mandag, februar 28, 2005

Nye ting!

Nå har jeg knotet litt med html-kode (noe jeg ikke kan en døyt av) og fått ut noen linker på høyre siden. Hvis noen føler de burde vært med så er det bare å legge igjen en kommentar, så skal jeg se hva jeg kan gjøre..

I morra kommer veka oppdatering/debriefing.
Inntil da; sjalabai...zzzzzz

mandag, februar 21, 2005

Three doors down

Vel, så satt jeg her da.. Akkurat nå sitter jeg på datalab'en i Sogndal, og jeg har vært ute på Meieriet i kveld. Det var revy, Silje Hrafa og A Boy Named Sue i dag. Sistenevnte er jo som kjent en Johnny Cash sang, men det betyr ikke at jeg fant tiden til å oppleve dem/han/hun i kveld. Nei, jeg tenkte mest på meg selv, og brukte tiden på å forsje sammen med Trond, en gammel kamerat. Det innebar til slutt at når jeg kom til Meieriet så var alle på scenen ferdige. Så det ble med revyen i kveld. Men i går så jeg både Venke Knutson og The Real Ones. Førstnevnte var OK, sistnevnte var fantastisk.

Etter tre dager i gamlebygda må jeg si at det faktisk føles bra å være tilbake. Det er godt å treffe alle de gamle kjente, og si "hvordan går det? Takk for sist!". Egentlig er det irrelevant hva de svarer, men det føles i alle fall godt å ha sagt det. Jeg håper det de mener det når de svarer "takk, det det går bra". En ting, dog, som, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men "irriterer" meg... Jeg har opp til flere flere ganger opplevd hvor enkelt det er å bare "ta"en dame her i Sogndal. Folk jeg har sett har snappa damer nesten rett foran øynene på meg. Ikke at de har vært noen jeg har lagt øynene på, men la oss si det sånn at jeg har sett hvordan de arbeider. Og jeg er sjokkert over hvor enkelt det i mange tilfeller har vært. Det kan dreie seg om noe sånt som "heihh, skhal vi dannse??". Og så er de i gang, og gutten får det han vil ha. Vi vet alle hva han vil ha. Jeg synes ikke det burde være så enkelt, kall meg gammeldags, men hva skjedde med romantikken? Jeg vil kalle meg en håpløs romantiker, og når jeg ser på disse gutta blir jeg mildt sagt frustrert. Jeg tror på det å være en grei gutt, komme med komplimenter, være hyggelig, være meg selv, smile, stille opp.. Det jeg har sett er mer på nivå med "Me Tarzan, you Jane". Jeg håper det sier mer om dem enn om meg, men jeg er ikke helt sikker. Det der å være grei gutt bærer liksom ikke frukter lenger. Så hva da? Jeg vet sannelig ikke..

Men, det er i alle fall greit å være tilbake. Det å være gjest føles faktisk veldig godt, det er nesten som om jeg kan gjøre hva jeg vil og slippe unna med det. Vel er ikke det tilfelle, men jeg har tenkt å utnytte situasjonen så lenge som mulig. Jeg må jo lære meg å være slem gutt. Tydeligvis. Kan jeg være en annen enn meg selv? De som kjenner meg vet svaret. Sånn er Veka etter tre dager.

En annen ting; betrakt dette som en slags undersøkelse. Jeg kunne hatt lyst til å sjekke hvem som faktisk er innom her.. Så legg gjerne igjen en kommentar og si hei. Jeg setter pris på dere alle sammen. :)

Takk for i dag. Stor klem fra yours truly; Ole Martin.

fredag, februar 18, 2005

Studering, sommerfugler og selskapsliv

I morgen (teknisk sett i dag, men dette har jeg snakket om før) reiser jeg tilbake til Sogndal for første gang siden jeg slutta i mai i fjor. Det er Veka 2005, og duket for utsvevende og utaggerende oppførsel. Det er selvfølgelig også duket for en mengde konserter, men det kommer i andre rekke. Her er rekkene:

