torsdag, september 29, 2005

Hva er et fag?

Jeg er jo som kjent arbeidsledig, så derfor er jeg innom Aetat av og til. Der har de en tavle der de henger opp et utvalg jobber, visstnok etter kriteriet "dette er jobber alle kan ta". I dag så jeg en jobbutlysning fra en bilforhandler/verksted som leverte reservedeler, og de søkte etter en medarbeider som, og få med dette; "har vilje til å utvikle seg innen reservedelsfaget"!

Reservedelsfaget?? En ting er vel at de egentlig mente at vedkommende må gjøre en god jobb, men hvem snakker jevnlig om "reservedelsfaget"? Jeg trodde fagene som omtales som "faget" bar et visst preg av profesjon over seg jeg, på linje med lærerfaget, ingeniørfaget, genforskningsfaget og skipsbyggerfaget.

Hva skal egentlig til for at man kan kalle noe et "fag"? Hvis reservedelssalg er et fag så må jo alle jobber være et fag, tenker jeg da. Dagligvarekassefaget. Nattevaktsfaget. Telefonselgerfaget. Det blir litt som de som er arbeidsledige kaller seg "mellom jobber", altså et forsøk på å gi jobben/situasjonen en litt høyere status ved å kalle det noe annet. Man er jo f.eks. ikke vaskehjelp, man er renholdsbetjent eller enda bedre: renholdskonsulent.

Jeg tror nesten jeg burde søke på denne jobben. Jjeg kan nemlig se for meg at jeg er en røver innen reservedelsfaget, og at det er rom for utvikling der bør ingen være i tvil om!

fredag, september 16, 2005


Han jukset ikke? Men ville vise hvor lett det er å jukse? Ved å ikke jukse? Skjegg! Postkasse!

Byer er ikke mennesker

Fant denne i SimCity 2000 (av alle steder). Det er et lite essay skrevet av Neil Gaiman, en av de som skapte den legendariske tegneserien Sandman. Syntes det var ganske bra skrevet så jeg har oversatt det så godt jeg kan...

"Byer er ikke mennesker. Men, lik mennesker, har byer sin egen personlighet. I noen tilfeller kan en by ha mange forskjellige personligheter; det finnes dusinvis forkjellige London'er, en mengde New York'er.

En by er en samling av liv og bygninger, og den har identitet og personlighet. Byer eksisterer i rom og tid.

Det finnes gode byer - de som gjør deg velkommen, som synes å bry seg om deg, som virker glad for at du befinner deg i dem. Det finnes likegyldige byer, de som ærlig talt ikke bryr seg om du bor der eller ikke; byer med sin egen agenda, de som ignorerer menneskene. Det finnes byer som er dårlige, og det er steder i ellers vitale byer som er like råtne og markspiste som nedfallsepler. Det finnes tilogmed byer som virker bortkomne - noen, i mangel av et holdepunkt, føles som om de ville vært lykkeligere andre steder, et mindre sted, et sted som er lettere å forstå.

Noen byer sprer seg, som kreft eller slimete b-film monstre, som spiser alt i sin vei, som fortærer småbyer og tettsteder, som oppsluker bydeler og landsbyer, som forvandler seg til endeløse forsteder. Andre byer krymper -en gang fremgangsrike områder tømmes og feiler: tomme bygninger, igjenspikrede vinduer, folk flytter, og noen ganger kan de ikke engang fortelle deg hvorfor.

Av og til fordriver jeg tiden med å undres over hvordan byer ville vært hvis de var mennesker. Manhattan er, etter min mening, rundsnakkende, mistroende, velkledd, men ubarbert. London er diger og forvirret. Paris er elegant og tiltrekkende, eldre enn den ser ut. San Fransisco er gal, men harmløs, og meget vennlig.

Det er et tullete spill; byer er ikke mennesker.

Byer eksisterer i rom og de eksisterer i tid. Byer bygger opp sin personlighet etter som tiden går. Manhattan minnes når det var uviktig jordbruksmark. Aten husker de dagene hvor det fantes mennesker som kalte seg atenere. Det finnes byer som husker å ha vært landsbyer. Andre byer -for tiden platte, og ribbet for personlighet- er forberedt på å vente til de har en historie. Få byer er stolte: de vet at det alt for ofte er et heldig uhell, et rent geografisk lykketreff at de eksisterer i det hele tatt -en bred havn, et fjellpass, sammenløpet av to elver.

For øyeblikket forblir byene der de er.

Nå sover byene.

