstnerne i USA. Langt skjegg har han også.
Devendra Banhart
Death Cab For Cutie
Amusement Parks On Fire
Etter kun kort tid i spilleren kan jeg med trygghet si at alle anbefales. Death Cab er kanskje kjent for de fleste allerede, men de var ikke det for meg. Banhart regnes visstnok også som en av de mest lovende billedkunstnerne i USA. Langt skjegg har han også.
lørdag, oktober 08, 2005
onsdag, oktober 05, 2005
mp3 juks?
Jeg leste denne artikkelen i dag. Så tok jeg et regnestykke. Dagbladet forteller at det lastes ned 46,5 millioner mp3-filer hver måned. Ganger man dette med 12 får man antall mp3-filer i året. Så leser man også videre at vi laster ned musikk for 6 milliarder i året. Da kan man altså dele disse tallene vi nå har på hverandre, og så finner vi ut at hver enkelt mp3 fil da må være verdt ca 10,75 kroner. Førsteplass påiTunes lista koster 8 kr per sang. Ganger man opp dette med det gitte antallet mp3-filer i Norge (pr år) ligger vi da 1,5 milliarder under det tallet bransjen opererer med. Men, det er likevel et anseelig tap, og det kan godt være slik at iTunes opererer med en tilbudsordning der de slår av 2 kr per sang.
Problemet, slik jeg har hørt det av andre (pirater), er at tapstallene er beregnet som tapt inntekt. Man regner altså med at alle disse sangene aldri ville blitt kjøpt i butikken. Men er det tilfelle? Er ikke dette musikk som kommer i tillegg til alt platesalget? At de som laster ned ikke ville kjøpt musikken, hvis den ikke lå ute til nedlasting? Selskapene kan da ikke budsjettere med tapte inntekter som aldri ville vært inntekter i første omgang, hvis det ikke hadde vært for fildelingsnettverkene? Og er det ikke ofte sånn at man laster ned litt musikk, og deretter går og kjøper plata?
Dette er økonomiske figurer og kalkyler jeg ikke har peiling på, og som jeg overlater til andre (helst ingen fra platebransjen) å kommentere. Men jeg mener at det lukter litt svidd av dette. Hvis bransjen sier de taper så mye, hvor er da alle selskapene som burde gå på dunken? Hvorfor går ikke da BMG eller Warner snart konkurs med dundrende underskudd? 6 milliarder er tross alt en god del penger... Og dette var bare i Norge. Jeg tror de trikser med tallene, slik at vi som ikke kan økonomi skal bli lurt. Jeg tror ikke de taper noenting, rett og slett fordi at mesteparten av dette er musikk som aldri ville blitt kjøpt av disse menneskene likevel. Alt som er gratis er jo verdt å ta med seg, ikke sant? Kanskje vi da opplever uttalelser som at salget stuper, hvis alle nettverk stenges? For det vil jo da omsettes mye færre titler enn før... Nei, det sitter noen et sted på toppen og skor seg på andres uvitenhet og frykt (frukt?) her.
Mange laster nok musikk så linja går varm. Men jeg tror ikke plateselskapene lider noen nød av den grunn. Ikke de små engang.
Problemet, slik jeg har hørt det av andre (pirater), er at tapstallene er beregnet som tapt inntekt. Man regner altså med at alle disse sangene aldri ville blitt kjøpt i butikken. Men er det tilfelle? Er ikke dette musikk som kommer i tillegg til alt platesalget? At de som laster ned ikke ville kjøpt musikken, hvis den ikke lå ute til nedlasting? Selskapene kan da ikke budsjettere med tapte inntekter som aldri ville vært inntekter i første omgang, hvis det ikke hadde vært for fildelingsnettverkene? Og er det ikke ofte sånn at man laster ned litt musikk, og deretter går og kjøper plata?
Dette er økonomiske figurer og kalkyler jeg ikke har peiling på, og som jeg overlater til andre (helst ingen fra platebransjen) å kommentere. Men jeg mener at det lukter litt svidd av dette. Hvis bransjen sier de taper så mye, hvor er da alle selskapene som burde gå på dunken? Hvorfor går ikke da BMG eller Warner snart konkurs med dundrende underskudd? 6 milliarder er tross alt en god del penger... Og dette var bare i Norge. Jeg tror de trikser med tallene, slik at vi som ikke kan økonomi skal bli lurt. Jeg tror ikke de taper noenting, rett og slett fordi at mesteparten av dette er musikk som aldri ville blitt kjøpt av disse menneskene likevel. Alt som er gratis er jo verdt å ta med seg, ikke sant? Kanskje vi da opplever uttalelser som at salget stuper, hvis alle nettverk stenges? For det vil jo da omsettes mye færre titler enn før... Nei, det sitter noen et sted på toppen og skor seg på andres uvitenhet og frykt (frukt?) her.
Mange laster nok musikk så linja går varm. Men jeg tror ikke plateselskapene lider noen nød av den grunn. Ikke de små engang.
tirsdag, oktober 04, 2005
mandag, oktober 03, 2005
Ny blogg!
Tjolahopp!
Vil bare reklamere for mitt nye prosjekt.. Nå har jeg tre(!) forskjellige blogger, og planen er å lage så mange nye at jeg tilslutt eier hele Blogger.com. Eller internett.
Iallefall, nyeste skudd på stammen er olefotball.blogspot.com som i åpningsposten kan skilte med synsing på rekordlav poengsum i årets tippeliga. Les, debatter, kritiser og rakk ivei. Rykker ned? Vi vinner serien i år? Alle er velkommen til Der Fussballblog!
Nå bør jeg virkelig legge meg. OleM
Vil bare reklamere for mitt nye prosjekt.. Nå har jeg tre(!) forskjellige blogger, og planen er å lage så mange nye at jeg tilslutt eier hele Blogger.com. Eller internett.
Iallefall, nyeste skudd på stammen er olefotball.blogspot.com som i åpningsposten kan skilte med synsing på rekordlav poengsum i årets tippeliga. Les, debatter, kritiser og rakk ivei. Rykker ned? Vi vinner serien i år? Alle er velkommen til Der Fussballblog!
Nå bør jeg virkelig legge meg. OleM
torsdag, september 29, 2005
Hva er et fag?
Jeg er jo som kjent arbeidsledig, så derfor er jeg innom Aetat av og til. Der har de en tavle der de henger opp et utvalg jobber, visstnok etter kriteriet "dette er jobber alle kan ta". I dag så jeg en jobbutlysning fra en bilforhandler/verksted som leverte reservedeler, og de søkte etter en medarbeider som, og få med dette; "har vilje til å utvikle seg innen reservedelsfaget"!
Reservedelsfaget?? En ting er vel at de egentlig mente at vedkommende må gjøre en god jobb, men hvem snakker jevnlig om "reservedelsfaget"? Jeg trodde fagene som omtales som "faget" bar et visst preg av profesjon over seg jeg, på linje med lærerfaget, ingeniørfaget, genforskningsfaget og skipsbyggerfaget.
Hva skal egentlig til for at man kan kalle noe et "fag"? Hvis reservedelssalg er et fag så må jo alle jobber være et fag, tenker jeg da. Dagligvarekassefaget. Nattevaktsfaget. Telefonselgerfaget. Det blir litt som de som er arbeidsledige kaller seg "mellom jobber", altså et forsøk på å gi jobben/situasjonen en litt høyere status ved å kalle det noe annet. Man er jo f.eks. ikke vaskehjelp, man er renholdsbetjent eller enda bedre: renholdskonsulent.
Jeg tror nesten jeg burde søke på denne jobben. Jjeg kan nemlig se for meg at jeg er en røver innen reservedelsfaget, og at det er rom for utvikling der bør ingen være i tvil om!
Reservedelsfaget?? En ting er vel at de egentlig mente at vedkommende må gjøre en god jobb, men hvem snakker jevnlig om "reservedelsfaget"? Jeg trodde fagene som omtales som "faget" bar et visst preg av profesjon over seg jeg, på linje med lærerfaget, ingeniørfaget, genforskningsfaget og skipsbyggerfaget.
Hva skal egentlig til for at man kan kalle noe et "fag"? Hvis reservedelssalg er et fag så må jo alle jobber være et fag, tenker jeg da. Dagligvarekassefaget. Nattevaktsfaget. Telefonselgerfaget. Det blir litt som de som er arbeidsledige kaller seg "mellom jobber", altså et forsøk på å gi jobben/situasjonen en litt høyere status ved å kalle det noe annet. Man er jo f.eks. ikke vaskehjelp, man er renholdsbetjent eller enda bedre: renholdskonsulent.
Jeg tror nesten jeg burde søke på denne jobben. Jjeg kan nemlig se for meg at jeg er en røver innen reservedelsfaget, og at det er rom for utvikling der bør ingen være i tvil om!
fredag, september 16, 2005
Byer er ikke mennesker
Fant denne i SimCity 2000 (av alle steder). Det er et lite essay skrevet av Neil Gaiman, en av de som skapte den legendariske tegneserien Sandman. Syntes det var ganske bra skrevet så jeg har oversatt det så godt jeg kan...
"Byer er ikke mennesker. Men, lik mennesker, har byer sin egen personlighet. I noen tilfeller kan en by ha mange forskjellige personligheter; det finnes dusinvis forkjellige London'er, en mengde New York'er.
En by er en samling av liv og bygninger, og den har identitet og personlighet. Byer eksisterer i rom og tid.
Det finnes gode byer - de som gjør deg velkommen, som synes å bry seg om deg, som virker glad for at du befinner deg i dem. Det finnes likegyldige byer, de som ærlig talt ikke bryr seg om du bor der eller ikke; byer med sin egen agenda, de som ignorerer menneskene. Det finnes byer som er dårlige, og det er steder i ellers vitale byer som er like råtne og markspiste som nedfallsepler. Det finnes tilogmed byer som virker bortkomne - noen, i mangel av et holdepunkt, føles som om de ville vært lykkeligere andre steder, et mindre sted, et sted som er lettere å forstå.
Noen byer sprer seg, som kreft eller slimete b-film monstre, som spiser alt i sin vei, som fortærer småbyer og tettsteder, som oppsluker bydeler og landsbyer, som forvandler seg til endeløse forsteder. Andre byer krymper -en gang fremgangsrike områder tømmes og feiler: tomme bygninger, igjenspikrede vinduer, folk flytter, og noen ganger kan de ikke engang fortelle deg hvorfor.
Av og til fordriver jeg tiden med å undres over hvordan byer ville vært hvis de var mennesker. Manhattan er, etter min mening, rundsnakkende, mistroende, velkledd, men ubarbert. London er diger og forvirret. Paris er elegant og tiltrekkende, eldre enn den ser ut. San Fransisco er gal, men harmløs, og meget vennlig.
Det er et tullete spill; byer er ikke mennesker.
Byer eksisterer i rom og de eksisterer i tid. Byer bygger opp sin personlighet etter som tiden går. Manhattan minnes når det var uviktig jordbruksmark. Aten husker de dagene hvor det fantes mennesker som kalte seg atenere. Det finnes byer som husker å ha vært landsbyer. Andre byer -for tiden platte, og ribbet for personlighet- er forberedt på å vente til de har en historie. Få byer er stolte: de vet at det alt for ofte er et heldig uhell, et rent geografisk lykketreff at de eksisterer i det hele tatt -en bred havn, et fjellpass, sammenløpet av to elver.
For øyeblikket forblir byene der de er.
Nå sover byene.
Men det romler. Ting forandrer seg. Og hva om byene våkner i morgen, og begynner å gå? Hva om Tokyo omsluttet din by? Om Wien kom strenende over åsen mot deg? Hva om byen du bor i i dag bare reiste seg og gikk, og du våknet i morgen med et tynt teppe rundt deg på en tom slette der engang Detroit var, eller Sydney eller Moskva?
Ta aldri en by for gitt.
Tross alt, den er større enn deg; og den er eldre; og den har lært seg å vente..."
Jeg lurer på hva slags by Bergen er. Jeg tror den er en av de få stolte. Den er trassig, den er ikke uvant med harde tak, den er ikke storebror, men så har den da heller ingen søsken. Den ønsker deg velkommen, men du er samtidig advart; den er ikke for alle. Den er som en ærverdig gammel mann med stivt blikk. Utilnærmelig med det første, men elskverdig når du kommer innpå den.
Det har vært sagt og skrevet mye om hva en bergenser er. Jeg har tenkt litt på det selv i det siste, og funnet min egen lille definisjon. En bergenser er en som vet at det før eller siden kommer bedre vær. Eller som Neil Young sier: "good times are comin', but they sure are comin' slow". Slik sett er bergenseren lik nordlendingen, de "står den av". De er ikke som oss østlendinger som har lett for å gi opp, som under det "store landnåmet" benyttet første og beste mulighet og reiste vekk østover. Østlandsvikinger kaller jeg det. Vi skryter av våre gode forutsetninger, men vi har fått dem gratis. Det synges ikke om "der ingen trudde at nokon kunne bu" på østlandet. Det måtte i så fall være midt i Oslo.
Kan noen beskrive Oslo for meg? For meg er Oslo en skummel gutt i sjette klasse. Han som banker deg hvis han vil tøffe seg for noen.
"Byer er ikke mennesker. Men, lik mennesker, har byer sin egen personlighet. I noen tilfeller kan en by ha mange forskjellige personligheter; det finnes dusinvis forkjellige London'er, en mengde New York'er.
En by er en samling av liv og bygninger, og den har identitet og personlighet. Byer eksisterer i rom og tid.
Det finnes gode byer - de som gjør deg velkommen, som synes å bry seg om deg, som virker glad for at du befinner deg i dem. Det finnes likegyldige byer, de som ærlig talt ikke bryr seg om du bor der eller ikke; byer med sin egen agenda, de som ignorerer menneskene. Det finnes byer som er dårlige, og det er steder i ellers vitale byer som er like råtne og markspiste som nedfallsepler. Det finnes tilogmed byer som virker bortkomne - noen, i mangel av et holdepunkt, føles som om de ville vært lykkeligere andre steder, et mindre sted, et sted som er lettere å forstå.
Noen byer sprer seg, som kreft eller slimete b-film monstre, som spiser alt i sin vei, som fortærer småbyer og tettsteder, som oppsluker bydeler og landsbyer, som forvandler seg til endeløse forsteder. Andre byer krymper -en gang fremgangsrike områder tømmes og feiler: tomme bygninger, igjenspikrede vinduer, folk flytter, og noen ganger kan de ikke engang fortelle deg hvorfor.