1. Treffe gamle kjente.
2. Se konserter.

Jeg må si jeg gleder meg storartet (her har vi en grammatisk nøtt. Kan man si at man gleder seg storartet? Er ikke "storartet" et adjektiv, og ikke et adverb? Hvis noen norsk eksperter leser dette, så gi meg et tips) . Det skal faktisk bli litt godt å komme tilbake som en gjest, det gir en liten følelse av perspektiv. Jeg får bare håpe jeg ikke savner den lille bygda for mye... Men moro skal det bli! Jeg har vinterferie nå, og akter å koble svært mye ut fra skole og stress rundt det. Etter vinterferien skal jeg i praksis, og etter praksis er det påskeferie. Så det blir ganske lenge til jeg setter mine ben på Landås igjen. Det er en positiv ting. Selv om jeg trives på Landås da, ikke misforstå. Men jeg er ganske lei av å være student nå, jeg vil jobbe og tjene penger. Så mye penger at jeg på sikt kan få mitt eget sted å bo. Men la det være sagt, studentlivet er både et avslappende og et stressende liv. Det er avslappende for alle de grunnene som folk som ikke er studenter ser.

Vi sover så lenge vi vil, eller kan.
Vi fester når vi gidder (og det gjør vi).
Vi går på skolen hvis det passer sånn.
Vi leser til eksamen når vi er pokka nødt.
Vi tar ansvar hvis noen maser.
Vi forventer ikke noe av noen, for ingen forventer noe av oss.

Men det er (eller i alle fall kan være) et stressende liv for den som er midt oppe i det.

Det er et press for å fullføre.
Det er et press for å skrive gode oppgaver.
Det er et press for å bli likt av læreren/foreleseren.
Det er et press for gode karakterer.
Det er et press for å få lest pensumbøkene. Alle 2000 sidene.
Det er et press fra folk som ikke er studenter for å forklare hvorfor man ikke alltid er fornøyd med slaraffenlivet som student.

Å forklare det klarte ikke jeg heller. Men man skal synes man har det for godt, man skal arbeide hardt for å holde foreldrene fornøyde, man skal nyte tiden som student (også kjent som nuet), man skal bli ferdig med studeringen så fort som mulig, man skal ikke skylde penger, man skal jobbe og tjene penger til å holde oppe det utsvevende studentlivet, man skal kose seg, man skal bli kjent med nye venner, man skal finne kjærester, og man skal holde på de kjærestene. Og ikke minst man skal bli noe.

Jeg skulle ønske mennesker var litt mer lik sommerfugler. At vi en vakker dag kunne krype inn i vårt eget larveskinn, og så over natten så ble vi noe. Nesten uten å gjøre noe for det, for da var det bare liksom sånn livet var. Så ville man jo også bare virret rundt i noen dager, men man slapp da i alle fall å lure på hva man skulle drive med.

Nei, det var sommerfugl man skulle vært. Eller lærer. Alt ettersom.

Angående Let Me In; den har ingenting med Smashing Pumpkins å gjøre, men var skrevet til Kurt Cobain. Han og Michael Stipe var visst venner.

1 ord, 1 uke, 1 mann: Veka 05.
Ta vare på dere selv og flere. Ole M.

onsdag, februar 16, 2005

Tre forskjelige ting

Jeg har byttet undertittel på bloggen min. Litt for å variere, litt fordi den forrige var litt dyster, og litt fordi den nye er litt mer personlig. Dessuten passer den ganske bra på meg tror jeg.