Men det romler. Ting forandrer seg. Og hva om byene våkner i morgen, og begynner å gå? Hva om Tokyo omsluttet din by? Om Wien kom strenende over åsen mot deg? Hva om byen du bor i i dag bare reiste seg og gikk, og du våknet i morgen med et tynt teppe rundt deg på en tom slette der engang Detroit var, eller Sydney eller Moskva?

Ta aldri en by for gitt.

Tross alt, den er større enn deg; og den er eldre; og den har lært seg å vente..."


Jeg lurer på hva slags by Bergen er. Jeg tror den er en av de få stolte. Den er trassig, den er ikke uvant med harde tak, den er ikke storebror, men så har den da heller ingen søsken. Den ønsker deg velkommen, men du er samtidig advart; den er ikke for alle. Den er som en ærverdig gammel mann med stivt blikk. Utilnærmelig med det første, men elskverdig når du kommer innpå den.
Det har vært sagt og skrevet mye om hva en bergenser er. Jeg har tenkt litt på det selv i det siste, og funnet min egen lille definisjon. En bergenser er en som vet at det før eller siden kommer bedre vær. Eller som Neil Young sier: "good times are comin', but they sure are comin' slow". Slik sett er bergenseren lik nordlendingen, de "står den av". De er ikke som oss østlendinger som har lett for å gi opp, som under det "store landnåmet" benyttet første og beste mulighet og reiste vekk østover. Østlandsvikinger kaller jeg det. Vi skryter av våre gode forutsetninger, men vi har fått dem gratis. Det synges ikke om "der ingen trudde at nokon kunne bu" på østlandet. Det måtte i så fall være midt i Oslo.

Kan noen beskrive Oslo for meg? For meg er Oslo en skummel gutt i sjette klasse. Han som banker deg hvis han vil tøffe seg for noen.

Hei!

Mer gammelt nytt: valget er over. Jeg har hatt bursdag (på valgdagen, som vanlig). Til alle som stemte; godt at dere kom dere til lokalene. Til alle som stemte på det jeg gjorde; godt valg. Det er rart å si det, men det var første gangen jeg stemte. Så jeg skal kanskje ikke snakke så høyt om det å bruke borgerplikten og så videre...

Ellers skjer det lite i OleMartinVerden. Penga renner ut og kjedsomheten siger inn. Jeg vet jeg har uttalt at jeg "vilikkeskallikke" ha jobb eller noe i den duren. Men; alle som snakker om at de vil gå arbeidsledige: ti still. Det er slett ikke noe å glede seg over.

Tenkte bare jeg ville si hei og surmule litt... :)

lørdag, september 10, 2005

Falck og lista

Dette er litt gammelt nytt, men så har kanskje flere fått det med seg. Christer Falck er utestengt fra VG-lista. Altså, ikke bare Christer, men hele katalogen fra plateselskapet hans, C+C Records. Han fremsto for noen dager siden i VG med en flirende hånlatter over sitt på-kornet, trendy, bedreviter, klyseaktige, arrogante "knep"; nemlig å kjøpe den nye singelen til Warlocks inn på femte plass. Så, noen dager etter, bestemte bransjen å utestenge hele katalogen, ikke bare warlocks, siden Falck hadde uttalt at han "gledet seg til å gjøre det igjen". Med latteren godt nede i postkassa, sammen med resten av jesus-skjegget hans utalte Falck noe sånt som at "Fiskvik er gæærn". Vel, han er ikke "gæærn", Falck, han er bare hakket hvassere enn deg.

Jeg husker jeg tenkte at dette stuntet umulig kan være ønskelig for alle på artistene på C+C, hva med f.eks. Karen Jo Fields? Og hva leste jeg i VG (som jeg er klar over at eier lista) like etterpå? Jo, en av de unge lovende, Sofian, forteller at han "liker det ikke". Det er ikke nødvendigvis alle som synes at dette var en morsom spøk, eller som elsker å gjøre narr av den elskede og hatede VG-lista. Som antatt hadde ikke Falck gått runden med artistene sine, korttenkt som han er. Det eneste dette beviser er at Christer "riksklysa" Falck fremdeles er som vi kjenner ham: han tenker bare på seg selv. Inndragelse av statsborgerskap!

PS, sjekk dette bildet! Hva sa jeg om skjegget?

onsdag, september 07, 2005

De største

Etter å ha hørt gjennom Sigur Rós' Takk... flere ganger siden jeg postet sist, kan jeg nå (til min store lettelse) konstatere at de har gjort det igjen. Fire enormt store album siden 1997 (alle på rad) er noe ikke mange andre band kan skilte med, uansett sjanger. Nå skal det nevnes at Sigur Rós på flere måter beveger seg i en sjanger de definerer selv, men trekker man inn Godspeed You Black Emperor! og Explosions In The Sky, for ikke å glemme Mogwai, så ser man at de har størrelser å måle seg mot. Jeg vet at postrock og eksperimentalrock ikke er for alle, men jeg mener likevel at Sigur Rós har kvaliteter som lyttere utenfor disse båsene også kan anerkjenne. Uansett er det gledelig (og nesten forbløffende) å høre at nesten alt de tar i blir til gull.