Av og til fordriver jeg tiden med å undres over hvordan byer ville vært hvis de var mennesker. Manhattan er, etter min mening, rundsnakkende, mistroende, velkledd, men ubarbert. London er diger og forvirret. Paris er elegant og tiltrekkende, eldre enn den ser ut. San Fransisco er gal, men harmløs, og meget vennlig.
Det er et tullete spill; byer er ikke mennesker.
Byer eksisterer i rom og de eksisterer i tid. Byer bygger opp sin personlighet etter som tiden går. Manhattan minnes når det var uviktig jordbruksmark. Aten husker de dagene hvor det fantes mennesker som kalte seg atenere. Det finnes byer som husker å ha vært landsbyer. Andre byer -for tiden platte, og ribbet for personlighet- er forberedt på å vente til de har en historie. Få byer er stolte: de vet at det alt for ofte er et heldig uhell, et rent geografisk lykketreff at de eksisterer i det hele tatt -en bred havn, et fjellpass, sammenløpet av to elver.
For øyeblikket forblir byene der de er.
Nå sover byene.
Men det romler. Ting forandrer seg. Og hva om byene våkner i morgen, og begynner å gå? Hva om Tokyo omsluttet din by? Om Wien kom strenende over åsen mot deg? Hva om byen du bor i i dag bare reiste seg og gikk, og du våknet i morgen med et tynt teppe rundt deg på en tom slette der engang Detroit var, eller Sydney eller Moskva?
Ta aldri en by for gitt.
Tross alt, den er større enn deg; og den er eldre; og den har lært seg å vente..."
Jeg lurer på hva slags by Bergen er. Jeg tror den er en av de få stolte. Den er trassig, den er ikke uvant med harde tak, den er ikke storebror, men så har den da heller ingen søsken. Den ønsker deg velkommen, men du er samtidig advart; den er ikke for alle. Den er som en ærverdig gammel mann med stivt blikk. Utilnærmelig med det første, men elskverdig når du kommer innpå den.
Det har vært sagt og skrevet mye om hva en bergenser er. Jeg har tenkt litt på det selv i det siste, og funnet min egen lille definisjon. En bergenser er en som vet at det før eller siden kommer bedre vær. Eller som Neil Young sier: "good times are comin', but they sure are comin' slow". Slik sett er bergenseren lik nordlendingen, de "står den av". De er ikke som oss østlendinger som har lett for å gi opp, som under det "store landnåmet" benyttet første og beste mulighet og reiste vekk østover. Østlandsvikinger kaller jeg det. Vi skryter av våre gode forutsetninger, men vi har fått dem gratis. Det synges ikke om "der ingen trudde at nokon kunne bu" på østlandet. Det måtte i så fall være midt i Oslo.
Kan noen beskrive Oslo for meg? For meg er Oslo en skummel gutt i sjette klasse. Han som banker deg hvis han vil tøffe seg for noen.
Hei!
Mer gammelt nytt: valget er over. Jeg har hatt bursdag (på valgdagen, som vanlig). Til alle som stemte; godt at dere kom dere til lokalene. Til alle som stemte på det jeg gjorde; godt valg. Det er rart å si det, men det var første gangen jeg stemte. Så jeg skal kanskje ikke snakke så høyt om det å bruke borgerplikten og så videre...
Ellers skjer det lite i OleMartinVerden. Penga renner ut og kjedsomheten siger inn. Jeg vet jeg har uttalt at jeg "vilikkeskallikke" ha jobb eller noe i den duren. Men; alle som snakker om at de vil gå arbeidsledige: ti still. Det er slett ikke noe å glede seg over.
Tenkte bare jeg ville si hei og surmule litt... :)
Ellers skjer det lite i OleMartinVerden. Penga renner ut og kjedsomheten siger inn. Jeg vet jeg har uttalt at jeg "vilikkeskallikke" ha jobb eller noe i den duren. Men; alle som snakker om at de vil gå arbeidsledige: ti still. Det er slett ikke noe å glede seg over.
Tenkte bare jeg ville si hei og surmule litt... :)
lørdag, september 10, 2005
Falck og lista
Dette er litt gammelt nytt, men så har kanskje flere fått det med seg. Christer Falck er utestengt fra VG-lista. Altså, ikke bare Christer, men hele katalogen fra plateselskapet hans, C+C Records. Han fremsto for noen dager siden i VG med en flirende hånlatter over sitt på-kornet, trendy, bedreviter, klyseaktige, arrogante "knep"; nemlig å kjøpe den nye singelen til Warlocks inn på femte plass. Så, noen dager etter, bestemte bransjen å utestenge hele katalogen, ikke bare warlocks, siden Falck hadde uttalt at han "gledet seg til å gjøre det igjen". Med latteren godt nede i postkassa, sammen med resten av jesus-skjegget hans utalte Falck noe sånt som at "Fiskvik er gæærn". Vel, han er ikke "gæærn", Falck, han er bare hakket hvassere enn deg.
Jeg husker jeg tenkte at dette stuntet umulig kan være ønskelig for alle på artistene på C+C, hva med f.eks. Karen Jo Fields? Og hva leste jeg i VG (som jeg er klar over at eier lista) like etterpå? Jo, en av de unge lovende, Sofian, forteller at han "liker det ikke". Det er ikke nødvendigvis alle som synes at dette var en morsom spøk, eller som elsker å gjøre narr av den elskede og hatede VG-lista. Som antatt hadde ikke Falck gått runden med artistene sine, korttenkt som han er. Det eneste dette beviser er at Christer "riksklysa" Falck fremdeles er som vi kjenner ham: han tenker bare på seg selv. Inndragelse av statsborgerskap!
PS, sjekk dette bildet! Hva sa jeg om skjegget?
Jeg husker jeg tenkte at dette stuntet umulig kan være ønskelig for alle på artistene på C+C, hva med f.eks. Karen Jo Fields? Og hva leste jeg i VG (som jeg er klar over at eier lista) like etterpå? Jo, en av de unge lovende, Sofian, forteller at han "liker det ikke". Det er ikke nødvendigvis alle som synes at dette var en morsom spøk, eller som elsker å gjøre narr av den elskede og hatede VG-lista. Som antatt hadde ikke Falck gått runden med artistene sine, korttenkt som han er. Det eneste dette beviser er at Christer "riksklysa" Falck fremdeles er som vi kjenner ham: han tenker bare på seg selv. Inndragelse av statsborgerskap!
PS, sjekk dette bildet! Hva sa jeg om skjegget?
onsdag, september 07, 2005
De største
Etter å ha hørt gjennom Sigur Rós' Takk... flere ganger siden jeg postet sist, kan jeg nå (til min store lettelse) konstatere at de har gjort det igjen. Fire enormt store album siden 1997 (alle på rad) er noe ikke mange andre band kan skilte med, uansett sjanger. Nå skal det nevnes at Sigur Rós på flere måter beveger seg i en sjanger de definerer selv, men trekker man inn Godspeed You Black Emperor! og Explosions In The Sky, for ikke å glemme Mogwai, så ser man at de har størrelser å måle seg mot. Jeg vet at postrock og eksperimentalrock ikke er for alle, men jeg mener likevel at Sigur Rós har kvaliteter som lyttere utenfor disse båsene også kan anerkjenne. Uansett er det gledelig (og nesten forbløffende) å høre at nesten alt de tar i blir til gull.
Men videre til neste sak; i sommer diskuterte jeg og Jon oss frem til en liste som jeg vil presentere under. Tidenes 10 største idrettsmenn, innenfor "sine" grener. Listen er ikke rangert.
Tragisk død, flott person. Den største motorsportsmannen.
Honourable mentions:
Bjørn Borg (tennis), Wayne Gretzky (ishockey), sir Donald Bradman (cricket), Johann Olav Koss (skøyter), Babe Ruth (baseball).
Uenig? Mangler det en stor idrett? Kjør debatt!
Men videre til neste sak; i sommer diskuterte jeg og Jon oss frem til en liste som jeg vil presentere under. Tidenes 10 største idrettsmenn, innenfor "sine" grener. Listen er ikke rangert.
Tragisk død, flott person. Den største motorsportsmannen.
- Formel 1: Ayrton Senna
- Fotball: Pelé
- Basketball: Shaquille O'Neal
- Sykkel: Lance Armstrong
- Alpint: Ingemar Stenmark
- Langrenn: Bjørn Dæhlie
- Svømming: Johnny Weismüller
- Løping/Friidrett: Jesse Owens
- Boksing: Muhammed Ali
- Golf: Tiger Woods
Honourable mentions:
Bjørn Borg (tennis), Wayne Gretzky (ishockey), sir Donald Bradman (cricket), Johann Olav Koss (skøyter), Babe Ruth (baseball).
Uenig? Mangler det en stor idrett? Kjør debatt!
lørdag, september 03, 2005
Forventninger og tanker ved en jernbanestasjon.
Vel, så er det fredag igjen, eller rettere sagt, det var fredag. Inntil for noen minutter siden. Jeg må tilstå at jeg ikke har gitt særlig mye lyd fra meg i det siste, men la meg bare forsøke å forklare i ganske kortfattede vendinger om hvorfor. For det første har jeg ikke hatt så veldig mye å fortelle om. Jeg kunne sagt at jeg har hatt besøk hjemmefra (Jon) i en uke, og at vi loket rundt i byen på dagtid og spilte playstation på kveldstid, så og si uten unntak. Jeg kunne fortalt om alt det der, men det gjorde jeg ikke. Jeg tenkte liksom; er det så interessant å lese om for andre enn meg og Jon? Én ting jeg ikke vil med denne bloggen er at den skal være "the weekly review of Ole Martin". Det skal ikke være en dagbok. Hvis jeg har noe å melde vil jeg gjerne at det skal ligge noe mer bak det hele, slik at det ikke bare ender i navleloplukking. Men av og til må man plukke litt navlelo også da.
La meg derfor hoppe videre til noe annet. Da jeg var på vei til jobb i dag (å, som jeg har gledet meg til å si de ordene der... Jeg har nemlig vært vikar fra tirsdag til i dag), var det en tanke som plutselig slo meg i hodet. Jeg leste (og lastet) i går om noen, for meg, ganske så viktige plater som er på vei. Det dreier seg om de seneste utleveringene fra størrelser som Sigur Rós, Mew, David Gray og Vamp. Det finnes flere også, men akkurat nå kommer jeg ikke på noen andre. Disse er viktigst. Og, så fort jeg leste at disse platene kommer i løpet av en måned, halv-annen, merket jeg at det gikk et lite gisp i meg. En fyr hadde faktisk hørt på noen av sangene på det nye Sigur Rós albumet, og han mente det var veldig bra. På dette tidspunktet er det viktig å forstå at vi snakker om artister som betyr skikkelig mye for meg, nesten mest av alle. Jeg har likt Sigur Rós siden første gangen jeg hørte om dem (som vel skal sies var rimelig seint, i 2001), og det samme gjelder for de andre tre. Det blir som om Paul Simon (mitt artist-idol nummer én) skulle sluppet ny plate i september (en fyr som for tiden kun slipper en hvert femte-sjette år). Altså dere skjønner? Forventninger, gleder, teorier og antagelser steg rimelig fort rimelig høyt, og lastemaskin-knappen var da ganske nærme (dette er selvfølgelig også plater jeg skal kjøpe, la meg bare skyte inn det). Og når første sang var nede kunne jeg nesten ikke vente. Sitter vi på en ny klassiker? Kan Mew overgå den enorme Frengers? Vil Sigur Rós bestige det fjellet det er å gi ut fire mesterverk på rad? Hva med David Gray, får vi en ny White Ladder? Vel, for å ikke holde dere i åndeløs spenning (noe jeg gladelig gjør forresten), det jeg fikk ned forteller om en aldri så liten stilendring fra islendingenes side. Noe som for mange band vil være en god ting. Men hvis man sitter på noe perfekt, bør det da endres? Og det er her tanken slår meg, sånn omtrent i det jeg får øye på togstasjonen i Bergen (jeg var jo som nevnt på vei dit); vil det være slik med alle artister man har et nært forhold til? Vil jeg noensinne kunne godta noe annet enn overdådig begeistring? Albumet trenger ikke være dårlig, det holder at det er litt mer kjedelig enn de andre, hva skjer da? Jeg tror at da forsvinner kanskje litt av den "magien" som gjorde opplevelsen med akkurat disse artistene så bra i første omgang. Se for deg et Beatles album i 1982, altså uten John Lennon. Et reunion studio-album med Simon & Garfunkel. Eller et realt venstrehåndsarbeid fra Bach, Brahms eller Beethoven, altså ikke "Beethovens niende", men "Beethovens kjipeste". Ville ikke det være temmelig skuffende greier? Så hva om Sigur Rós har "mistet" det? Eller Vamp, eller David Gray, eller Mew, eller Paul Simon. Jeg hører at Vamp har med en liten rap fra Øvind Stavelands sønn på ett av sporene (altså ikke en sånn etter maten, men en sånn fra gata du veit). Passer det inn med vestlandets sønner, formidlere av trolsk og smått keltisk stemning i norske høytalere, bandet som spiller inn platene sine på et fyr ute i havet? Nei, det gjør faktisk ikke det. Selv om jeg ikke har hørt sangen det er snakk om kan jeg alt nå si at signalet jeg mottar er at Vamp forlater noe av det som jeg liker dem for. Og jeg vet nå at noen sanger fra Sigur Rós sin plate (som forresten skal hete Takk... -med tre prikker, teit tittel, høres ut som ei samleplate med DDE) er mer "rocka" enn de vi kjenner fra de tre andre albumene. Kanskje noe mer i landskapet til Myrkur fra Vón, for de som vet hva jeg snakker om (hvem er dere?). Likevel tror jeg at de kan "pull it off", for de gjør det på sin måte. Men, for å komme mot slutten på denne diskursen, det spørsmålet jeg ender opp med er; hadde det vært bedre om det ikke kom flere plater fra den kanten? Tenk på Weezer, fantastisk Blue Album, ikke fullt så fantastisk Make Believe. Coldplay; Parachutes vs. X&Y. Eller hva med Neil Young (som forresten også lager ny plate nå)? Fra Everybody Knows This Is Nowhere, via Tonight's The Night og Rust Never Sleeps til Everybody's Rockin' og Landing On Water... Eller fra Gudfaren 1 til Gudfaren 3 om du vil. Vi liker det første eller det beste så godt at vi orker ikke flere nedturer. Se for deg det neste albumet til Weezer. Tror du det blir på høyde med Pinkerton? Nei, ikke jeg heller. Det hadde vært bedre om de stoppet etter Maladroit. Gjerne før det og. Det handler litt om det å gi seg på topp. Det er litt bedre å si f.eks. at "å, var det ikke synd at sinnsykt gode Weezer bare ga ut ei plate?" enn "å, er det ikke synd at sinnsykt gode Weezer ble så rævva med tida?". Poenget mitt er at jeg/man føler såpass sterkt for de artistene som er nevnt at alt annet enn en klassiker blir en skuffelse. Og den skuffelsen er vi ikke forberedt på. Hva tror dere om den neste til Odd Nordstoga? Like bra som Luring? Neppe. Lyspunktet blir at når en skuffelse har lagt seg så kan man sannsynligvis se frem til en opptur senere, men i nåtidens plateutgivelsestid så kan det dreie seg om opptil fem år. Og det er lenge å vente for et band som f.eks Coldplay.