Angående The Tiny; de downloadene jeg linket til ligger jo på deres egen hjemmeside, så jeg vil tro det er greit å laste ned dem. Jeg har forøvrig bestilt skiva, så nå er det bare å campe foran postkassen og vente. Bare så synd at jeg er i Sogndal når den kommer. Videre vil jeg si at det er mange fordeler ved å eie originalskiver. Motargumentene først: Det er mye billigere å laste. Det er også forholdsvis enkelt å ta de fram når du vil, enten på PC'en eller MP3 spilleren (kan vi si MP3 spiller lenger? De spiller jo så mange andre formater nå... Digitalspiller?). Når du laster kan du også skaffe deg den éne sangen du har lyst på, istedet for å kjøpe hele plata. Og så kjøper du resten hvis du liker det du hører. Så argumentene for: Det gir en spesielt god følelse å si "tusen takk" til mannen/kvinnen bak kassa når du går ut av butikken med en CD som bare roper etter å bli spilt så fort du finner et stereoanlegg. Det er også litt status (antagelig mest for en selv) å eie original plater, man kan i samtaler si at "den har jeg". Man kan liksom ikke si det med en brent plate, man "har" den liksom ikke. Du har egentlig stjålet den, og det er ikke en så god følelse. Nå skal ikke jeg snakke noe om det riktignok, sånn sett er jeg en harkokt kriminell på linje med Al Capone eller han fyren som stjal Skrig. Vet ikke helt hvem av de jeg helst vil identifiseres med dog... Men skal man kunne si at man har en fyldig og voksen platesamling må det være originaler. Helst vinyler (jeg har ingen). Hvis noen kommer og skal inspisere (pass opp! Jeg gjør ofte sånt!) står man i fare for å bli ledd ut dersom brent-plate-kvotienten er for høy.

Over til noe annet: Her i Bergen er bussjaførene utrolig ærlige har jeg funnet ut. På mange busser står det øverst; "Ikke i rute". Er man sent ute så er jo det en meget ærlig sak å si. Man slipper å lure; "Er bussen i rute?" Nei, for det står det jo på den at den ikke er! Tenk om bare NSB kunne gjort det samme? Jeg vil selvfølgelig tro at dette ikke har noe med at de ikke tar opp passasjerer å gjøre, for da ville de jo skrevet "ikke i trafikk". Men det ville forsåvidt vært feil det også, hvis du for eksempel så bussen i et kryss mener jeg. Da er den jo i trafikken. Finnes det en éntydig, kortfattet ting de kan putte på bussene sine for å få fram det budskapet de vil? "Ikke prøv" kunne jo vært en idé...

Over til enda noe annet; Whiskeytown var selvfølgelig helt rett Erlend, og du står dermed med 100 poeng. Neste oppgave lyder: Hvem er R.E.M.'s Let Me In dedikert til (eller handler om)?

Da er det bare å spinne Ane Bruns When Friend Rhymes With End enda en gang, og så lassebylle. (tenk å hete Lasse Bylle...)

Takk for nå. God natt.

mandag, februar 14, 2005

Fra skattkammeret

Jeg har funnet den beste musikken jeg har hørt på meget lenge. Egentlig har jeg funnet flere, men det er et par som jeg vil fortelle om. To venninner tipset meg, uavhengig av hverandre, om en artist som heter Ane Brun. Hun begynner forsåvidt å bli kjent nå, så mange har vel hørt om henne. Men saken er at hun tipser sine lyttere igjen på coveret sitt om et svensk band (der har du en grunn til å kjøpe originale plater istedetfor å laste ned). Bandet heter The Tiny og er vanvittig bra! Klikk deg inn på www.thetiny.net og last ned gratissangene der, så skjønner du hva jeg mener. Det ligger også ute en link til "download of the week", som du må lete litt etter, men der finner du fullversjonen av Closer. Som man ha hørt for å komme seg gjennom februar.

God chips? Eller ekkel engelskmann? (Oh! Alliterasjon!)

lørdag, februar 12, 2005

Dagen derpå og dagen i dag.

Jeg var på lærerkro i går. Lærerkro høres kanskje kjedelig ut, men det er det ikke. Det går i all hovedsak ut på at den til daglig nokså kjedelige kantinen på Landås blir omdannet til pub med dansegulv og DJ, og alle øltørste lærerstudenter (de er det mange av) kan dyrke sin store lidenskap, nemlig pils og jentesjekking. Jeg tror jeg gjorde begge deler i går, ihvertfall det første. Om jeg sjekket eller bare preiket får andre uttale seg om, men jenteprat ble det iallefall. Og når jeg snakker om jenter, her er et lite dilemma: Når man har forsnakket seg og røpet hvilken jente man er interessert i ovenfor en kamerat, og han kjenner vedkommende, står interessen for jenta da i fare? Jeg mener, da vet jo noen om interessen og man kan ikke være avstandsforelsket lenger. Dermed blir det hele litt mer "farlig" og så tør man kanskje ikke å fortsette som man gjorde..

