Vil du bli med på en tidsreise?
Vi skal skru bryteren til 1971, og vi reiser til California. Det vil si, vi kunne like gjerne reist til Toronto, men det kommer vi tilbake til. Et sted i Los Angeles sitter en langhåret kanadier og kikker litt forvirret rundt seg. I kroken ved veggen står én gitar, kanskje flere, og tonene som kommer ut av den om dagen skal gi gjenlyd over hele verden i 30 år fremover. Det vet selvfølgelig ikke den langhårede akkurat nå, men han har kanskje en viss anelse om hva som foregår. Neil Young heter denne mannen, og han er i ferd med å bli superstjerne.
Ting har skjedd temmelig fort for Neil Young, for 5 år siden var han fremdeles temmelig ukjent for mange, og psykedelia-folk bandet Buffalo Springfield var nettopp startet. Året etter kom debutplaten, og oppfølgeren allerede senere samme år. I 1968 kom den tredje og siste platen til bøflene, og innen denne tiden hadde de rukket å skape seg et navn innenfor den gryende countryrocken i USA, sammen med The Byrds.
Neil spilte inn en soloplate i 1968, og selv om den ikke kom ut før 1969, etter at Buffalo Springfield ga ut sitt siste album, var det ingen vei tilbake. Nå skjedde ting på løpende bånd; han rotet frem et obskurt LA-band kalt The Rockets, og omdøpte dem til Crazy Horse. Rockehistorie var skapt. Everybody Knows This Is Nowhere kom i 1969, samme året som solodebuten, skrapet sammen og innspilt på noen få uker. Platen er en klassiker i våre dager.Det bar ut på turné, blant annet en magisk opptreden på Filmore East, det ble dop og skandaler, og det ble nye sanger. Det ble også ny plateinnspilling, men halvveis i prosessen fikk Crazy Horse fyken. Avhengigheten til dop, vi snakker om heroin, ble for sterk for gitarist Danny Whitten. Det ble en soloplate istedet - den fikk navnet After The Goldrush.
Så ble han invitert inn av sin gamle venn Stephen Stills fra Buffalo Springfield til å bli med i supergruppen Crosby, Stills & Nash, og CSN ble til CSNY. I det øyeblikket var berømmelsen gjort for Neil Young. Kreativiteten blomstret som aldri før, og sangene virket å sprute ut av både gitar og skriveblekk. Neil la ut på turné alene, han måtte spille sangene for noen. Her finner vi Neil fra innledningen min. Han har vært på veien lenge, og er nå booket til Massey Hall i Toronto, hans fødeby. Denne kvelden skal konserten spilles inn på bånd.
Det har gått gjetord om denne konserten blant Young-fans i flere tiår. Den var ment å gis ut som liveplate i 1971, mellom After The Gold Rush og Harvest, men sta som Young er ble det ikke slik. De som kjenner Neil Young vet at han har hyller opp og hyller ned av uutgitt materiale, faktisk hele album som ble kansellert i siste liten. Ryktene vil ha det til at noe av det som støver ned der inne er bedre enn noe som er gitt ut. Å gi ut disse "arkivene" har Neil snakket om i 20 år, minst, og det har aldri skjedd. Alltid har han beveget videre, og arkivet måtte pent vente. Neil Young gjør som han selv vil. Make no mistakes.
Men nå kommer innspillingene trillende, bokstavelig talt som perler på en snor. Etter Live At Filmore East i fjor (se ovenfor) kommer nå Live At Massey Hall, og folkens - finn frem lommeboken. Dette er intet mindre enn en klassiker blant klassikerne.
Noe av det som gjør denne konserten så herlig er alt vi vet i etterkant. Vi vet at snart kommer Harvest, snart kommer skandaleturneen med Time Fades Away, og snart er Danny Whitten død. Men publikum vet ikke dette, og ikke Neil selv heller. Derfor er det en svært spesiell følelse å høre Young dra igang publikumsfavoritten Old Man, uten at noen i salen har hørt sangen før. Ingen jubler eller klapper, ingen "yeah" av gjenkjennelse. Faktisk er det svært mange sanger på denne konserten ingen hadde hørt før (noen av dem dukket opp først flere år senere, andre blir første gang utgitt nå); det ble etterhvert et av Neil Youngs notoriske varemerker - å spille bare nytt materiale live.
En annen ting å glede seg over er at han fremdeles er ganske ung, og dermed fremdeles har den rene lyse klangen i stemmen som virket som den ble borte etter Time Fades Away, og særlig Tonights The Night. After The Goldrush og Live At Massey Hall viser uansett en stemme som vi ikke fikk høre igjen senere. Young har i ettertid innrømmet at et større inntak av marijuana og honning (såkalte honeyslides) i tiden 72-74 faktisk senket nivået på stemmen hans, og hører man på platene så låter det faktisk ikke galt.
Et av de større øyeblikkene i settet er når The Needle And The Damage Done står for tur. Neil klimprer ivei på introen, og ingen reagerer, for de har naturligvis ikke hørt sangen før. "Strangely enough the real good ones [musikere, min anm.] you never got to see was because of heroine. And that started happening over and over. Then it happened to someone that everybody knew about, so I just wrote a little song." Kanskje vil mange tenke at denne som "everybody knew about" var Danny Whitten? Men han var fremdeles i live på dette tidspunktet. Med tanke på hva som skjedde senere er det ikke vanskelig å forestille seg hvorfor Neil mumler så fælt når han forteller dette. Det må rett og slett ha vært helt jævlig å se vennen gå til grunne på den måten.
Å lytte til Live At Massey Hall er en opplevelse på mange måter. Men mest av alt er det som et vindu inn i en gammel tid; før Harvest, før honeyslides og Tonights The Night, før hele det utsvevende 70-tallet fikk utfolde seg. "Heart Of Gold put me in the middle of the road. Travellin' there soon became a bore, so I headed for the ditch. A rougher ride, but I met more interresting people there", sa Young i 1977 - i typisk arroganse. Hele hans karriere har senere vært preget av hva som skjedde etter Harvest. Dette er et dokument fra en annen æra, fra en mer uskyldig Neil Young.
Instant classic.
Dette er nederst på siden. Herfra går det bare oppover.