Fra det ene til det (helt) andre: jeg leste i dag om kyrkjelyden i Indre Arna. Er det noen som vet hvordan kyrkjelyden låter? Er den høy? Brummende? Litt vislende med spredte tilløp til uling og knitring?
Der tenker jeg dere fikk noe å tenke på.
Takk for meg, god helg og god natt.
La meg derfor hoppe videre til noe annet. Da jeg var på vei til jobb i dag (å, som jeg har gledet meg til å si de ordene der... Jeg har nemlig vært vikar fra tirsdag til i dag), var det en tanke som plutselig slo meg i hodet. Jeg leste (og lastet) i går om noen, for meg, ganske så viktige plater som er på vei. Det dreier seg om de seneste utleveringene fra størrelser som Sigur Rós, Mew, David Gray og Vamp. Det finnes flere også, men akkurat nå kommer jeg ikke på noen andre. Disse er viktigst. Og, så fort jeg leste at disse platene kommer i løpet av en måned, halv-annen, merket jeg at det gikk et lite gisp i meg. En fyr hadde faktisk hørt på noen av sangene på det nye Sigur Rós albumet, og han mente det var veldig bra. På dette tidspunktet er det viktig å forstå at vi snakker om artister som betyr skikkelig mye for meg, nesten mest av alle. Jeg har likt Sigur Rós siden første gangen jeg hørte om dem (som vel skal sies var rimelig seint, i 2001), og det samme gjelder for de andre tre. Det blir som om Paul Simon (mitt artist-idol nummer én) skulle sluppet ny plate i september (en fyr som for tiden kun slipper en hvert femte-sjette år). Altså dere skjønner? Forventninger, gleder, teorier og antagelser steg rimelig fort rimelig høyt, og lastemaskin-knappen var da ganske nærme (dette er selvfølgelig også plater jeg skal kjøpe, la meg bare skyte inn det). Og når første sang var nede kunne jeg nesten ikke vente. Sitter vi på en ny klassiker? Kan Mew overgå den enorme Frengers? Vil Sigur Rós bestige det fjellet det er å gi ut fire mesterverk på rad? Hva med David Gray, får vi en ny White Ladder? Vel, for å ikke holde dere i åndeløs spenning (noe jeg gladelig gjør forresten), det jeg fikk ned forteller om en aldri så liten stilendring fra islendingenes side. Noe som for mange band vil være en god ting. Men hvis man sitter på noe perfekt, bør det da endres? Og det er her tanken slår meg, sånn omtrent i det jeg får øye på togstasjonen i Bergen (jeg var jo som nevnt på vei dit); vil det være slik med alle artister man har et nært forhold til? Vil jeg noensinne kunne godta noe annet enn overdådig begeistring? Albumet trenger ikke være dårlig, det holder at det er litt mer kjedelig enn de andre, hva skjer da? Jeg tror at da forsvinner kanskje litt av den "magien" som gjorde opplevelsen med akkurat disse artistene så bra i første omgang. Se for deg et Beatles album i 1982, altså uten John Lennon. Et reunion studio-album med Simon & Garfunkel. Eller et realt venstrehåndsarbeid fra Bach, Brahms eller Beethoven, altså ikke "Beethovens niende", men "Beethovens kjipeste". Ville ikke det være temmelig skuffende greier? Så hva om Sigur Rós har "mistet" det? Eller Vamp, eller David Gray, eller Mew, eller Paul Simon. Jeg hører at Vamp har med en liten rap fra Øvind Stavelands sønn på ett av sporene (altså ikke en sånn etter maten, men en sånn fra gata du veit). Passer det inn med vestlandets sønner, formidlere av trolsk og smått keltisk stemning i norske høytalere, bandet som spiller inn platene sine på et fyr ute i havet? Nei, det gjør faktisk ikke det. Selv om jeg ikke har hørt sangen det er snakk om kan jeg alt nå si at signalet jeg mottar er at Vamp forlater noe av det som jeg liker dem for. Og jeg vet nå at noen sanger fra Sigur Rós sin plate (som forresten skal hete Takk... -med tre prikker, teit tittel, høres ut som ei samleplate med DDE) er mer "rocka" enn de vi kjenner fra de tre andre albumene. Kanskje noe mer i landskapet til Myrkur fra Vón, for de som vet hva jeg snakker om (hvem er dere?). Likevel tror jeg at de kan "pull it off", for de gjør det på sin måte. Men, for å komme mot slutten på denne diskursen, det spørsmålet jeg ender opp med er; hadde det vært bedre om det ikke kom flere plater fra den kanten? Tenk på Weezer, fantastisk Blue Album, ikke fullt så fantastisk Make Believe. Coldplay; Parachutes vs. X&Y. Eller hva med Neil Young (som forresten også lager ny plate nå)? Fra Everybody Knows This Is Nowhere, via Tonight's The Night og Rust Never Sleeps til Everybody's Rockin' og Landing On Water... Eller fra Gudfaren 1 til Gudfaren 3 om du vil. Vi liker det første eller det beste så godt at vi orker ikke flere nedturer. Se for deg det neste albumet til Weezer. Tror du det blir på høyde med Pinkerton? Nei, ikke jeg heller. Det hadde vært bedre om de stoppet etter Maladroit. Gjerne før det og. Det handler litt om det å gi seg på topp. Det er litt bedre å si f.eks. at "å, var det ikke synd at sinnsykt gode Weezer bare ga ut ei plate?" enn "å, er det ikke synd at sinnsykt gode Weezer ble så rævva med tida?". Poenget mitt er at jeg/man føler såpass sterkt for de artistene som er nevnt at alt annet enn en klassiker blir en skuffelse. Og den skuffelsen er vi ikke forberedt på. Hva tror dere om den neste til Odd Nordstoga? Like bra som Luring? Neppe. Lyspunktet blir at når en skuffelse har lagt seg så kan man sannsynligvis se frem til en opptur senere, men i nåtidens plateutgivelsestid så kan det dreie seg om opptil fem år. Og det er lenge å vente for et band som f.eks Coldplay.
Fra det ene til det (helt) andre: jeg leste i dag om kyrkjelyden i Indre Arna. Er det noen som vet hvordan kyrkjelyden låter? Er den høy? Brummende? Litt vislende med spredte tilløp til uling og knitring?
Der tenker jeg dere fikk noe å tenke på.
Takk for meg, god helg og god natt.
mandag, august 22, 2005
Litt av verden i et bussvindu.
Under har jeg lagt ut noen inntrykk fra bussturen hjem til Eidsvoll før sommeren. De er ikke like tvetydige som de fra Bergensbanen, men inntrykk er det likefullt. Kommenter gjerne bildene hvis dere vet noe om dem eller vil si noe om dem.
Ellers vil jeg reklamere litt for den nye bildebloggen min. Her finner man bare bilder, noen relevante, andre særdeles irrelevante. Link finnes til høyre.
Ellers vil jeg reklamere litt for den nye bildebloggen min. Her finner man bare bilder, noen relevante, andre særdeles irrelevante. Link finnes til høyre.
søndag, august 21, 2005
Bak gardinen
Vel, så er det høst igjen, og det står august på kalenderen, selv om det neppe varer særlig lenger enn en 10 dager til. En sommer er altså over, på både godt og vondt, og for min del er det bare å begynne å telle regnværsdager igjen. I fjor ble det mer enn nok av dem (med tanke på nesten sammenhengende regn fra august til november). Jeg er tilbake i Bergen igjen, og skulle ønske det var for godt. Slik er det driomt dessverre ikke, eller kanskje da, det vet jeg ikke ennå. Men saken er at jeg nå er ferdig utdannet og arbeidsledig, og følgelig er ute på jobbmarkedet. I Bergen er nettopp det temmelig smalt for nyutdannede lærere, og på alle skoler ligger det en milelang liste over folk som ønsker å være vikarer hos dem. De kan altså velge og vrake blant unge håpefulle, og sjansen for at nettopp jeg blir trekt ut synes for øyeblikket å være heller liten. Det eneste jeg kan gjøre er å reklamere for meg selv ved å vise meg frem, og krysse fingrene for at fagkombinasjonene mine holder mål. Men nå har det bare gått en uke, og det er fortsatt litt tidlig for det store vikarbehovet, tror jeg i alle fall. Det sies at ting først begynner å skje litt ute i den andre måneden, det vil si september med andre ord. Problemet mitt i så måte er at jeg nå kun lever på den lønningen jeg får fra sommerjobben min, og den innbyr ikke akkurat til noe utsvevende liv. Så når jeg i går kjøpte meg en sekspakning med øl (flasker, til 11,90 kroner hver + pant, altså en grand total på 78 kroner) følte jeg at jeg skeiet i overmåte ut. Sannsynligvis blir gårsdagen den eneste festen på meg denne måneden, resten må gå til (billig) mat. Snakk om å ha det godt etter studietiden!
Planen i morgen er derfor å bevege meg ned i byen til Aetat, og melde i fra at jeg trenger en jobb -snarest! Hvis det ikke blir noen jobb på meg er jeg redd mor og far går amok og forteller meg at jeg får ha meg hjem igjen, slik at jeg i det minste kan bo gratis. Men hvor skal jeg få jobb hjemme? I skolene er det ikke noe, det finnes jo bare tre skoler innenfor rekkevidde, og arbeidsmarkedet ellers er håpløst. Det vet jeg fordi jeg kjenner ei som er arbeidssøker der. Så jeg tror det er lite å tjene på å reise hjem også, med mindre det skulle by seg en spesiell mulighet så klart. Så her sitter jeg da altså i Sandviken, med tingene mine halvveis pakket ut, og føler at jeg lever litt på nåde, klar til å måtte reise ut igjen på kort varsel. Det sier seg vel kanskje selv at det er en slitsom tilværelse. Jeg håper den går over snart.
På den mer positive siden; jeg har oppdaget at jeg har oppgangen til Stolzekleiven like utenfor døren omtrent! Jeg gikk opp der på torsdag, sola var oppe, og det var en fin dag og fin tur. Utrolig slitsomt, men det visste jeg at det kom til å være, så jeg tok meg god tid og valgte å nyte turen fremfor å slite meg ut. Vel oppe på toppen ved Sandvikspilen tok jeg bilder av byen sett ovenfra, og et skrytebilde av meg selv. Siden forholdene ligger så godt til rette, og jeg definitivt trenger treningen, har jeg bestemt meg for at jeg skal gå opp der minst en gang i uken. Men det må være godt vær da, jeg tør ikke å gå opp hvis det er glatt, og det er ikke noen vits hvis man ikke ser noenting heller. Men ellers er jeg klar, så hvis noen vil henge seg på så er det bare å ta kontakt.
Og ellers så så jeg en katt i vinduet her om dagen som lå og sov bak en gardin. Jeg vil også sove bak en gardin.
Planen i morgen er derfor å bevege meg ned i byen til Aetat, og melde i fra at jeg trenger en jobb -snarest! Hvis det ikke blir noen jobb på meg er jeg redd mor og far går amok og forteller meg at jeg får ha meg hjem igjen, slik at jeg i det minste kan bo gratis. Men hvor skal jeg få jobb hjemme? I skolene er det ikke noe, det finnes jo bare tre skoler innenfor rekkevidde, og arbeidsmarkedet ellers er håpløst. Det vet jeg fordi jeg kjenner ei som er arbeidssøker der. Så jeg tror det er lite å tjene på å reise hjem også, med mindre det skulle by seg en spesiell mulighet så klart. Så her sitter jeg da altså i Sandviken, med tingene mine halvveis pakket ut, og føler at jeg lever litt på nåde, klar til å måtte reise ut igjen på kort varsel. Det sier seg vel kanskje selv at det er en slitsom tilværelse. Jeg håper den går over snart.
På den mer positive siden; jeg har oppdaget at jeg har oppgangen til Stolzekleiven like utenfor døren omtrent! Jeg gikk opp der på torsdag, sola var oppe, og det var en fin dag og fin tur. Utrolig slitsomt, men det visste jeg at det kom til å være, så jeg tok meg god tid og valgte å nyte turen fremfor å slite meg ut. Vel oppe på toppen ved Sandvikspilen tok jeg bilder av byen sett ovenfra, og et skrytebilde av meg selv. Siden forholdene ligger så godt til rette, og jeg definitivt trenger treningen, har jeg bestemt meg for at jeg skal gå opp der minst en gang i uken. Men det må være godt vær da, jeg tør ikke å gå opp hvis det er glatt, og det er ikke noen vits hvis man ikke ser noenting heller. Men ellers er jeg klar, så hvis noen vil henge seg på så er det bare å ta kontakt.
Og ellers så så jeg en katt i vinduet her om dagen som lå og sov bak en gardin. Jeg vil også sove bak en gardin.
torsdag, juli 21, 2005
Hvor lenge var Adam i paradis?
Det vanlige, bibelske eller logiske svaret er "ikke lenge". Men jeg lurer på, hvor lenge var han der egentlig? Var det snakk om en halvtimes tid? Var han natten over, eller tok han seg et lengre opphold på en uke eller to? Kanskje bodde han der et par år før kjerringa fikk smaken på (forbuden) frukt? Kanskje Gud bare snudde seg bort et lite øyeblikk for å skape noen greier, akkurat lenge nok til at Eva rakk et lite tygg, samt å stikke litt eple bort til Adam. Han var vel sulten han også? Så oppdaget Gud fort hva som hadde skjedd, og hvem var frampå med å fordele skyld? Jo, vår venn Adam, som pekte ivrig bort på kona som var i nærheten. Så fikk de en skjennepreken begge to, og så var det marsj i seng (eller arbeid) og ut av hagen (det kan med andre ord virke som både Eva og Adam var ganske små på denne tiden). Men hvor lang tid oppholdet i Eden tok sies det ikke noe om.