Hm. Hadde mindre å si om det der enn jeg trodde. Men dere fatter vel poenget håper jeg. La meg avslutte for i dag med å fortelle om en ting jeg liker. Jon har dokumentert vel og bra min lidenskap for pølser (spiste to i dag også), så da kan jeg selv snakke om noe annet: vann.
Jeg elsker å drikke vann. Nå er jeg vel neppe alene om det, vann er jo meget sunt, så både idrettsutøvere og slakkinger tyller jo i seg vann. Men å ha en iskald halvliter med vann, morgen som kveld, eller midt på dagen for den saks skyld, og drikke store slurker... Ingenting slukker tørsten som det. Vært på byen? Ta et stort glass vann når du kommer hjem. Ta et når du våkner også, det er både leskende og sunt. Ingen kan beskylde deg for å drikke for mye vann. Du vil aldri høre legen din si; "jeg synes ærlig talt at du bør kutte litt på vanndrikkingen din Ole Martin". Hvis du ikke heter Ole Martin vil du iallefall ikke høre ham si det. Med vann gjelder ikke 5 om dagen, men heller 5 om gangen. 5 slurker. Det hadde forøvrig vært et fint slagord for landslaget vårt, "5 om gangen".. 5 hva da? Jenter?

Nå skal jeg rekke rimi så jeg får kjøpt pils til i kveld. Det vanker også hjemmelaget pizza hos Roald og Jannicke, mmmmmmmmm..... Forresten, det var få som hadde klart winamp oppgaven fra sist. Vet at Rolf prøvde, men her er iallefall svaret: Ambulance Blues, fra On The Beach med Neil Young.
Dagens oppgave er litt enklere, og lyder: hvilket band var Ryan Adams i før han gikk solo?

God helg folkens, fest med glede.

torsdag, februar 10, 2005


Når du taper i poker, who ya gonna call?

onsdag, februar 09, 2005

Ole Martin beklager...

Jeg lovte Merete for en stund siden at i "neste" post skulle jeg nevne henne, og det klarte jeg selvfølgelig å glemme, distré som jeg er.. Så jeg håper jeg kan rette opp litt av skaden ved å dedikere denne posten spesielt til deg, Merete! Takk for sist, det var en hyggelig kveld, som vi burde gjenta en gang snart.. (For de som tenker sitt her nå, bare legg det fra dere. Merete er min tidligere samboer. Nei, nå ble det bare verre... Bodde på naborommet tenker jeg vi sier.)

Her i bergen regner det som vanlig, og
Etterpå skal jeg ut på Laksevåg,
Ikke for å kjøpe laks
- men for å se film
Mat blir det vel, kebab sikkert
Eller kanskje lage en pizza hos
Roald, vi skal i alle fall se
En av mine favorittkomikere på
TV, nemlig Kristian Valen, fra
En DVD: Fartøy Valen. Moro!!

!Så inntil videre: tjobing!

Today I am posessed by a demon

Forresten, for forrige fotografi...

...så er det 100 poeng til den som kan gi meg tittel på sangen som går i Winamp i skjermbildet.

Fant denne på nettet en stund før jul, tenkte jeg kunne vise frem hvor urban og aldri stillestående hjembygda mi er... "Hva skjer?"

tirsdag, februar 08, 2005

Resurfaceing on serious matters

Det er ting som tyder på at jeg har vært litt lenge under vann nå. Det har gått en uke siden siste post enda en gang, og folk har mast på meg igjen. Det vil ikke dermed automatisk si at denne posten er å betrakte som en pliktpost, men jeg skal vel innrømme at jeg føler litt press på meg. Det er med meg som det er med de store forfatterne, man må vente på inspirasjonen, og når den kommer så kommer det store ting.. Vel, å sammenligne meg selv med de store forfatterne er vel muligens litt frekt, men dere fatter poenget.