Men videre til neste sak; i sommer diskuterte jeg og Jon oss frem til en liste som jeg vil presentere under. Tidenes 10 største idrettsmenn, innenfor "sine" grener. Listen er ikke rangert.

Tragisk død, flott person. Den største motorsportsmannen.
  • Formel 1: Ayrton Senna
En målestokk for alle fotballproffer. Ingen over.
  • Fotball: Pelé
Dominerer alle lag han spiller for. Alle lag han spiller for dominerer.
  • Basketball: Shaquille O'Neal
7 Tour de France seire? En gigant.
  • Sykkel: Lance Armstrong
Har vel verdensrekord i verdenscupseire, uansett sport.
  • Alpint: Ingemar Stenmark
Enda så god Vladimir Smirnoff var, var han alltid nummer to for denne mannen.
  • Langrenn: Bjørn Dæhlie
Satte utrolige 67 verdensrekorder og tok 5 OL-gull. Han har aldri tapt et løp. Og så er han Tarzan.
  • Svømming: Johnny Weismüller
Hvem turte å peke nese til Hitler og nazistene? Og vant nesten alt?
  • Løping/Friidrett: Jesse Owens
Ali er nesten størst uansett hva du snakker om.
  • Boksing: Muhammed Ali
Uslåelig. Og er ennå ikke fylt 30...
  • Golf: Tiger Woods

Honourable mentions:
Bjørn Borg (tennis), Wayne Gretzky (ishockey), sir Donald Bradman (cricket), Johann Olav Koss (skøyter), Babe Ruth (baseball).

Uenig? Mangler det en stor idrett? Kjør debatt!

lørdag, september 03, 2005

Forventninger og tanker ved en jernbanestasjon.

Vel, så er det fredag igjen, eller rettere sagt, det var fredag. Inntil for noen minutter siden. Jeg må tilstå at jeg ikke har gitt særlig mye lyd fra meg i det siste, men la meg bare forsøke å forklare i ganske kortfattede vendinger om hvorfor. For det første har jeg ikke hatt så veldig mye å fortelle om. Jeg kunne sagt at jeg har hatt besøk hjemmefra (Jon) i en uke, og at vi loket rundt i byen på dagtid og spilte playstation på kveldstid, så og si uten unntak. Jeg kunne fortalt om alt det der, men det gjorde jeg ikke. Jeg tenkte liksom; er det så interessant å lese om for andre enn meg og Jon? Én ting jeg ikke vil med denne bloggen er at den skal være "the weekly review of Ole Martin". Det skal ikke være en dagbok. Hvis jeg har noe å melde vil jeg gjerne at det skal ligge noe mer bak det hele, slik at det ikke bare ender i navleloplukking. Men av og til må man plukke litt navlelo også da.