I oppvasken fikk forresten slangen(e) streng beskjed om å spise jord alle sine dager, noe de med tiden ser ut til å ha gitt blaffen i. Nå går det i rotter og andre smådyr.
Et annet spørsmål, når vi først er inne på dette med tidsaspekter. Hvor lang tid tok det å bygge Rom? Vi vet veldig godt at Rom ikke ble bygd på én dag. Men kan de ha klart det på to? Hvor mange dager ble Rom egentlig bygd på? Det eneste logiske svaret må bli: "ikke én."
I oppvasken fikk forresten slangen(e) streng beskjed om å spise jord alle sine dager, noe de med tiden ser ut til å ha gitt blaffen i. Nå går det i rotter og andre smådyr.
Et annet spørsmål, når vi først er inne på dette med tidsaspekter. Hvor lang tid tok det å bygge Rom? Vi vet veldig godt at Rom ikke ble bygd på én dag. Men kan de ha klart det på to? Hvor mange dager ble Rom egentlig bygd på? Det eneste logiske svaret må bli: "ikke én."
tirsdag, juli 12, 2005
Vannmannen
Jeg bare tenkte jeg ville fortelle at jeg har badet hver dag (minst en gang, ofte to) i juli's hittil 12 dager, med unntak av én dag (og det er lenge siden). Pluss en dag i juni. Jon har badet alle dagene. Altså, snart to uker på rad. Og så har jeg begynt å stupe. Og så er det 32 grader i skyggen.
Yess, det er sommer (og ingenting er pes)...
Yess, det er sommer (og ingenting er pes)...
fredag, juli 01, 2005
Voksent gjort
Hvis vi tar ansvar for noe vi har gjort, og aksepterer konsekvensene av det sier man ofte at det er "voksent gjort". Å innrømme feil er "voksent gjort". Å ta et nederlag er "voksent gjort", og å holde ryggen rak er "voksent gjort". Det meste av det som omhandler moral og god etikk kan omtales som voksent gjort. Å gjøre noe som er voksent gjort sees på som en God Ting. Men hvem er det som begår alle feilene? Hvem gjør tabber, bedømmer feil, og behandler noen skittent? Jo, de voksne. Hva forteller det oss? Hvor ligger moralen i å gjøre noe voksent?
Det er godt det er menneskelig å feile. Ikke voksent.
Det er godt det er menneskelig å feile. Ikke voksent.
tirsdag, juni 28, 2005
Her er jeg!
Klokka er litt over ti. Sola har bare såvidt akkurat gått ned. Jeg er barbeint og har shorts på. Jeg bada for to dager siden. Det er varmt hele dagen. Jeg spiser en is når jeg vil. Jeg nyser litt av gresset. Jeg fisker av og til på kveldene.
Det er sommer på Eidsvoll.
Etter en skikkelig utladning på skolesiden har jeg tatt meg skikkelig sommerferie i hodet, og denne bloggen har fått nyte godt (?) av det. Hvis det er noen som er tvil, så kan jeg iallefall melde at jeg lever i beste (om enn ikke rikeste, men når var sist jeg gjorde det...?) velgående, jeg jobber ganske mye (på vinmonopolet), og prøver etter beste evne å bruke hver dag til noe moro. Dessuten leser jeg en bok. DaVinci koden, for de som lurer. Livet er altså sommerlig og daft, og for min del kan det godt være sånn i mange uker fremover. Hverdagen kommer tidsnok.
Jeg kommer forhåpentligvis snart tilbake med noen løse betrakninger på livet rundt meg.
Soleier, jonsokkoller, bekkeblomer og skogssneller fra Ole Martin.
Det er sommer på Eidsvoll.
Etter en skikkelig utladning på skolesiden har jeg tatt meg skikkelig sommerferie i hodet, og denne bloggen har fått nyte godt (?) av det. Hvis det er noen som er tvil, så kan jeg iallefall melde at jeg lever i beste (om enn ikke rikeste, men når var sist jeg gjorde det...?) velgående, jeg jobber ganske mye (på vinmonopolet), og prøver etter beste evne å bruke hver dag til noe moro. Dessuten leser jeg en bok. DaVinci koden, for de som lurer. Livet er altså sommerlig og daft, og for min del kan det godt være sånn i mange uker fremover. Hverdagen kommer tidsnok.
Jeg kommer forhåpentligvis snart tilbake med noen løse betrakninger på livet rundt meg.
Soleier, jonsokkoller, bekkeblomer og skogssneller fra Ole Martin.
søndag, juni 12, 2005
Ein lomme full av sommartid
Så er det over for denne gang.
Om noen dager, kanskje en uke, kanskje bare noen minutter er det sommerferie. Kanskje er det ferie allerede. Det blir en spesiell ferie denne gangen. Førstkommende tirsdag klokka to er jeg offisielt ferdig utdannet og kan smykke meg med tittelen "adunkt med opprykk". Det vil med rene ord si at jeg er lærer, med en utdannelse på fem år. Det vil også si at når vi skriver august så skal jeg ikke lenger reise tilbake et sted for å gå på skole. Jeg reiser tilbake for å begynne i arbeid. Skjønt, arbeid og arbeid, siden ingen av mine søknader ble antatt står jeg faktisk uten jobb. Og jeg som ikke har vært i arbeid de siste årene (utenom sommeren) får heller ikke arbeidsledighetstrygd. Dermed må jeg hore meg rundt (takk for dette flotte uttrykket, Åsmund) på alle byens skoler med luen i hånda og spørre pent om de trenger en stakkarslig vikar. Så får jeg legge min skjebne i guds hender og håpe at de gjør akkurat det. Gjerne en som kan undervise i naturfag. Hvis det ikke blir napp på noe av det må jeg lete rundt på alle andre vanlige jobber (les: rema, polet etc.).
Jeg tipper det blir et lite helvete.
Men først er det sommer!
Og sommer ute (bare ikke i Bergen) vil si at det blir litt sommer her på Lost Songs også. Jeg skal bo litt hjemme og litt hos min søster, og sikkert være en del hos Jon, så akkurat hvor hyppige oppdateringer det blir her er vanskelig å svare på. Jeg skal prøve å få til en del, men det beste jeg kan love er at det blir vanlige åpningstider fra høsten av.
For å hjelpe sommeren litt på vei kan dere lese denne, og tenke på grønne, varme dager:
(for de som har lyst på noe adskillig tristere; lytt til soundtracket til Englar Alheimsins av Sigur Rós. Det anbefales på det aller varmeste.)
13 Humler (Arnt Birkedal/Vamp)
God sommer alle sammen! :)
Om noen dager, kanskje en uke, kanskje bare noen minutter er det sommerferie. Kanskje er det ferie allerede. Det blir en spesiell ferie denne gangen. Førstkommende tirsdag klokka to er jeg offisielt ferdig utdannet og kan smykke meg med tittelen "adunkt med opprykk". Det vil med rene ord si at jeg er lærer, med en utdannelse på fem år. Det vil også si at når vi skriver august så skal jeg ikke lenger reise tilbake et sted for å gå på skole. Jeg reiser tilbake for å begynne i arbeid. Skjønt, arbeid og arbeid, siden ingen av mine søknader ble antatt står jeg faktisk uten jobb. Og jeg som ikke har vært i arbeid de siste årene (utenom sommeren) får heller ikke arbeidsledighetstrygd. Dermed må jeg hore meg rundt (takk for dette flotte uttrykket, Åsmund) på alle byens skoler med luen i hånda og spørre pent om de trenger en stakkarslig vikar. Så får jeg legge min skjebne i guds hender og håpe at de gjør akkurat det. Gjerne en som kan undervise i naturfag. Hvis det ikke blir napp på noe av det må jeg lete rundt på alle andre vanlige jobber (les: rema, polet etc.).
Jeg tipper det blir et lite helvete.
Men først er det sommer!
Og sommer ute (bare ikke i Bergen) vil si at det blir litt sommer her på Lost Songs også. Jeg skal bo litt hjemme og litt hos min søster, og sikkert være en del hos Jon, så akkurat hvor hyppige oppdateringer det blir her er vanskelig å svare på. Jeg skal prøve å få til en del, men det beste jeg kan love er at det blir vanlige åpningstider fra høsten av.
For å hjelpe sommeren litt på vei kan dere lese denne, og tenke på grønne, varme dager:
(for de som har lyst på noe adskillig tristere; lytt til soundtracket til Englar Alheimsins av Sigur Rós. Det anbefales på det aller varmeste.)
13 Humler (Arnt Birkedal/Vamp)
Så blåe, blåe himmel.
Dorr e vel knapt en bommullsau å se.
Men Den Gode Fe,
to niser, eit neshorn og eit skip.
På trappå står et norgesglass
med merr enn tretten humler i.
Så blåe at alt skinne:
Tri berbuskar, tri strømper på ei snor,
et glovarmt bord
med Tarzanblader, Donald og Vill Vest.
På trappå står eit norgesglass
med merr enn tretten humler i.
En sliten, bleike fluktstol,
den einaste som ennå holde mål.
Ein kopp, ei skål, eit snåttaplagg ein nabo gjekk ifra.
Ei trygge sol på himmelen.
Ein lomme full av sommartid.
Ein postmann plystre lydlaust.
Et postkort med ein slump med blåe ord:
Fra ein storebror
Han har kjereste og telt, og har det bra.
På trappå står et norgesglass
med merr enn tretten humler i.
Og jenta øve gatå
Hu har hytta bak ein skog og bak et fjell.
Der gror dorr kantarell.
Langs stien står ein hest hu må forbi.
På trappå står et norgesglass
med merr enn tretten humler i.
Og på den andre sidå
av steingjerdet og ennå lenger ner
der står det sjeldne trer.
Der går eit kutråkk te ei badestrand.
Ei trygge sol på himmelen.
Ei vide, åpen sommartid.
I hagen e så stille.
Ein UFO kunne trygt ha landa her,
De kunne spist litt ber
Og reist tilbake igjen.
På trappå står et norgesglass
Med merr enn tretten humler i.
Og alle de som bor her
E på kjøkken og spiser middag der.
Og te dessert
Får de sukker kavring,
Flaskemelk – kultur.
På trappå står et norgesglass
Med merr enn tretten humler i.
God sommer alle sammen! :)
Jeg har vært på ekskursjon med naturfagsklassen! Vi var på Bømlo (som er en fantastisk flott øy) og studerte artsrikdommen der. Her sitter vi forblåste like ved broen østover og lytter til en liten forelesning om alger, tang og tare. Dere ser en fin klase nede i bildet. Dessverre husker jeg ikke hvilken art det er, muligens fjærehinne? Iallefall et sånt langt, bredt sammenhengende "belte". Tror det er en brunalge.
søndag, juni 05, 2005
Ukas valg
Ukas valg er avsluttet, og denne gangen skulle slaget om den norske pilsen avgjøres (etter oppfordring fra Rolf). Mye tyder riktignok på at kravet var noe overvurdert, for 39% av de spurte synes norsk pils suger. Resten liker Hansa (50%). Vi har også noen avvikere som har lagt sin elsk på Frydenlund og Ringnes, men de fikk bare én stemme hver så dette er neppe gode nyheter for Ringnes Bryggerier.
Forøvrig vil pollen nå bli lagt ut permanent, mest på grunn av at det snart er sommerferie, og litt fordi jeg er lei av å finne på noe nytt hver uke. ;) Men hvis noen maser tilstrekkelig så kanskje Ukas Valg gjenoppstår til høsten.
Forøvrig vil pollen nå bli lagt ut permanent, mest på grunn av at det snart er sommerferie, og litt fordi jeg er lei av å finne på noe nytt hver uke. ;) Men hvis noen maser tilstrekkelig så kanskje Ukas Valg gjenoppstår til høsten.
fredag, juni 03, 2005
tirsdag, mai 31, 2005
Hvor flyr fugla?
Bjørn Helge Riise er klar for Lillestrøm SportsKlubb. Dermed konstaterer jeg at klubben "min" fylles opp av sunnmøringer og tyskere... Hva er det som skjer?
mandag, mai 30, 2005
Blir fisker tørste?
Jeg regner med de fleste kjenner til denne lille underfundigheten som stilller i samme klasse som "må bjørnejegere betale bamsemoms". For å rydde opp i en del uklarheter og gamle myter kan jeg nå besvare dette spørsmålet (det med fisken altså).
For det første; det kommer an på om vi snakker om fisk i saltvann, eller fisk i ferskvann. Fisker lever (som jeg virkelig håper de fleste vet) i vann. Saltvannsfisker lever i vann som (logisk nok) inneholder salt. Men fisken selv inneholder ikke like mye vann som sjøvannet, den har tvert imot en større konsentrasjon av vann enn saltvannet rundt, og da oppstår et fenomen som kalles osmotisk trykk. Osmose innebærer at konsentrasjonen av et stoff på to sider av et membran (her cellemembranet) forsøker å utlignes. Stoffet (her vann) vandrer fra der det er størst konsentrasjon til der det er minst konsentrasjon, og dermed blir ideelt sett konsentrasjonene like store. I saltvann vil dermed vannet i fisken trekke ut av kroppen, og over til sjøvannet der konsentrasjonen er mindre. For å fikse dette lille livsfarlige dilemmaet må den drikke mer vann. Men fisker tåler ikke for store saltkonsentrasjoner i blodet (det gjør ikke vi heller, et en spiseskje salt og finn ut selv -nei, forresten ikke gjør det, du dør). Derfor må de finne på en måte å kvitte seg med alt saltet som kommer inn via saltvannet den drikker, og her kommer gjellene inn (og nyrene forsåvidt). Gjellene kan utveksle salter (og oksygen) med omgivelsene, og vips -her har vi en exit for saltet. Så fisken drikker en viss mengde vann jevnlig, der den tar opp vannmolekylene og filtrerer ut saltmolekylene. Med dette bevarer den vannmengden i blodet, og livet kan gå videre.
Altså: saltvannsfisker blir tørste.
For ferskvannsfisker er situasjonen snudd på hodet, her er saltkonsentrasjonen i fisk høyere enn konsentrasjonen i vann (og vannkonsentrasjonen høyere i vann enn i fisk). Den stakkars fisken tynnes dermed ut; vann inn og salt ut. Dette tapet regulerer den med å skille ut urin (fisker tisser egentlig veldig lite), og tar opp salter fra mat den spiser. Noe underskudd av vann kjenner den neppe, og dermed:
Ferskvannsfisker blir ikke tørste.