Men jeg hadde et par ting jeg har villet dele med mine kjære lesere, ting jeg har tenkt på en stund, men som ikke fant vegen hit i tide. Det lønner seg helt klart å skrive ned sånt med én gang, hvis man venter for lenge så får man tid til å tenke igjennom ting, vurdere, slå fra seg, redigere. Kanskje kan det være bra, men ofte kan man også miste spontaniteten som ville kommet med en rask bearbeiding. En annen ting er at man glemmer hva det var man ville si. Men jeg har vært litt umotivert i det siste. Umotivert til så mye rart egentlig, og det har gått ut over et par ting. En ting er at jeg ikke har skrevet noe her på bloggen min, men en annen ting er at jeg har vært mindre og mindre på skolen. Eller sluttet i studentavisen. Eller følt mindre og mindre generelt engasjement for ting.

Hva er det som skjer? Jeg er jammen ikke helt sikker. Senest i dag tok jeg meg litt i skinnet og regnet oppgaver for to kapitler i kjemi, sånn at jeg er litt på sporet igjen, og jeg har vasket opp og pantet flasker i dag, så noe har jeg da gjort. Men dette med skolen bekyrer meg litt likevel, jeg var ikke på skolen i dag, og det innebærer at jeg nå henger stadig lenger etter i fysikk. Det er det mange andre som gjør også har jeg fortstått, men det hjelper jo ikke meg stort... Avisen sluttet jeg i fordi jeg ikke likte meg der lenger. Jeg følte det meste dreide seg om en ganske liten kjerne som tok alle avgjørelser (f.eks. om bilder, hvilke artikler som skulle med, hvilke konserter som skulle gjøres), og lot møtediskusjonen stort sett gå om tekniske sider rundt hva som var mulig. De "artige" sakene tok den harde kjernen seg av selv, uten synlig mulighet for å henge seg på (feature saker, tester o.l.), og de nevnte tekniske sakene var enkelte i redaksjonen tydeligvis overkvalifisert til å ha en mening om. Det hele ble veldig "profft", men ikke på en god måte. Den gode inkluderende stemingen uteble, og humøret slo følge. På mitt siste møte satt jeg i nesten to timer og hørte på fire mennesker snakke, uten selv å si et ord. Eller bli spurt for den saks skyld. Etter det gikk jeg ikke på flere møter. Jeg har ikke grafikerutdanning, fotoutdannelse eller journalistutdanning. Alt jeg har er min egen kreativitet og lysten til å skrive. Førstnevnte fikk ikke slippe til, og sistnevnte ble stadig mindre, så dermed valgte jeg å slutte. Jeg har (forhåpentligvis) bedre ting å gjøre enn å sture med noe jeg ikke føler jeg kan hanskes med. Problemet er at en snikende mistanke sier det samme om skolen... Jeg må tvinge meg igjennom det.

Så er det usikkerheten om fremtiden da... Jeg er jo, som mange vet, ferdig utdannet adjunkt med opprykk til sommeren, og skal begi meg ut på det særdeles sviktende arbeidsmarkedet for nyutdannede lærere. Problemet mitt er at jeg trives veldig godt her i Bergen, jeg har flere av mine nærmeste venner her, og jeg liker å bo i by. Nå er jo ikke det noe problem i og for seg, men saken er at det finnes nesten ikke lærerjobber å få her. Altså står jeg ovenfor et vanskelig valg; skal jeg bli boende og finne meg en jobb jeg ikke er utdannet til (eller som ikke krever utdanning), eller skal jeg ta sjansen på å flytte et annet sted hvor jeg får lærerjobb (men ikke kjenner noen). Eller skal jeg rett og slett flytte hjem til Eidsvoll? Det kunne vært gode grunner til sistnevnte, jeg har gode venner der, og familien min bor der. Jobbutsiktene kan jeg ikke si stort om, men jeg vet om flere lærerjobber på Øvre Romerike enn i bergensområdet for å si det sånn... Men jeg føler meg ikke klar for å reise hjem ennå, jeg tror det liksom ville bli som å reise tilbake i tid og å innrømme et slags nederlag (som jeg ikke mener jeg har lidd). Når (hvis? huttetu..) jeg får meg familie er derimot Øvre Romerike høyt på listen over potensielle boområder, men siden jeg ikke har kjæreste engang ligger nok det langt fram i tid. Altså, valget står mellom å reise vekk (ikke hjem - det er ikke vekk) eller bli her. For meg er det en 5/95 prosent sannsynlighetsgreie. Å reise til Nord-Norge eller en øde øy i Sunnhordaland frister mindre enn å bade i Vågen med klærne på. Og måtte spise all fisken på Fisketorget rå etterpå (legg merke til de store bokstavene, jeg øver på å bli bergenser). Så da står vi igjen med Bergen da, men ingen jobb. Ikke aner jeg om jeg virkelig vil bli lærer heller. Én ting er å si det i alle samtaler ("jaja, jeg vil dit", eller "man må gjøre sånn i en skole", eller "jada mamma, jeg skal søke jobb nå"), men innerst inne har jeg ikke peiling. Ærlig talt. Det er jo litt dumt etter 6 år på høyskole.

