God sang!

Hvis det er én ting jeg har lite av i hyllene mine så er det gladsanger. Altså musikk man virkelig blir glad av, ikke bare musikk som er uptempo og med partyfaktor (ikke at jeg har det heller), men jeg tenker på slik musikk man kan sette på når man er nedfor -og så er man liksom nødt til å trekke på smilebåndet og finne ut at "jaja, livet er da ikke så verst likevel". Altså, denne type musikk er skikkelig mangelvare hos meg, det tror jeg alle som har hørt noe fra samlingen min kan være enig i, men nå har jeg funnet en tror jeg.. Ihvertfall har den funket som bare det de siste dagene. Nå kan vel det komme av at jeg har hatt en real The Cure-periode i det siste, men låten Friday (I'm In Love) gir meg gode vibber. Jeg tror de fleste vet hvilken sang jeg mener. Går man imidlertid teksten etter i sømmene viser det seg jo at vår mann Robert Smith (han som synger), eller i alle fall jeg'et i sangen, sliter med både det ene og det andre. La oss se litt på hvordan uken hans forløper (vi tar den i kortform):

Monday: blue, can fall apart, black, can hold your head
Tuesday and Wednesday: grey, break my heart, heartattack, stay in bed
Thursday: don't care about you, doesn't even start, never looking back, watch the walls instead
Saturday: can wait
Sunday: always comes too late

Ganske kjip uke som vi ser, men Friday? I'm in love! Det veier liksom opp for en del, og dessuten er det ikke en trist sang. Faktisk så virker det nesten som Smith koser seg litt, for mot slutten av sangen kommer han med noen "koselyder" (du må nesten høre sangen for å skjønne det). Litt volum på denne, så smiler verden igjen. Jeg garanterer.