Blir fisker tørste? Besvar det med en biologisk forklaring! Svaret er ja/nei.
PS: Amerikanske forskere har visst nylig fått saltvannsfisk til å leve i ferskvann. Verden blir rarere.
For det første; det kommer an på om vi snakker om fisk i saltvann, eller fisk i ferskvann. Fisker lever (som jeg virkelig håper de fleste vet) i vann. Saltvannsfisker lever i vann som (logisk nok) inneholder salt. Men fisken selv inneholder ikke like mye vann som sjøvannet, den har tvert imot en større konsentrasjon av vann enn saltvannet rundt, og da oppstår et fenomen som kalles osmotisk trykk. Osmose innebærer at konsentrasjonen av et stoff på to sider av et membran (her cellemembranet) forsøker å utlignes. Stoffet (her vann) vandrer fra der det er størst konsentrasjon til der det er minst konsentrasjon, og dermed blir ideelt sett konsentrasjonene like store. I saltvann vil dermed vannet i fisken trekke ut av kroppen, og over til sjøvannet der konsentrasjonen er mindre. For å fikse dette lille livsfarlige dilemmaet må den drikke mer vann. Men fisker tåler ikke for store saltkonsentrasjoner i blodet (det gjør ikke vi heller, et en spiseskje salt og finn ut selv -nei, forresten ikke gjør det, du dør). Derfor må de finne på en måte å kvitte seg med alt saltet som kommer inn via saltvannet den drikker, og her kommer gjellene inn (og nyrene forsåvidt). Gjellene kan utveksle salter (og oksygen) med omgivelsene, og vips -her har vi en exit for saltet. Så fisken drikker en viss mengde vann jevnlig, der den tar opp vannmolekylene og filtrerer ut saltmolekylene. Med dette bevarer den vannmengden i blodet, og livet kan gå videre.
Altså: saltvannsfisker blir tørste.
For ferskvannsfisker er situasjonen snudd på hodet, her er saltkonsentrasjonen i fisk høyere enn konsentrasjonen i vann (og vannkonsentrasjonen høyere i vann enn i fisk). Den stakkars fisken tynnes dermed ut; vann inn og salt ut. Dette tapet regulerer den med å skille ut urin (fisker tisser egentlig veldig lite), og tar opp salter fra mat den spiser. Noe underskudd av vann kjenner den neppe, og dermed:
Ferskvannsfisker blir ikke tørste.
Blir fisker tørste? Besvar det med en biologisk forklaring! Svaret er ja/nei.
PS: Amerikanske forskere har visst nylig fått saltvannsfisk til å leve i ferskvann. Verden blir rarere.
lørdag, mai 28, 2005
Ukas valg...
...er jo over for lengst. Spørsmålet var like kort som svaret er tvetydig og vrient. "Hvor?" Nei, hvor skal man begynne...? Hvor med hva? Hvem skal hvor? Hvor er best? Er hvor best?
Folk syntes ihvertfall å mene at oppover er det beste (48 %). Så følger rett fram, sammen med hvor som helst, og deretter litt tilbake og venstre. Ingen ville til høyre eller nedover. Noe jeg forsåvidt forstår godt. Jeg vil ikke nedover jeg heller, selv om jeg av og til må avfinne meg med å gå til høyre. For eksempel når jeg skal ut av rommet mitt og til stua. Eller har vært på do og skal ut. Eller kommer fra kjøkkenet og skal på rommet mitt. Kort sagt, det er faktisk mye høyre her i livet, selv om man kanskje ikke alltid vil innrømme det. Av og til må vi til høyre. Men for det meste så skal vi (tydeligvis) oppover. Og det er jo bra.
Så lurer jeg på en annen ting; når skal man innfinne seg? Når skal man avfinne seg? Og når skal man befinne seg? Når man skal til høyre?
undreundre
Ha noe bra!
hilsen Ole
Folk syntes ihvertfall å mene at oppover er det beste (48 %). Så følger rett fram, sammen med hvor som helst, og deretter litt tilbake og venstre. Ingen ville til høyre eller nedover. Noe jeg forsåvidt forstår godt. Jeg vil ikke nedover jeg heller, selv om jeg av og til må avfinne meg med å gå til høyre. For eksempel når jeg skal ut av rommet mitt og til stua. Eller har vært på do og skal ut. Eller kommer fra kjøkkenet og skal på rommet mitt. Kort sagt, det er faktisk mye høyre her i livet, selv om man kanskje ikke alltid vil innrømme det. Av og til må vi til høyre. Men for det meste så skal vi (tydeligvis) oppover. Og det er jo bra.
Så lurer jeg på en annen ting; når skal man innfinne seg? Når skal man avfinne seg? Og når skal man befinne seg? Når man skal til høyre?
undreundre
Ha noe bra!
hilsen Ole
mandag, mai 23, 2005
M
Nå har Lost Songs, formely known as The Book Of Right On's og Speakin' Out, passert 1000 på telleren. Etter diskusjoner har jeg imidlertid funnet ut at det ikke trenger å bety all verden, iogmed at man får registrert et treff for å lese, kommentere og lese kommentaren, hvis dette har skjedd over et tidsrom på mer enn en halv time. Og det er sikkert flere som har vært innom mer enn en gang på en dag. Men så får jeg bare si at den teller "hvor mange som har vært innom. og gått igjen". Så om de kommer tibake, gjerne så ofte de vil, er bare bra. Men de må være forberedt på å bli telt. Uansett, 1009 stk har nå vært innom, jeg kaller det en god dag. Så får jeg bare håpe folk trykker "refresh" for harde livet fremover også! :D
Ha det bra!
PS: Ha hva? Det? Hva for noe det? Hvorfor skal "det" være bra? Ha det godt? Hva for noe DET? Hva er det som skal være bra eller godt?
Ha det bra!
PS: Ha hva? Det? Hva for noe det? Hvorfor skal "det" være bra? Ha det godt? Hva for noe DET? Hva er det som skal være bra eller godt?
lørdag, mai 21, 2005
Musikk konkurranser
Vel, så ble det Jorun som vant Idol 2005 da. Ser man stort på det så var det vel nokså fortjent, jeg skal ikke si noe på det. Men etter min mening så var Tone bedre i går, særlig på idol-sangen, der jeg synes traktor-Jorun var famlende og manglet trøkk. Men det var vel heller ikke en sang som hadde noe særlig trøkk-potensiale (til forskjell fra den i fjor), men det var jo enda en ting som talte til Tones fordel. Det er jo den type sanger hun fikser. Vel, jeg vil tro at det er ikke syngedame-svisker vi får høre fra jordbær-Jorun i framtiden. Og godt er vel det.
Da erklærer jeg offisielt interessen for Idol 2005 for over, nå flytter vi fokus over på andre ting.
F.eks en like tåpelig konkurranse som finner sted i morgen; europemesterskapet i dårlig musikksmak, nemlig Eurovision Song Contest -også kjent som Melodi Grand prix. Finnes det noe show/TV-program som er like grusomt unødvendig og tvers igjennom harry som MGP? Det er bare å ta en titt på det norske "bidraget" så skjønner du hva jeg mener.. Jeg mener, de jo omtrent like morsomme og musikalsk utfordrende som Luxus Leverpostei. Kunne ikke noen fortalt dem at puddelrock sluttet å være moro når 90 tallet begynte? Jeg håper (og ønsker å tro) at de gjør dette av ren ironi (skjønt det gjør vel Luxus Leverpostei også), for hva ellers kan vel forklare kostymene, musikkvalget og imagen de stiller på scenen og i intervjuer? Kan det være at de rett og slett ikke vet bedre? Rocken i dag, midt på 2000-tallet, har utviklet seg vekk fra slike lite levedyktige former, vi trenger ikke sølvkostymer, hallikbart og puddelhår lenger. Jeg håper som sagt de gjør det av ironi, for å rette en hånende langfinger til hele GP-mølla. Om de så skulle slumpe til å vinne så har de isåfall oppnådd akkurat det de skulle, nemlig å vise at denne "konkurransen" bare er staffasje og jugglete glamour. Hvem var det som egentlig kom på ideen med å arrangere et europamesterskap i popmusikk? Hvilket mandat har denne happeningen egentlig? Trenger vi Melodi Grand Prix? Den blir jo utskjelt år etter år (og nå altså også av meg), og til forskjell fra andre europamesterskap som eksisterer kan man ikke måle hvor god noen er til å lage en poplåt. Så showet faller egentlig på sin egen urimelighet. Mener jeg. Men jeg kommer sannsynligvis til å titte innom MGP i morgen, så dermed er jeg like ille selv. Men jeg håper ikke Norge kommer noe høyt.
Lykke til med lørdagen alle sammen!
Takk for fredagen, hilsen Ole M.
Da erklærer jeg offisielt interessen for Idol 2005 for over, nå flytter vi fokus over på andre ting.
F.eks en like tåpelig konkurranse som finner sted i morgen; europemesterskapet i dårlig musikksmak, nemlig Eurovision Song Contest -også kjent som Melodi Grand prix. Finnes det noe show/TV-program som er like grusomt unødvendig og tvers igjennom harry som MGP? Det er bare å ta en titt på det norske "bidraget" så skjønner du hva jeg mener.. Jeg mener, de jo omtrent like morsomme og musikalsk utfordrende som Luxus Leverpostei. Kunne ikke noen fortalt dem at puddelrock sluttet å være moro når 90 tallet begynte? Jeg håper (og ønsker å tro) at de gjør dette av ren ironi (skjønt det gjør vel Luxus Leverpostei også), for hva ellers kan vel forklare kostymene, musikkvalget og imagen de stiller på scenen og i intervjuer? Kan det være at de rett og slett ikke vet bedre? Rocken i dag, midt på 2000-tallet, har utviklet seg vekk fra slike lite levedyktige former, vi trenger ikke sølvkostymer, hallikbart og puddelhår lenger. Jeg håper som sagt de gjør det av ironi, for å rette en hånende langfinger til hele GP-mølla. Om de så skulle slumpe til å vinne så har de isåfall oppnådd akkurat det de skulle, nemlig å vise at denne "konkurransen" bare er staffasje og jugglete glamour. Hvem var det som egentlig kom på ideen med å arrangere et europamesterskap i popmusikk? Hvilket mandat har denne happeningen egentlig? Trenger vi Melodi Grand Prix? Den blir jo utskjelt år etter år (og nå altså også av meg), og til forskjell fra andre europamesterskap som eksisterer kan man ikke måle hvor god noen er til å lage en poplåt. Så showet faller egentlig på sin egen urimelighet. Mener jeg. Men jeg kommer sannsynligvis til å titte innom MGP i morgen, så dermed er jeg like ille selv. Men jeg håper ikke Norge kommer noe høyt.
Lykke til med lørdagen alle sammen!
Takk for fredagen, hilsen Ole M.
torsdag, mai 19, 2005
Ukas valg
Ukas Valg er nå avsluttet igjen, og her er resultatene:
Det er slett ikke alle som er enige i sangteksten i denne nasjonalskatten av en vise. Faktisk er det ingen i det hele tatt som vil male dagen blå, som Pia Raug skriver i sangen som egentlig heter "Regnvejrsdag i November". Så hvem hun uttaler seg på grunnlag av det får hun stå for selv. 1 vil male dagen beige, to svart (pessimister) og en nøyer seg med å male den kamuflasjefarget. Overraskende nok vil flertallet (43 %) imidlertid male dagen gjennomsiktig, og stafettpinnen oversendes herved Pia Raug og alle lesere om å fullføre dette nye verset...
Nytt valg er ute. Fler enn 7 stemmer denne gangen?
Det er slett ikke alle som er enige i sangteksten i denne nasjonalskatten av en vise. Faktisk er det ingen i det hele tatt som vil male dagen blå, som Pia Raug skriver i sangen som egentlig heter "Regnvejrsdag i November". Så hvem hun uttaler seg på grunnlag av det får hun stå for selv. 1 vil male dagen beige, to svart (pessimister) og en nøyer seg med å male den kamuflasjefarget. Overraskende nok vil flertallet (43 %) imidlertid male dagen gjennomsiktig, og stafettpinnen oversendes herved Pia Raug og alle lesere om å fullføre dette nye verset...
Nytt valg er ute. Fler enn 7 stemmer denne gangen?
tirsdag, mai 17, 2005
Gratulerer med dagen!
Tenkte bare det måtte stå en post her fra selveste bursdagen til Norge (selv om den dagen strengt tatt kommer i juni en gang). Gratulerer med dagen alle sammen, hurra for søttende mai!
Så for å fortelle litt om det som har skjedd: Jeg har vært i byen i dag og sett på togene. Egentlig skulle jeg vært med og gått i et av de, men den som våknet når toget gikk det var meg det. "Det går alltid et tog" sier NSB, men det gjelder iallefall ikke 17. maitog.. Likevel kan det kanskje virke sånn her i Bergen, for her toger de rundt alle mann, alle slags folkegrupper og foreninger. Det særeste var vel det toget som ville ha Bergen ut av Norge.. "100 år er NOK!" "Davy Wathne; statsministerkandidat" "Helge Jordal; statsministerkandidat". Jommen sa jeg smør, tenk deg Helge på tinget...
Vel, dagens to høydepunkter så langt: ostepølse i teaterparken, og toalettet på Wesselstuen.
Ole Martin, over og ut.
Så for å fortelle litt om det som har skjedd: Jeg har vært i byen i dag og sett på togene. Egentlig skulle jeg vært med og gått i et av de, men den som våknet når toget gikk det var meg det. "Det går alltid et tog" sier NSB, men det gjelder iallefall ikke 17. maitog.. Likevel kan det kanskje virke sånn her i Bergen, for her toger de rundt alle mann, alle slags folkegrupper og foreninger. Det særeste var vel det toget som ville ha Bergen ut av Norge.. "100 år er NOK!" "Davy Wathne; statsministerkandidat" "Helge Jordal; statsministerkandidat". Jommen sa jeg smør, tenk deg Helge på tinget...
Vel, dagens to høydepunkter så langt: ostepølse i teaterparken, og toalettet på Wesselstuen.
Ole Martin, over og ut.
lørdag, mai 14, 2005
God sang!