Men nok om de vanskelige tingene. Det skjer andre ting her i Bergen også, og nå kommer jeg til de tingene jeg opprinnelig hadde tenkt å skrive om. Som sikkert nå blir mye kortere enn jeg hadde tenkt. Men en ting som har opptatt meg litt handler om gitaren min. Den var nemlig til reperasjon her en stund, siden jeg på mystisk vis hadde klart å knekke sadelen på den. Sadelen er den lille hvite plastdelen som holder strengene i sporet sitt oppe ved stemmeskruene, der hvor halsen begynner, sånn at det er forklart. Dessuten har jeg lenge hatt et sjenerende hull i lokket på resonanskassen (den store overflaten som vender ut mot strengene) som det var på tide å tette. Dermed leverte jeg gitaren inn til Hagströms musikkhandel. Butikken valgte jeg litt på anbefaling fra "gitarkollegaer" og litt fordi så og si alle artister som gir ut plater her i byen takker den sjappa på platecoveret sitt. Så jeg tenkte at det måtte være et godt og seriøst sted å levere den. Likevel er jeg skuffet. Hvorfor? Jo, fordi det tok tre uker å gjøre den lille drittjobben. Jeg ringte og maste flere ganger om den var ferdig snart, både til butikken og til han som fysisk skulle gjøre jobben. Hver gang fikk jeg til svar at "nei, den står ikke her" eller "den har eg ikkje fått sett på ennå". Jeg burde svart "men du har hatt den i tre jævla uker, hva er det du prioriterer foran meg??" Jeg sa selvfølgelig ikke det, høflig og beskjeden som jeg dessverre er (godt oppdratt vettu), så jeg holdt ut. Til slutt fikk jeg endelig beskjed om at den var nesten klar, det var bare noe som skulle tørke først. (Hadde det tørket i tre uker? Neppe.) Så jeg troppet opp i verkstedet til reperatøren og fikk se hva han hadde gjort. Sadelen var klar, nye strenger var satt på, men hullet var til tørk. Der hadde han lagt på en guffe som skulle tette det og se bra ut, men denne var altså ikke helt ferdig ennå, og han ville helst ha den en dag til. Det ville naturligvis ikke jeg, og han tilbød seg å spraye på noe som tørket det med en gang, men som ikke gjorde det så fint. Han snakket også om en annen greie han kunne ha gjort, men som han ikke ville kostet på en såpass billig (Billig???!! den kosta meg nesten 6000 spenn for pokker!) gitar. Altså var han både utrolig sein og utrolig frekk (men han var jo bergenser. Hva er det med denne byen? Kan vi få den med samme innhold, men uten bergensere?). På dette tidspunktet var jeg så oppgitt at jeg (nok en gang høflig og beskjedent) ba om å få den sprayet. Så betalte jeg (750 kr), tok gitaren min og gikk. Så la meg si dette: hvis du noengang skal fikse et (strenge)instrument i Bergen, f.eks. en gitar, ikke gå til Hagströms musikkhandel. Skal du kjøpe et (strenge)instrument så skal jeg ikke si deg imot, kanskje de er mer vennligstilt ovenfor ting som er kjøpt der (noe som igjen ikke taler for god service, god service behandler alle likt). En annen ting er at når man er i butikken så får man en slags følelse av mindreverdighet. Særlig hvis man er small-time-musician som meg, og ikke en av de store/flinke gutta. Det er nesten som man venter på at de skal titte ned på deg og si "Du vet kanskje ikke hva en sadel er? Det er den lille hvite plastedelen som holder strengene i sporet...(les resten ovenfor)", eller "vil du kjøpe en gitar her? Spiller du i et kjent band da? Vil du takke oss på coveret? Hvis ikke kan du finne en almue-butikk nede i gata her. Vi betjener deg ikke med mindre du kan spille Stairway To Heaven tostemt med én hånd". En slik holdning, den trenger ikke å være utsagt, du føler den, irriterer meg voldsomt. Én ting er når musikere blir snobbete fordi de er flinke, en annen ting er når musikkforhandlere blir snobbete fordi de selger noe som ikke alle kan bruke, eller har bruk for. Noen som leser dette som husker 70-tallet? Det tror jeg nok ikke, og jeg gjør det ikke selv heller, men skulle man kjøpe hi-fi utstyr på denne tiden var det akkurat den holdningen man møtte i spesialistforretningene. Snobbete ansatte som trodde de visste bedre enn alle andre, og ga god service kun til de som hadde teknisk innsikt i sakene. Knapt nok da. Jeg synes jeg ser noe av det samme i brun/hvitvare butikkene, særlig kjeder som Elkjøp og Expert. Ansatte som med vitende og vilje lurer den uinnvidde til (dyre) produkter man ikke har behov for, istedet for å gi ærlig service. Som velger å være snobbete og ovenifra-og-ned istedet for å være vennlige og imøtekommende. Musikkforhandlere eller brun/hvitvareforhandlere er ikke overmennesker eller adelige, de er vanlige folk! De trenger ikke engang kunne spille gitar eller forklare forskjellen på en rørforsterker og en "vanlig" en (det kan ikke jeg helller, det har noe med komponentene inni å gjøre). De er vanlige folk som har latt seg overvelde av at de jobber i en forretning som selger ting mange ser på sm kule. Så har de blitt bedrevitere. Jeg hater bedrevitere.

