"Ståle Solbakken mener LSK kan ta seriegull. På den ene siden, når Vålerenga tok det i fjor så er egentlig alt mulig, men på den andre siden... Nei.

Det blir ikke seriegull i år. Kanskje bronse, hvis vi er heldige."

Dette sa jeg 13. februar i år, på der Fussballblog. Det ser faen meg ut som jeg får rett. Ganske kjedelig å få rett på sånne ting egentlig, selv om jeg selvfølgelig ikke kunne vite noe som helst om hvordan sesongen ville utvikle seg den gangen. Men faktum er at LSK har hatt svært godt følge med Brann gjennom store deler av sesongen, og hatt gode muligheter til å gå forbi. Likevel befinner vi oss på bronseplass med Daniel Nannskog og co halsende like bak. Det vil i praksis si Royal League plass på oss, og med full skjerpings: en brunfarget medalje vi kan stappe opp i et mørkt hull hvor vi aldri får bruk for den.

Bronse betyr ikke annet enn en klapp på skuldra når man har vært med og kjempet realistisk om seriemesterskapet (får vi UEFA kamper er det imidlertid et fint plaster på såret). Men, jeg skal ikke skylde på noen, vi rota det bort selv. Scoringen til Nannskog i forrige kamp er et stjerneeksempel; nettopp flotta inn et herlig skudd av Robbie, og så står forsvaret med døra vid åpen og ønsker svensker og annet bærumspakk velkommen inn til fem-meteren vår.

Det minner meg om noe jeg opplevde når jeg var liten (greit, jeg er fremdeles liten, men yngre da). Jeg deltok i skirenn i andre klasse, mener jeg å huske, og gjorde det faktisk ikke så verst. Tror kanskje jeg tilogmed lå an til tredjeplass eller fjerdeplass, og mamma og pappa sto og heiet på meg. Så merket jeg at det kom en gutt bak meg, la oss kalle ham Halvor (jeg husker jo ikke navnet hans nå lenger), det var iallefall en som jeg likte litt. Så jeg tenkte jeg skulle være snill mot Halvor, stoppet, og slapp ham forbi meg. Deretter luntet jeg videre, og ante ikke hva jeg hadde gjort før pappa sto i mål og var mer enn bittelitt frustrert. Det var min første leksjon i konkurranseinstinkt.

Jeg tror LSK er med i skiløp i andre klasse også. Jeg tror ikke at vi med vitende vilje har stilt oss lenger bak i køen, men kanskje noen har følt seg litt tilfreds med hvordan tingenes tilstand har vært? Solt seg litt i glansen av "hvor bra det går med LSK"? Vel, nå er det kun få kamper igjen før den regningen skal betales. Da vil de kanskje se at det gikk ikke så bra som de hadde trodd. Særlig hvis vi ikke klarer å holde bronseplassen heller.

Men; jeg husker en tid (det er med andre ord ikke lenge siden) hvor Lillestrøm var trygt plassert rundt sjuende plass, år etter år. Hederlige unntak kom i '94, '96 og '01 hvor vi tok sølv. Er endelig ventetida over? Er tida for suksess her igjen?