Hvis det er én ting jeg har lite av i hyllene mine så er det gladsanger. Altså musikk man virkelig blir glad av, ikke bare musikk som er uptempo og med partyfaktor (ikke at jeg har det heller), men jeg tenker på slik musikk man kan sette på når man er nedfor -og så er man liksom nødt til å trekke på smilebåndet og finne ut at "jaja, livet er da ikke så verst likevel". Altså, denne type musikk er skikkelig mangelvare hos meg, det tror jeg alle som har hørt noe fra samlingen min kan være enig i, men nå har jeg funnet en tror jeg.. Ihvertfall har den funket som bare det de siste dagene. Nå kan vel det komme av at jeg har hatt en real The Cure-periode i det siste, men låten Friday (I'm In Love) gir meg gode vibber. Jeg tror de fleste vet hvilken sang jeg mener. Går man imidlertid teksten etter i sømmene viser det seg jo at vår mann Robert Smith (han som synger), eller i alle fall jeg'et i sangen, sliter med både det ene og det andre. La oss se litt på hvordan uken hans forløper (vi tar den i kortform):
Monday: blue, can fall apart, black, can hold your head
Tuesday and Wednesday: grey, break my heart, heartattack, stay in bed
Thursday: don't care about you, doesn't even start, never looking back, watch the walls instead
Saturday: can wait
Sunday: always comes too late
Ganske kjip uke som vi ser, men Friday? I'm in love! Det veier liksom opp for en del, og dessuten er det ikke en trist sang. Faktisk så virker det nesten som Smith koser seg litt, for mot slutten av sangen kommer han med noen "koselyder" (du må nesten høre sangen for å skjønne det). Litt volum på denne, så smiler verden igjen. Jeg garanterer.
Monday: blue, can fall apart, black, can hold your head
Tuesday and Wednesday: grey, break my heart, heartattack, stay in bed
Thursday: don't care about you, doesn't even start, never looking back, watch the walls instead
Saturday: can wait
Sunday: always comes too late
Ganske kjip uke som vi ser, men Friday? I'm in love! Det veier liksom opp for en del, og dessuten er det ikke en trist sang. Faktisk så virker det nesten som Smith koser seg litt, for mot slutten av sangen kommer han med noen "koselyder" (du må nesten høre sangen for å skjønne det). Litt volum på denne, så smiler verden igjen. Jeg garanterer.
fredag, mai 13, 2005
Now you see me, now you don't.
Den kom visst tilbake like etter jeg la ut forrige post, den dumme dumme pollen. Da vet jeg ikke annen råd enn at den pollen får komme og gå som den vil, omtrent som katten.
Hilsen O'LovEMachine (som kanskje utvikler pollenallergi snart -baradamdish!)
Hilsen O'LovEMachine (som kanskje utvikler pollenallergi snart -baradamdish!)
Bye bye pollie, bye bye
Det selvfølgelig for mye grisling med html... Nå i kveld klarte jeg å slette hele ukas valg, og jeg får den ikke skikkelig tilbake. Det innebærer at ukas valg utgår noen dagers tid, frem til det blir mandag igjen. Jeg beklager på det sterkeste, særlig siden jeg oppfordret sterkt til deltakelse i den nå ikke-eksisterende pollen. Til de som ikke har fått den opp før heller (dvs. deg, Jon); dette betyr ikke at den aldri har vært der. Jeg lover. Den kommer tilbake, som lyn og torden med nådeløs, grusom hevn mot de vantro (den eller Allah, det blir en av delene).
torsdag, mai 12, 2005
Ukas valg
Ukas Valg er selvfølgelig over for lenge siden, jeg har bare glemt å oppdatere..
Det var noe sviktende oppslutning denne gangen, men likevel har 12 stk valgt å være med på å avgjøre det såkalte pizzavalget engang for alle. Den soleklare vinneren er altså "min egen pizza", med 11 stemmer og 92 %, hvilket vel må sies å være en seier for hjemmekosen. Bare én stemme falt altså utenfor dette valget , og det var min egen. Peppes er min favoritt, men det er vel fordi jeg ikke klarer å lage en selv.
Et nytt valg er nå lagt ut, og jeg håper stadig flere vil ta seg tiden til å kaste en liten tynn stemme (vi synger da med det nebbet vi har) i urnen. Der blir den satt pris på og behandlet som en kjærkommen gjest!
Det var noe sviktende oppslutning denne gangen, men likevel har 12 stk valgt å være med på å avgjøre det såkalte pizzavalget engang for alle. Den soleklare vinneren er altså "min egen pizza", med 11 stemmer og 92 %, hvilket vel må sies å være en seier for hjemmekosen. Bare én stemme falt altså utenfor dette valget , og det var min egen. Peppes er min favoritt, men det er vel fordi jeg ikke klarer å lage en selv.
Et nytt valg er nå lagt ut, og jeg håper stadig flere vil ta seg tiden til å kaste en liten tynn stemme (vi synger da med det nebbet vi har) i urnen. Der blir den satt pris på og behandlet som en kjærkommen gjest!
onsdag, mai 11, 2005
torsdag, mai 05, 2005
Denne lappen hang på en tavle på Bryggen for tre uker siden. Det gjelder som man kan se "Bryggen Språkservice", men kikker dere litt etter i sømmene her viser det seg at de kunne trengt litt "språkservice" selv.. Finn tre (og en halv) feil!
PS: Ved inngangen hang en tilsvarende konvolutt, og der sto det "Vi flyttet oss til Leitet 1". Jeg lo godt av den også...
En liten oppdatering
I dag har jeg pusla litt med html-kodingen på bloggen min, og den som ser etter vil sikkert snart oppdage hvilke endringer jeg har gjort. De er ikke store, men de er der. Jeg er egentlig ganske fornøyd, for nå er siden litt mer "min".
Ellers i dag har jeg ikke gjort akkurat det jeg ville, nemlig å stå opp tidlig og regne fysikk, men jeg føler jeg har fått tatt igjen litt av det med å holde på lenger utover kvelden. Når Brann tapte mot Bodø/Glimt etter et vell av uheldige sjanser, da var det kroken på døra for meg og. Planen nå er å ta noen runder på football manager med Lillestrøm, og se om jeg kan være like god som fugla selv var i dag...
To be continued...
Ellers i dag har jeg ikke gjort akkurat det jeg ville, nemlig å stå opp tidlig og regne fysikk, men jeg føler jeg har fått tatt igjen litt av det med å holde på lenger utover kvelden. Når Brann tapte mot Bodø/Glimt etter et vell av uheldige sjanser, da var det kroken på døra for meg og. Planen nå er å ta noen runder på football manager med Lillestrøm, og se om jeg kan være like god som fugla selv var i dag...
To be continued...
tirsdag, mai 03, 2005
Mennesker i verden
Da jeg var på vei hjem fra Nils i kveld gikk jeg fra busstasjonen som jeg pleier, siden det er for seint til at noen andre busser passer med tiden. Det er forsåvidt greit nok, men da jeg kom til Høgskolen på Nygård møtte jeg ei jente. Hun hadde forholdsvis pene klær, og hun så velstelt og skikkelig ut så jeg tenkte ikke mer over saken. Men så spør hun meg (på bergensk) "kan du hjelpe meg med noen småkroner?". Jeg hadde som sagt ikke inntrykk av at det dreide seg om noen uteligger eller tungt narkoman her, så jeg fisket opp lommeboken min og ga henne en tier. Hun forklarte samtidig at hun hadde "blitt sviktet" og ikke hadde noe sted å sove i kveld. Jeg kunne selvfølgelig forfulgt denne saken nærmere, og forsøkt å finne ut av hvem som hadde sviktet henne, hvorfor hun ikke hadde noe sted å gå til når hun tydeligvis var bergenser, eller hvorfor hun trodde det ville hjelpe med noen "småkroner", men det gjorde jeg ikke. Jeg sa ikke mer til henne, og gikk videre på min vei hjemover, med henne foran meg. Hun stoppet og spurte om jeg hadde fyr, men det hadde jeg jo heller ikke, så da tok jeg henne igjen, og nå bestemte jeg meg for å sørge for å gå foran henne hele veien, slik at jeg ikke ville bli spurt om flere penger, eller bli forklart ting og tang om hennes livssituasjon eller noe.
Var dette dårlig gjort av meg? Skulle jeg gravd ned i empatiposen min og gitt henne noen å snakke med på veien (hun fulgte nemlig etter meg ganske lenge) til hvorhen hun nå hadde tenkt seg? Jeg kunne jo kanskje gitt henne et smil eller to, eller i alle fall vist noe forståelse for den sannsynligvis nokså fortvilte situasjonen hun var i, etter tydeligvis å ha blitt sviktet av noen. En kjæreste eller en date eller noe. Men jeg valgte altså å stenge det hele ute, og hustre videre på min egen vei i regnet. Jeg innbiller meg at dette er hva de fleste ville gjort, og sånn sett er jeg vel hverken noe bedre eller verre enn andre. Men nysgjerrig var jeg hele tiden på hva historien til dette mennesket var. Hva hadde skjedd? Var hun virkelig etterlatt av en eller annen supersjalu eller grusom mannsperson? Eller var det hele en cover-up for å skaffe seg penger til neste sprøyte/joint? Hvor kom hun egentlig fra? Siden hun snakket bergensk måtte hun i alle fall ha enten slekt eller venner i relativ nærhet. Kanskje det var bussen hun skulle ha penger til, men hvor gikk hun da etter meg helt til Danmarksplass? Og var hun virkelig "på kjøret"? Hun var jo velstelt, tilsynelatende helt klar i stemme og øyne, og pent kledd? Var hun nylig ramlet utpå? Hvorfor sa hun ikke hva hun trengte "småkronene" til, de hjalp jo ikke akkurat til noe hotellrom.
Nei, som Gabriel sa til meg, dette vil forbli en uløst gåte.
Det minner meg litt om hun jeg så på trappen til Domkirken på søndag. Helt alene, ytterst på trappen, med mobiltelefonen i hendene satt hun med gråten i øynene og et tomt blikk ut over gaten og folk som gikk hurtig forbi. Det var det tristeste jeg har sett på svært lenge.
Det er jammen godt vi har sosionomer som kan gjøre de tingene jeg ikke får til.
Over til mer trivielle omstendigheter; ukas valg er nå avsluttet for denne uken, og spørsmålet var: Hvem vinner tippeligaen 2005? Av alternativene Rosenborg, Brann, Vålerenga, Lillestrøm og Eidsvoll Turn(!) er stemmene fordelt slik:
RBK: 1 stemme og 4 %
Brann: 0 stemmer og følgelig 0 %
Vålerenga: 21 stemmer og 75 %
Lillestrøm: 0 stemmer og 0 %
Eidsvoll Turn: 6 stemmer og 21 %
For å ta analysen: av de 28 som har stemt er det 6 stykker som tydeligvis ikke har kikket på tabellen de siste årene; ETF spiller i 2. divisjon og har etter reglene nedfelt av NFF, UEFA og FIFA ikke mulighet på medalje, ei heller seriegull. Men selvfølgelig unnskylder vi dette forholdet, ETF var tross alt med i avstemmingen, og de vil alltid være moralske vinnere av gullet uansett hvordan det går i ligaen. Videre ser vi at hverken Brann eller Rosenborg levnes særlig tro på mesterskapstittelen, mens VIF seiler opp som storfavoritter med hele 75 % av stemmene. På grunn av en svakhet i stemmesystemet er det imidlertid mulig for én bruker å stemme flere ganger, riktignok ikke innenfor en viss tidsramme, men jeg mistenker de fleste av stemme for å komme fra et par stykker i Ålesund. Eller hva, Øystein og Rolf? :) Så der har vi tabelltoppen, VIF tar gull, fulgt av Eidsvoll Turn og Rosenborg.
Et nytt Ukas Valg vil nå ligge ute helt til neste mandag, og det er som tidligere bare å haste avgårde til stemmeurnene!
Jeg for min del sier takk for meg, og håper dere vil lese hos meg ved en senere anledning!
Olos Martiños Hoël
Var dette dårlig gjort av meg? Skulle jeg gravd ned i empatiposen min og gitt henne noen å snakke med på veien (hun fulgte nemlig etter meg ganske lenge) til hvorhen hun nå hadde tenkt seg? Jeg kunne jo kanskje gitt henne et smil eller to, eller i alle fall vist noe forståelse for den sannsynligvis nokså fortvilte situasjonen hun var i, etter tydeligvis å ha blitt sviktet av noen. En kjæreste eller en date eller noe. Men jeg valgte altså å stenge det hele ute, og hustre videre på min egen vei i regnet. Jeg innbiller meg at dette er hva de fleste ville gjort, og sånn sett er jeg vel hverken noe bedre eller verre enn andre. Men nysgjerrig var jeg hele tiden på hva historien til dette mennesket var. Hva hadde skjedd? Var hun virkelig etterlatt av en eller annen supersjalu eller grusom mannsperson? Eller var det hele en cover-up for å skaffe seg penger til neste sprøyte/joint? Hvor kom hun egentlig fra? Siden hun snakket bergensk måtte hun i alle fall ha enten slekt eller venner i relativ nærhet. Kanskje det var bussen hun skulle ha penger til, men hvor gikk hun da etter meg helt til Danmarksplass? Og var hun virkelig "på kjøret"? Hun var jo velstelt, tilsynelatende helt klar i stemme og øyne, og pent kledd? Var hun nylig ramlet utpå? Hvorfor sa hun ikke hva hun trengte "småkronene" til, de hjalp jo ikke akkurat til noe hotellrom.
Nei, som Gabriel sa til meg, dette vil forbli en uløst gåte.
Det minner meg litt om hun jeg så på trappen til Domkirken på søndag. Helt alene, ytterst på trappen, med mobiltelefonen i hendene satt hun med gråten i øynene og et tomt blikk ut over gaten og folk som gikk hurtig forbi. Det var det tristeste jeg har sett på svært lenge.
Det er jammen godt vi har sosionomer som kan gjøre de tingene jeg ikke får til.
Over til mer trivielle omstendigheter; ukas valg er nå avsluttet for denne uken, og spørsmålet var: Hvem vinner tippeligaen 2005? Av alternativene Rosenborg, Brann, Vålerenga, Lillestrøm og Eidsvoll Turn(!) er stemmene fordelt slik:
RBK: 1 stemme og 4 %
Brann: 0 stemmer og følgelig 0 %
Vålerenga: 21 stemmer og 75 %
Lillestrøm: 0 stemmer og 0 %
Eidsvoll Turn: 6 stemmer og 21 %
For å ta analysen: av de 28 som har stemt er det 6 stykker som tydeligvis ikke har kikket på tabellen de siste årene; ETF spiller i 2. divisjon og har etter reglene nedfelt av NFF, UEFA og FIFA ikke mulighet på medalje, ei heller seriegull. Men selvfølgelig unnskylder vi dette forholdet, ETF var tross alt med i avstemmingen, og de vil alltid være moralske vinnere av gullet uansett hvordan det går i ligaen. Videre ser vi at hverken Brann eller Rosenborg levnes særlig tro på mesterskapstittelen, mens VIF seiler opp som storfavoritter med hele 75 % av stemmene. På grunn av en svakhet i stemmesystemet er det imidlertid mulig for én bruker å stemme flere ganger, riktignok ikke innenfor en viss tidsramme, men jeg mistenker de fleste av stemme for å komme fra et par stykker i Ålesund. Eller hva, Øystein og Rolf? :) Så der har vi tabelltoppen, VIF tar gull, fulgt av Eidsvoll Turn og Rosenborg.