La meg derfor hoppe videre til noe annet. Da jeg var på vei til jobb i dag (å, som jeg har gledet meg til å si de ordene der... Jeg har nemlig vært vikar fra tirsdag til i dag), var det en tanke som plutselig slo meg i hodet. Jeg leste (og lastet) i går om noen, for meg, ganske så viktige plater som er på vei. Det dreier seg om de seneste utleveringene fra størrelser som Sigur Rós, Mew, David Gray og Vamp. Det finnes flere også, men akkurat nå kommer jeg ikke på noen andre. Disse er viktigst. Og, så fort jeg leste at disse platene kommer i løpet av en måned, halv-annen, merket jeg at det gikk et lite gisp i meg. En fyr hadde faktisk hørt på noen av sangene på det nye Sigur Rós albumet, og han mente det var veldig bra. På dette tidspunktet er det viktig å forstå at vi snakker om artister som betyr skikkelig mye for meg, nesten mest av alle. Jeg har likt Sigur Rós siden første gangen jeg hørte om dem (som vel skal sies var rimelig seint, i 2001), og det samme gjelder for de andre tre. Det blir som om Paul Simon (mitt artist-idol nummer én) skulle sluppet ny plate i september (en fyr som for tiden kun slipper en hvert femte-sjette år). Altså dere skjønner? Forventninger, gleder, teorier og antagelser steg rimelig fort rimelig høyt, og lastemaskin-knappen var da ganske nærme (dette er selvfølgelig også plater jeg skal kjøpe, la meg bare skyte inn det). Og når første sang var nede kunne jeg nesten ikke vente. Sitter vi på en ny klassiker? Kan Mew overgå den enorme Frengers? Vil Sigur Rós bestige det fjellet det er å gi ut fire mesterverk på rad? Hva med David Gray, får vi en ny White Ladder? Vel, for å ikke holde dere i åndeløs spenning (noe jeg gladelig gjør forresten), det jeg fikk ned forteller om en aldri så liten stilendring fra islendingenes side. Noe som for mange band vil være en god ting. Men hvis man sitter på noe perfekt, bør det da endres? Og det er her tanken slår meg, sånn omtrent i det jeg får øye på togstasjonen i Bergen (jeg var jo som nevnt på vei dit); vil det være slik med alle artister man har et nært forhold til? Vil jeg noensinne kunne godta noe annet enn overdådig begeistring? Albumet trenger ikke være dårlig, det holder at det er litt mer kjedelig enn de andre, hva skjer da? Jeg tror at da forsvinner kanskje litt av den "magien" som gjorde opplevelsen med akkurat disse artistene så bra i første omgang. Se for deg et Beatles album i 1982, altså uten John Lennon. Et reunion studio-album med Simon & Garfunkel. Eller et realt venstrehåndsarbeid fra Bach, Brahms eller Beethoven, altså ikke "Beethovens niende", men "Beethovens kjipeste". Ville ikke det være temmelig skuffende greier? Så hva om Sigur Rós har "mistet" det? Eller Vamp, eller David Gray, eller Mew, eller Paul Simon. Jeg hører at Vamp har med en liten rap fra Øvind Stavelands sønn på ett av sporene (altså ikke en sånn etter maten, men en sånn fra gata du veit). Passer det inn med vestlandets sønner, formidlere av trolsk og smått keltisk stemning i norske høytalere, bandet som spiller inn platene sine på et fyr ute i havet? Nei, det gjør faktisk ikke det. Selv om jeg ikke har hørt sangen det er snakk om kan jeg alt nå si at signalet jeg mottar er at Vamp forlater noe av det som jeg liker dem for. Og jeg vet nå at noen sanger fra Sigur Rós sin plate (som forresten skal hete Takk... -med tre prikker, teit tittel, høres ut som ei samleplate med DDE) er mer "rocka" enn de vi kjenner fra de tre andre albumene. Kanskje noe mer i landskapet til Myrkur fra Vón, for de som vet hva jeg snakker om (hvem er dere?). Likevel tror jeg at de kan "pull it off", for de gjør det på sin måte. Men, for å komme mot slutten på denne diskursen, det spørsmålet jeg ender opp med er; hadde det vært bedre om det ikke kom flere plater fra den kanten? Tenk på Weezer, fantastisk Blue Album, ikke fullt så fantastisk Make Believe. Coldplay; Parachutes vs. X&Y. Eller hva med Neil Young (som forresten også lager ny plate nå)? Fra Everybody Knows This Is Nowhere, via Tonight's The Night og Rust Never Sleeps til Everybody's Rockin' og Landing On Water... Eller fra Gudfaren 1 til Gudfaren 3 om du vil. Vi liker det første eller det beste så godt at vi orker ikke flere nedturer. Se for deg det neste albumet til Weezer. Tror du det blir på høyde med Pinkerton? Nei, ikke jeg heller. Det hadde vært bedre om de stoppet etter Maladroit. Gjerne før det og. Det handler litt om det å gi seg på topp. Det er litt bedre å si f.eks. at "å, var det ikke synd at sinnsykt gode Weezer bare ga ut ei plate?" enn "å, er det ikke synd at sinnsykt gode Weezer ble så rævva med tida?". Poenget mitt er at jeg/man føler såpass sterkt for de artistene som er nevnt at alt annet enn en klassiker blir en skuffelse. Og den skuffelsen er vi ikke forberedt på. Hva tror dere om den neste til Odd Nordstoga? Like bra som Luring? Neppe. Lyspunktet blir at når en skuffelse har lagt seg så kan man sannsynligvis se frem til en opptur senere, men i nåtidens plateutgivelsestid så kan det dreie seg om opptil fem år. Og det er lenge å vente for et band som f.eks Coldplay.

Fra det ene til det (helt) andre: jeg leste i dag om kyrkjelyden i Indre Arna. Er det noen som vet hvordan kyrkjelyden låter? Er den høy? Brummende? Litt vislende med spredte tilløp til uling og knitring?

Der tenker jeg dere fikk noe å tenke på.
Takk for meg, god helg og god natt.