Da gjør det jo ikke saken bedre at jeg er en selv. Som musikkanmelder må man jo nesten skrive som om man vet litt bedre enn den som leser det. ("Dette vet jeg fordi jeg har peiling på musikk, det har kanskje du og, men jeg føler jeg må fortelle deg at dette ikke er en god plate. Jeg kan se forkjellen nemlig, jeg vet hva god musikk er.") Det er en fryktelig dilemmatisk (kan man si det?) situasjon, men jeg håper aldri jeg sier den setningen der til noen. Jeg bare liker å skrive om og høre på musikk, og hvis noen er interessert i å høre min mening så er de velkommen til det. En annen ting jeg har erfart i det siste når det gjelder musikk (eller man kan sikkert overføre det til alle lidenskaper) er at det kan fort være sårt å diskutere eller dele lidenskapen sin med andre likesinnede. Man vil jo gjerne snakke om musikk (la oss bruke det som eksempel) med andre som liker musikk, men hva vil man egentlig ha ut av samtalen? Er poenget å "overbevise" en annen om at den musikken man selv hører på er bra? Eller vil man snakke om noe man har felles, f.eks. en artist, og ens opplevelser med denne? Type "jeg synes denne er bra" "nei, jeg synes denne er bedre". I så fall er man jo tilbake til bedreviteren, at "mine" opplevelser er bedre enn "dine". Eller vil man genuint dele sine opplevelser med noen som ikke ennå har hatt denne gleden, av ren og skjær medmenneskelig giverglede? Jeg vil håpe at det er denne siste tanken som er gjeldende, men hva de virkelige motivene for slike samtaler er jeg redd en psykolog eller psykologstudent må fortelle meg. Derfor har jeg innsett en ting: musikk er privat. Før var jeg f.eks. veldig interessert i å ta med musikk på fest, slik at andre kunne høre hva jeg likte og si "å, den var bra!", enten det var for selvtilfredshetsfølelse (at det var "rett" musikk eller å få skryt) eller for å spre glede -"misjonere". Dette gjør jeg ikke lenger, rett og slett fordi jeg har blitt brent. Ofte opplever man at musikken man selv synes er så bra, som man syntes hadde passet så bra, bare blir satt av og lagt vekk etter én sang, kanskje bare noen minutt. Så setter noen på en Kylie Minogue plate og spiller igjennom hele uten at én eneste en klager. Dette er jo da den motsatte effekten av det man ville oppnå, altså ikke skryt, men "skjenn". Enhver pedagogstudent vil være enig med meg i at skjenn ikke er noe å strebe etter, og det er ikke godt for selvfølelsen heller. Kanskje lærer vi ikke av det engang. Jeg har i alle fall ikke lært meg å bli glad i Kylie Minogue. Eller all annen festmusikk jeg har vært nødt til å høre på for den saks skyld... Så jeg misjonerer ikke mye lenger, jeg holder stort sett musikksmaken min for meg selv, og "mine"artister som juveler jeg