Et nytt Ukas Valg vil nå ligge ute helt til neste mandag, og det er som tidligere bare å haste avgårde til stemmeurnene!
Jeg for min del sier takk for meg, og håper dere vil lese hos meg ved en senere anledning!
Olos Martiños Hoël
tirsdag, april 26, 2005
Kvalikifikasjonering?
Hvorfor heter kvalik kvalik? Når man havner på "kvalik" betyr det jo at man skal spille kvalifikasjonskamper eller kvalifiseringskamper, og man skulle tro at "kvalik" var en forkortelse av dette uttrykket. Men det er det jo ikke! Hvor kommer den siste k'en fra? Er det fra k'en i -kasjon, eller er det k'en i kamp? Den stakkars k'en kommer ikke fra noen av dem, det er bare en frysetørret tilsetnings k som er tilsatt for å lage et ålreit ord er det. Kvalik betyr i tilfelle kvalikifasjon, og det høres jo ikke helt bra ut. Ikke kvalikifering heller (med mindre man spiller kvalik i Feiring) Egentlig burde det hete kvalif, eller bare kval. Når man har lest kvalik lenge nok innser man også ganske fort at kvalik er et rart og avstumpet ord også. Bare se lenge på ordet: kvalik kvalik kvalik kvalik kvalik. Det minner litt om kolikk eller hikk. I det minste en dyrelyd. Kanskje en frosk.
Jeg foreslår at vi finner på et annet ord for kvalik.
Jeg foreslår at vi finner på et annet ord for kvalik.
mandag, april 25, 2005
Besøk og sånn
Jeg har hatt litt besøk i det siste faktisk, og det er ganske uvant egentlig! Mens jeg bodde i Sogndal hadde jeg besøk ca fem ganger på fem år, og mer enn halvparten av de var det første året. Nå har jeg hatt (og skal ha) tre besøk på fire uker, så man forstår at frekvensen tilsynelatende har økt en del. Mamma, søsteren min, svogeren min og niesen min var her for to uker siden, og denne helgen/uka har Jon og Sara vært her. De bodde forøvrig i hengehuset, og hybelen min er det ingen av dem som helt vet hvor ligger... Jeg pekte på den fra Ulriken, men finner du veien basert på det så er du jammen godt kjent.
Under følger noen bilder fra turen, selv om det ene er juks og kommer fra en tidligere tur. Men jeg har ikke helt fått til å ta gode bilder med digitalkameraet mitt, så da får det heller være lov å bruke noe som illustrasjonsfoto. Bildet er altså arrangert. Ellers har jeg snakket tildels høylytt om å ikke bruke blogplassen min til å drive med referater fra det vi har drevet med de siste dagene (vi fant nemlig ut at det kanskje er det som har tatt knekken på bloggingen min), så jeg nøyer meg med å si at vi har hatt det veldig kjekt i mange dager. Akvariet, Ligretto (kortspillet som er "sendt til jorden fra helvete"), uteliv og fjelltur er noen av stikkordene.
Det går mot eksamen, og jeg har i så måte vært litt flink i dag som har regnet kjemi i noen timer. Jeg har også startet på et annet langvarig prosjekt, nemlig 24-timers løpet på Nürburgring. Ikke i virkeligheten naturligvis (men det er bare å spandere tur), men på GT4. 24 timer realtime hardcore racing. Jeg er vel ferdig på ettermiddagen i morgen, og forhåpentligvis eier av en formel-1 bil. Det er jammen godt jeg har autopilot.
Får jeg skrevet litt om ei plate også nå så skal jeg kalle det en god dag.
Ole Martin
Under følger noen bilder fra turen, selv om det ene er juks og kommer fra en tidligere tur. Men jeg har ikke helt fått til å ta gode bilder med digitalkameraet mitt, så da får det heller være lov å bruke noe som illustrasjonsfoto. Bildet er altså arrangert. Ellers har jeg snakket tildels høylytt om å ikke bruke blogplassen min til å drive med referater fra det vi har drevet med de siste dagene (vi fant nemlig ut at det kanskje er det som har tatt knekken på bloggingen min), så jeg nøyer meg med å si at vi har hatt det veldig kjekt i mange dager. Akvariet, Ligretto (kortspillet som er "sendt til jorden fra helvete"), uteliv og fjelltur er noen av stikkordene.
Det går mot eksamen, og jeg har i så måte vært litt flink i dag som har regnet kjemi i noen timer. Jeg har også startet på et annet langvarig prosjekt, nemlig 24-timers løpet på Nürburgring. Ikke i virkeligheten naturligvis (men det er bare å spandere tur), men på GT4. 24 timer realtime hardcore racing. Jeg er vel ferdig på ettermiddagen i morgen, og forhåpentligvis eier av en formel-1 bil. Det er jammen godt jeg har autopilot.
Får jeg skrevet litt om ei plate også nå så skal jeg kalle det en god dag.
Ole Martin
Ukas valg
Jeg har fått meg en poll! Den heter Ukas Valg, så dermed får jeg komme opp med noe nytt hver uke. Resultater fra Ukas Valg blir offentliggjort på mandag, hvis jeg husker på det...
fredag, april 15, 2005
I'm alive
Jeg har vært lenge borte nå.. Altfor lenge egentlig, men jeg har da en grunn. Jeg tror jeg har hatt skrivesperre. Det har liksom ikke ramlet ned noen gode ideer, og jeg har heller ikke tatt til orde for å klage over noe (selv om jeg kunne ha funnet nok av ting å klage på). Jeg får vel bare håpe det bedrer seg med tiden, så får denne posten bare være å regne som et livstegn fra meg...
Men la meg nevne et par ting: Jeg fikk selvangivelsen i dag, nokså mye for sent. Og som det ikke var ille nok, jeg har fått restskatt!! Hvilke andre kjenner du som får det? Bare vokse folk og firmaer, spør du meg. Men så har de vel uglesett en (fra før av temmelig) fattig student i bortgjemte Pinnelien, og bestemt seg for å trekke ham for 655 kroner. Ikke at det i og for seg er så fryktelig mye, men for meg teller hver krone (det er ikke kødd engang, jeg har hatt 4 kroner på konto de siste to dagene). Dermed ser det ut til at jeg blir blakk denne måneden også, og nå lenge før neste lånekassedag.. Huff, studentlivet er virkelig ille økonomisk sett.
Ellers skjer det vel ikke så mye annet enn det som pleier å skje.. Eksamen nærmer seg, jeg spiller fortsatt gitar (med Nils, John Arne -selv om det er lenge siden sist, og Espen -bare egenskrevede sanger!), jeg er fortsatt tjukk, jeg er fortsatt single, jeg spiller fortsatt Gran Turismo 4 -selv om det røyner på nå.
Vel, det kommer mer senere.
Snakkes!
Men la meg nevne et par ting: Jeg fikk selvangivelsen i dag, nokså mye for sent. Og som det ikke var ille nok, jeg har fått restskatt!! Hvilke andre kjenner du som får det? Bare vokse folk og firmaer, spør du meg. Men så har de vel uglesett en (fra før av temmelig) fattig student i bortgjemte Pinnelien, og bestemt seg for å trekke ham for 655 kroner. Ikke at det i og for seg er så fryktelig mye, men for meg teller hver krone (det er ikke kødd engang, jeg har hatt 4 kroner på konto de siste to dagene). Dermed ser det ut til at jeg blir blakk denne måneden også, og nå lenge før neste lånekassedag.. Huff, studentlivet er virkelig ille økonomisk sett.
Ellers skjer det vel ikke så mye annet enn det som pleier å skje.. Eksamen nærmer seg, jeg spiller fortsatt gitar (med Nils, John Arne -selv om det er lenge siden sist, og Espen -bare egenskrevede sanger!), jeg er fortsatt tjukk, jeg er fortsatt single, jeg spiller fortsatt Gran Turismo 4 -selv om det røyner på nå.
Vel, det kommer mer senere.
Snakkes!
lørdag, april 09, 2005
Bergen + musikkjournalistikk + glass = ?
I dag har jeg blitt stigmatisert på to måter: som bergensguide og som musikkanmelder.
I tillegg har jeg knust ett krystallglass (av fire) som min mor hadde med i gave til meg. Det siste er det kjipeste.
Men de to første har jeg tenkt mest på. La meg ta det første først, for jeg har altså min mor, min søster, min svoger og min niese på besøk denne helgen. Hverken søster eller svoger har vært i Bergen før, og dermed må jeg jo være litt guide og "vise fram" byen for de nytilreisende. I den forbindelse har jeg gjort meg et par betraktninger.
For det første, hva velger man å vise frem? Alle som ikke har vært i en by før vil jo sitte på visse fordommer og forventninger til stedet, og Bergen er ikke akkurat noe unntak fra den regelen. Den (byen altså) har nok begge deler i fullt monn. Man har hørt om Grieg og Wessel, fisketorget, Brann og paraply (spot the lyric), men man har også hørt om brautende bergensere, selvgodhet og overdreven bystolthet. Og, jada, Bergen har alt det der. Men det er jo også mye mer, og det vil man jo gjerne vise frem. Så hva ender jeg opp med å formidle? Eller, hva har jeg snakket om eller pekt på i løpet av dagen?
Jeg får trøste meg med at ønsket om å se disse tingene lå der i forkant, og var ikke nevneverdig påvirket av meg. Det sto byen for selv. Men stigmatisert er jeg. Det kan jeg leve med.
Jeg har også diskutert musikk i dag, og jammen ble jeg stigmatisert der også. Eller, jeg vet ikke om stigmatisert er det rette ordet, men la oss si at jeg ble en ufrivillig autoritet på området i negativ forstand. Som det står i profilen min så er jeg jo faktisk musikkanmelder, på godt eller vondt, og å si at jeg ikke har interesse for musikk og musikktrivia ville være å lyve (eller juge som det egentlig heter). Men så rotet jeg meg nå opp i en diskusjon da, denne gangen om hva som kjennetegnet 60, 70, og 80 talls musikken, om den var hit- eller albumorientert, om hardrock var allmennt sett på som støy, og om 70 tallet var "snillere" enn 80 tallet. Det var her det gikk galt. Mamma mente nemlig det (altså det med snille tiår og sånn), og jeg skyndte meg å innvende at "du glemmer jo endel vesentlige band som Deep Purple, Black Sabbath og Led Zeppelin". Jeg argumenterte videre med at disse jo var sett på av mange som bråkmakere og satandyrkere (altså ikke snille), selv om de alle er sentrale for det meste av metal og progrock i dag og godt likt i sin tid (altså ikke bare støy). Svaret jeg fikk var som ventelig (jeg så det komme en mil unna, men klarte ikke svinge): "Vel, nå er ikke jeg noen musikkanmelder, men...." Da skjønte jeg at jeg hadde tapt.
Jeg har antydet det før, det å skrive om musikk er ikke bare en dans på roser. På flere vorspiel/fester/nachspiel enn jeg liker har jeg blitt referert til som "han som skriver for Panorama" eller "journalisten", og opptil flere ganger blitt bemerket min utrettelige hang til å beskrive, bedømme, anbefale musikk eller generelt uttale meg om musikkstiler eller andre musikksmak. Egentlig burde jeg holde meg for god for det, særlig siden jeg selv i høytidelige vendinger har uttalt at musikk er private greier og "ikke tråkk på mitt band" og det ene eller det andre. Likevel klarer jeg visst ikke å holde meg unna. Kanskje kan det være en god egenskap som journalist, men faren for å bli oppfattet som musikknerd eller "besserwisser" er definitivt tilstede, og det vil jeg nødig ha over meg, for er det noe jeg misliker er det bedrevitere. Når det gjelder det å bli omtalt som skribent på fester eller i andre sammenhenger er det forsåvidt smigrende, man blir liksom litt "kjendis" i noen sekunder, men likefullt er det en oppmerksomhet jeg er ukomfortabel med. Jeg har ikke lyst til å sitte der og sole meg i glansen av min egen fortreffelighet mens jeg legger ut om den "seneste skiva til Mars Volta" eller "dette fete bandet (les: som ingen har hørt om) må du bare høre". Nei, når noen nevner det blir jeg egentlig bare brydd og ønsker samtalen inn på andre spor.
For å motsi meg selv nok en gang: det å skrive om musikk er like personlig som det å høre på det for min del. Men likevel skal man sette seg til dommer over andre utøvere som f.eks. Elton John (som er det seneste eksempelet). Vi snakker om en mann som ga ut sin første plate i 1969 (samme år som Neil Young) og har hatt en hit hvert år fra 1972 til 1996 (tro det eller ei), og plutselig sitter det en 27 år gammel spjæling på en hybel i Bergen og sier "Tja, Elton, dette var jo ikke verst, men noen Rocket Man var det ikke..." Hvis noe fortjener uttrykket "det blir for dumt" så er det vel dette. Men det er det som er jobben min, frustrerende nok.. Det er en voldsomt dobbeltsidig greie dette med musikkjournalistikk. Jeg tror man skal være ganske tøff for å stenge alt det der ute og fikse rollen sin med kredibiliteten i behold. Det er vel det som har gjort Tor Milde, Arild Rønsen, Håkon Moslett, Thomas Strzelecki, Morten Ståle Nilsen og Finn Bjelke til det de er; forhatte men likevel meritterte og anerkjente. Jeg blir nok aldri som dem, på godt og vondt. Men jeg er stigmatisert, det får jeg bare lære meg å leve med.
Men jeg knuste et krystallglass i dag. Det gir liksom en følelse av et tap, selv om jeg aldri ble særlig godt kjent med det glasset. Riktignok var det det første av de fire jeg holdt i, men følelsen av en kald øl fikk det aldri oppleve, og jeg er oppriktig lei meg på vegne av glasset. Og mamma. Det er det verre å leve med.
Så jeg får ty til et av mine velprøvde Kilkenny glass, i kveld med appelsinjuice i. De knuser ikke før du går inn for det, slitere som de er, ølkranas arbeidshester, dølagamper om du vil. Men et krystallglass har liksom noe fiff over seg, og det er viktig å bevare bredden i glasskapet. Da tenker jeg ikke på antall meter, men mer i retning av at alle glass har sin anledning, eller "15 minutes of fame". Whisky i krystallglass, og pils i et Kilkenny glass. Sånn sett er de likeverdige. Jeg lurer på om jeg skal innføre kommunisme i glasskapet mitt, det klasseløse glassamfunn, med et glass for enhver anledning. For tiden hersker det stort sett anarki der inne, og det tynnes stadig i rekkene av kontrarevolusjonære som på mystisk vis "knuses" i oppvasken...
Med fare for å stigmatiseres (ops, det er jo for sent):
Ta-ta!
I tillegg har jeg knust ett krystallglass (av fire) som min mor hadde med i gave til meg. Det siste er det kjipeste.
Men de to første har jeg tenkt mest på. La meg ta det første først, for jeg har altså min mor, min søster, min svoger og min niese på besøk denne helgen. Hverken søster eller svoger har vært i Bergen før, og dermed må jeg jo være litt guide og "vise fram" byen for de nytilreisende. I den forbindelse har jeg gjort meg et par betraktninger.
For det første, hva velger man å vise frem? Alle som ikke har vært i en by før vil jo sitte på visse fordommer og forventninger til stedet, og Bergen er ikke akkurat noe unntak fra den regelen. Den (byen altså) har nok begge deler i fullt monn. Man har hørt om Grieg og Wessel, fisketorget, Brann og paraply (spot the lyric), men man har også hørt om brautende bergensere, selvgodhet og overdreven bystolthet. Og, jada, Bergen har alt det der. Men det er jo også mye mer, og det vil man jo gjerne vise frem. Så hva ender jeg opp med å formidle? Eller, hva har jeg snakket om eller pekt på i løpet av dagen?
- Fløien
- Bryggen
- Statsraad Lehmkul
- Håkonshallen
- Grieghallen
- Zachariasbryggen
- Børs Café
- Torgallmenningen
- Danmarksplass
- Regn i Bergen
- Nipsbutikkene på Bryggen
- Marken gågate
- Fløibanen
- +++
Jeg får trøste meg med at ønsket om å se disse tingene lå der i forkant, og var ikke nevneverdig påvirket av meg. Det sto byen for selv. Men stigmatisert er jeg. Det kan jeg leve med.
Jeg har også diskutert musikk i dag, og jammen ble jeg stigmatisert der også. Eller, jeg vet ikke om stigmatisert er det rette ordet, men la oss si at jeg ble en ufrivillig autoritet på området i negativ forstand. Som det står i profilen min så er jeg jo faktisk musikkanmelder, på godt eller vondt, og å si at jeg ikke har interesse for musikk og musikktrivia ville være å lyve (eller juge som det egentlig heter). Men så rotet jeg meg nå opp i en diskusjon da, denne gangen om hva som kjennetegnet 60, 70, og 80 talls musikken, om den var hit- eller albumorientert, om hardrock var allmennt sett på som støy, og om 70 tallet var "snillere" enn 80 tallet. Det var her det gikk galt. Mamma mente nemlig det (altså det med snille tiår og sånn), og jeg skyndte meg å innvende at "du glemmer jo endel vesentlige band som Deep Purple, Black Sabbath og Led Zeppelin". Jeg argumenterte videre med at disse jo var sett på av mange som bråkmakere og satandyrkere (altså ikke snille), selv om de alle er sentrale for det meste av metal og progrock i dag og godt likt i sin tid (altså ikke bare støy). Svaret jeg fikk var som ventelig (jeg så det komme en mil unna, men klarte ikke svinge): "Vel, nå er ikke jeg noen musikkanmelder, men...." Da skjønte jeg at jeg hadde tapt.
Jeg har antydet det før, det å skrive om musikk er ikke bare en dans på roser. På flere vorspiel/fester/nachspiel enn jeg liker har jeg blitt referert til som "han som skriver for Panorama" eller "journalisten", og opptil flere ganger blitt bemerket min utrettelige hang til å beskrive, bedømme, anbefale musikk eller generelt uttale meg om musikkstiler eller andre musikksmak. Egentlig burde jeg holde meg for god for det, særlig siden jeg selv i høytidelige vendinger har uttalt at musikk er private greier og "ikke tråkk på mitt band" og det ene eller det andre. Likevel klarer jeg visst ikke å holde meg unna. Kanskje kan det være en god egenskap som journalist, men faren for å bli oppfattet som musikknerd eller "besserwisser" er definitivt tilstede, og det vil jeg nødig ha over meg, for er det noe jeg misliker er det bedrevitere. Når det gjelder det å bli omtalt som skribent på fester eller i andre sammenhenger er det forsåvidt smigrende, man blir liksom litt "kjendis" i noen sekunder, men likefullt er det en oppmerksomhet jeg er ukomfortabel med. Jeg har ikke lyst til å sitte der og sole meg i glansen av min egen fortreffelighet mens jeg legger ut om den "seneste skiva til Mars Volta" eller "dette fete bandet (les: som ingen har hørt om) må du bare høre". Nei, når noen nevner det blir jeg egentlig bare brydd og ønsker samtalen inn på andre spor.
For å motsi meg selv nok en gang: det å skrive om musikk er like personlig som det å høre på det for min del. Men likevel skal man sette seg til dommer over andre utøvere som f.eks. Elton John (som er det seneste eksempelet). Vi snakker om en mann som ga ut sin første plate i 1969 (samme år som Neil Young) og har hatt en hit hvert år fra 1972 til 1996 (tro det eller ei), og plutselig sitter det en 27 år gammel spjæling på en hybel i Bergen og sier "Tja, Elton, dette var jo ikke verst, men noen Rocket Man var det ikke..." Hvis noe fortjener uttrykket "det blir for dumt" så er det vel dette. Men det er det som er jobben min, frustrerende nok.. Det er en voldsomt dobbeltsidig greie dette med musikkjournalistikk. Jeg tror man skal være ganske tøff for å stenge alt det der ute og fikse rollen sin med kredibiliteten i behold. Det er vel det som har gjort Tor Milde, Arild Rønsen, Håkon Moslett, Thomas Strzelecki, Morten Ståle Nilsen og Finn Bjelke til det de er; forhatte men likevel meritterte og anerkjente. Jeg blir nok aldri som dem, på godt og vondt. Men jeg er stigmatisert, det får jeg bare lære meg å leve med.
Men jeg knuste et krystallglass i dag. Det gir liksom en følelse av et tap, selv om jeg aldri ble særlig godt kjent med det glasset. Riktignok var det det første av de fire jeg holdt i, men følelsen av en kald øl fikk det aldri oppleve, og jeg er oppriktig lei meg på vegne av glasset. Og mamma. Det er det verre å leve med.
Så jeg får ty til et av mine velprøvde Kilkenny glass, i kveld med appelsinjuice i. De knuser ikke før du går inn for det, slitere som de er, ølkranas arbeidshester, dølagamper om du vil. Men et krystallglass har liksom noe fiff over seg, og det er viktig å bevare bredden i glasskapet. Da tenker jeg ikke på antall meter, men mer i retning av at alle glass har sin anledning, eller "15 minutes of fame". Whisky i krystallglass, og pils i et Kilkenny glass. Sånn sett er de likeverdige. Jeg lurer på om jeg skal innføre kommunisme i glasskapet mitt, det klasseløse glassamfunn, med et glass for enhver anledning. For tiden hersker det stort sett anarki der inne, og det tynnes stadig i rekkene av kontrarevolusjonære som på mystisk vis "knuses" i oppvasken...
Med fare for å stigmatiseres (ops, det er jo for sent):
Ta-ta!
torsdag, april 07, 2005
En sang eller ti.
Þetta er allt öðruvísi. Ég lifðum Í öðrum heimi, Þar sem vorum aldrei ósýnileg!
Noen har vel lurt på hva dette betyr? Vel, som man forstår er det islandsk og oversettes til noe sånt som "Dette er helt annerledes. Jeg levde i en annen verden, der jeg aldri var usynlig!"
Og hva ellers?
Nei, jeg er så lei skolen at jeg nesten kaster opp, jeg har ikke lyst på eksamen, og jeg har ikke lyst på jobb. Og så er jeg blakk. Hadde ikke råd til å handle på Kiwi i dag, så John Olav måtte legge ut for meg. Og siden trygda (les: lånet) kommer om en drøy uke sier det seg selv at det blir trange kår fremover. Da er det godt å vite at jeg har rømmegrøt i kjøleskapet og pannekaker i romtemperaturskapet! Billig og godt.. mmm
Jeg vet jeg har sagt at sånne ting er private, men nå har jeg hørt på Joanna Newsom i flere uker uten å gå lei.. En så merkelig, barnslig, uskyldig og vakker artist har jeg ikke hørt på så lenge jeg kan huske! Hun kan få deg til å både le og gråte i samme sang, og det kan jeg ikke si om så mange artister jeg vet om... Dessuten spiller hun på harpe, av den klassiske typen. Ja, kall det bare et fælt sviske-instrument, men da har du ikke hørt frøken (eller fru for alt jeg vet) Newsom spille på det. Kraftfullt og himmelsk er det! Ofte hører man mennesker som sier at de skulle ønske de var barn igjen, eller savner barndommen på en nostalgisk måte eller en annen, men selv har jeg liksom aldri tenkt sånn. Jeg har egentlig alltid vært fornøyd med å ha den alderen jeg har jeg, og likt det å bli eldre. Men Joanna Newsom fremkaller på en mystisk måte noe som lå glemt langt tilbake, og jeg gjetter på at det ikke bare gjelder meg. Hun synger så ekte og genuint barnlig at man får lyst til å sette seg på en stein og se ut på et jorde eller noe. Kanskje legge seg på ryggen og se på skyer. Og så skriver hun fryktelig bra: her er en av mine favorittter: (Flere tekster her.)
Cassiopeia
Feel the matress tense beneath me
like the muscle of nonsleepy;
Feathers flexing will defeat me,
and it vexes me completely.
And the hexes heat covertly
like a slow low-flying turkey
like a Texan drying jerky
but his meaty mitts can't hurt me
With my steely will compounded
in a mighty mound that's hounded
by the SNAP my steel string sounded,
just before your snores unwound it.
And in store are dreams so daring
that the night can't stop from staring.
I'll swim sweetly as a herring
through the ether, not despairing.
Go to sleep, you stunning sky;
gently creep cunning by:
A quiet hum is amplified
by your thumb, that you suck dry.
Hundred raging waters snare the lonely sigh.
Hold your breath and clasp at Cassiopeia.
Måten hun synger "com-plet-e-ly" i første vers er bare ubetalelig, og hva denne sangen egentlig handler om er utenfor min forstand, men jeg vil leve i den verdenen den kommer fra.
Jeg tror kanskje hun er en engel. Eller en alv. Kanskje hun ikke egentlig finnes i virkeligheten, men er en slags følelse med stemme?
Jeg tror sangen kanskje betyr "god natt".
*sukk*
Noen har vel lurt på hva dette betyr? Vel, som man forstår er det islandsk og oversettes til noe sånt som "Dette er helt annerledes. Jeg levde i en annen verden, der jeg aldri var usynlig!"
Og hva ellers?
Nei, jeg er så lei skolen at jeg nesten kaster opp, jeg har ikke lyst på eksamen, og jeg har ikke lyst på jobb. Og så er jeg blakk. Hadde ikke råd til å handle på Kiwi i dag, så John Olav måtte legge ut for meg. Og siden trygda (les: lånet) kommer om en drøy uke sier det seg selv at det blir trange kår fremover. Da er det godt å vite at jeg har rømmegrøt i kjøleskapet og pannekaker i romtemperaturskapet! Billig og godt.. mmm
Jeg vet jeg har sagt at sånne ting er private, men nå har jeg hørt på Joanna Newsom i flere uker uten å gå lei.. En så merkelig, barnslig, uskyldig og vakker artist har jeg ikke hørt på så lenge jeg kan huske! Hun kan få deg til å både le og gråte i samme sang, og det kan jeg ikke si om så mange artister jeg vet om... Dessuten spiller hun på harpe, av den klassiske typen. Ja, kall det bare et fælt sviske-instrument, men da har du ikke hørt frøken (eller fru for alt jeg vet) Newsom spille på det. Kraftfullt og himmelsk er det! Ofte hører man mennesker som sier at de skulle ønske de var barn igjen, eller savner barndommen på en nostalgisk måte eller en annen, men selv har jeg liksom aldri tenkt sånn. Jeg har egentlig alltid vært fornøyd med å ha den alderen jeg har jeg, og likt det å bli eldre. Men Joanna Newsom fremkaller på en mystisk måte noe som lå glemt langt tilbake, og jeg gjetter på at det ikke bare gjelder meg. Hun synger så ekte og genuint barnlig at man får lyst til å sette seg på en stein og se ut på et jorde eller noe. Kanskje legge seg på ryggen og se på skyer. Og så skriver hun fryktelig bra: her er en av mine favorittter: (Flere tekster her.)
Cassiopeia
Feel the matress tense beneath me
like the muscle of nonsleepy;
Feathers flexing will defeat me,
and it vexes me completely.
And the hexes heat covertly
like a slow low-flying turkey
like a Texan drying jerky
but his meaty mitts can't hurt me
With my steely will compounded
in a mighty mound that's hounded
by the SNAP my steel string sounded,
just before your snores unwound it.
And in store are dreams so daring
that the night can't stop from staring.
I'll swim sweetly as a herring
through the ether, not despairing.
Go to sleep, you stunning sky;
gently creep cunning by:
A quiet hum is amplified
by your thumb, that you suck dry.
Hundred raging waters snare the lonely sigh.
Hold your breath and clasp at Cassiopeia.
Måten hun synger "com-plet-e-ly" i første vers er bare ubetalelig, og hva denne sangen egentlig handler om er utenfor min forstand, men jeg vil leve i den verdenen den kommer fra.
Jeg tror kanskje hun er en engel. Eller en alv. Kanskje hun ikke egentlig finnes i virkeligheten, men er en slags følelse med stemme?
Jeg tror sangen kanskje betyr "god natt".
*sukk*
lørdag, april 02, 2005
Jernbanereise
Nedenfor er noen bilder fra reisen til Bergen. Motivene er ikke akkurat hva man kanskje ville forvente fra Bergensbanen, men tenk på dem som bruddstykker, eller fragmenter av noe større. Det samme gjelder bildetitlene.