ikke gir slipp på uten videre. Med mindre noen viser interesse i å få greie på det da, da åpner jeg på "musikklokket". Selvfølgelig er jeg glad i å få andre til å like det jeg liker, verden ville ikke vært den samme hvis ikke regelen om "ingen regel uten unntak" gjaldt (her står vi forresten ved et underlig paradoks, hvis den gjelder så må det jo finnes unntak fra denne også -med andre ord at det finnes regler uten unntak), men enkelte ting er godt å ha for seg selv. La meg ta et eksempel. Jeg liker et band som heter Sigur Rós. De er islandske (fascinasjonen min for dette bandet har ført til fascinasjon for alt islandsk), og de lager alternativ rock, innenfor en sjanger som kalles post-rock eller bare eksperimentell rock. Dette vil si (i svært mange tilfeller) musikk som er basert på meget langsomme takter, utstrakt fiolinbue-på-gitar bruk, sonisk støy og uforståelige drømme-aktige tekster. Men jeg elsker det. Legg til en usedvanlig lys, nesten engleaktig mannsstemme som synger på islandsk så har du Sigur Rós. Jeg kjenner ingen andre som liker dem. Alle sier det blir for sært, for alternativt, for rolig. Mange kaller det sove-musikk, og jeg skal innrømme at det passer svært bra til det, men det blir en for snever bås for meg. Jeg kaller det vakker musikk (oi, Ole Paus der) som fyller både stereoanlegget og leiligheten, såvel som kropp og sjel. Det er lydmessig balsam for ørene. Men for mange blir denne musikken noe som gjør dem rastløs, de vil ha forandring, rytmer, fuzzgitar, hvasomhelstbareikkedette... Og det forstår jeg godt. Derfor er dette "mitt" band, mitt eget lille skattkammer som jeg henter ut en gullmynt fra av og til og pusser litt på. Mine musikalske opplevelser med denne musikken kan sikkert beskrives mer fyldig enn jeg nå har gjort, men jeg vil egentlig ikke bruke tid på det. Kanskje det tar fra det noe av mystikken? Hvis noen andre vil sette seg inn i det så er ikke noe bedre enn det, men finn det ut på egen hånd. Jeg vil tro at det samme kan gjelde en bok. Eller en film. Eller en religion? Dette var noe jeg likte, og det skal jeg glede meg over. Vi trenger noen sånne ting. Ting vi kan ta glede i uten at noen forteller oss hva vi burde ta glede i. Som sagt; musikk er privat.

Ok, nå er klokka blitt kvart på tre her, og jeg skal faktisk på skolen i morra. Det ble en lang post dette, med flere alvorlige overtoner, så kanskje har jeg skrevet nok for enda en ukes godkjent fravær? Jeg ser at jeg må lære meg å finne enter-tasten oftere også. Vel, jeg skal prøve å ikke være like lenge borte denne gangen. Jeg synes jeg føler inspirasjonen komme her... Det var mer jeg skulle si, men snart blir dette en bok, og det skulle det ikke bli. Ikke enda. ;)

God natt!