fredag, september 16, 2005

Byer er ikke mennesker

Fant denne i SimCity 2000 (av alle steder). Det er et lite essay skrevet av Neil Gaiman, en av de som skapte den legendariske tegneserien Sandman. Syntes det var ganske bra skrevet så jeg har oversatt det så godt jeg kan...

"Byer er ikke mennesker. Men, lik mennesker, har byer sin egen personlighet. I noen tilfeller kan en by ha mange forskjellige personligheter; det finnes dusinvis forkjellige London'er, en mengde New York'er.

En by er en samling av liv og bygninger, og den har identitet og personlighet. Byer eksisterer i rom og tid.

Det finnes gode byer - de som gjør deg velkommen, som synes å bry seg om deg, som virker glad for at du befinner deg i dem. Det finnes likegyldige byer, de som ærlig talt ikke bryr seg om du bor der eller ikke; byer med sin egen agenda, de som ignorerer menneskene. Det finnes byer som er dårlige, og det er steder i ellers vitale byer som er like råtne og markspiste som nedfallsepler. Det finnes tilogmed byer som virker bortkomne - noen, i mangel av et holdepunkt, føles som om de ville vært lykkeligere andre steder, et mindre sted, et sted som er lettere å forstå.

Noen byer sprer seg, som kreft eller slimete b-film monstre, som spiser alt i sin vei, som fortærer småbyer og tettsteder, som oppsluker bydeler og landsbyer, som forvandler seg til endeløse forsteder. Andre byer krymper -en gang fremgangsrike områder tømmes og feiler: tomme bygninger, igjenspikrede vinduer, folk flytter, og noen ganger kan de ikke engang fortelle deg hvorfor.

Av og til fordriver jeg tiden med å undres over hvordan byer ville vært hvis de var mennesker. Manhattan er, etter min mening, rundsnakkende, mistroende, velkledd, men ubarbert. London er diger og forvirret. Paris er elegant og tiltrekkende, eldre enn den ser ut. San Fransisco er gal, men harmløs, og meget vennlig.

Det er et tullete spill; byer er ikke mennesker.

Byer eksisterer i rom og de eksisterer i tid. Byer bygger opp sin personlighet etter som tiden går. Manhattan minnes når det var uviktig jordbruksmark. Aten husker de dagene hvor det fantes mennesker som kalte seg atenere. Det finnes byer som husker å ha vært landsbyer. Andre byer -for tiden platte, og ribbet for personlighet- er forberedt på å vente til de har en historie. Få byer er stolte: de vet at det alt for ofte er et heldig uhell, et rent geografisk lykketreff at de eksisterer i det hele tatt -en bred havn, et fjellpass, sammenløpet av to elver.

For øyeblikket forblir byene der de er.

Nå sover byene.

Men det romler. Ting forandrer seg. Og hva om byene våkner i morgen, og begynner å gå? Hva om Tokyo omsluttet din by? Om Wien kom strenende over åsen mot deg? Hva om byen du bor i i dag bare reiste seg og gikk, og du våknet i morgen med et tynt teppe rundt deg på en tom slette der engang Detroit var, eller Sydney eller Moskva?

Ta aldri en by for gitt.

Tross alt, den er større enn deg; og den er eldre; og den har lært seg å vente..."


Jeg lurer på hva slags by Bergen er. Jeg tror den er en av de få stolte. Den er trassig, den er ikke uvant med harde tak, den er ikke storebror, men så har den da heller ingen søsken. Den ønsker deg velkommen, men du er samtidig advart; den er ikke for alle. Den er som en ærverdig gammel mann med stivt blikk. Utilnærmelig med det første, men elskverdig når du kommer innpå den.
Det har vært sagt og skrevet mye om hva en bergenser er. Jeg har tenkt litt på det selv i det siste, og funnet min egen lille definisjon. En bergenser er en som vet at det før eller siden kommer bedre vær. Eller som Neil Young sier: "good times are comin', but they sure are comin' slow". Slik sett er bergenseren lik nordlendingen, de "står den av". De er ikke som oss østlendinger som har lett for å gi opp, som under det "store landnåmet" benyttet første og beste mulighet og reiste vekk østover. Østlandsvikinger kaller jeg det. Vi skryter av våre gode forutsetninger, men vi har fått dem gratis. Det synges ikke om "der ingen trudde at nokon kunne bu" på østlandet. Det måtte i så fall være midt i Oslo.

Kan noen beskrive Oslo for meg? For meg er Oslo en skummel gutt i sjette klasse. Han som banker deg hvis han vil tøffe seg for noen.

3 kommentarer:

Jon Høgberg Baraas sa...

Jeg synes kanskje Oslo er en litt skummel mann, jeg. En som du ikke må si for mye dumt til, for da ler han sin verdensvante (tror han) latter, og peker og ler.

Frøken Fryd sa...

Oslo er kvinne! En litt ung dame, litt kald ved første øyekast, litt stiv; nesten litt snobbete kan hun virke ved første øyekast. Men hvis du tar deg tid til å bli litt bedre kjent med henne vil du fort oppdage varmen hennes, evnen hennes til å spre glede... hun er ei jente som får deg til å danse i gatene blant nedfallsløv og kastanjer i høstsola, som får deg til å synge i morgensola på vei til jobb om morgen... som gir deg avis og frokost på senga, og som henger fine lys på trærne om vinteren. Hun gir deg is på Rodeløkken om sommeren, og viser deg kolonihagene sine hvis du spør.

Oslo er ikke egentlig kald og skummel, bare vakker. Uendelig vakker!

Frøken Fryd sa...

...og selvfølgelig var det i VÅRsola hun får deg til å synge om morgenen... At det var morgensol om morgenen var vel litt smør på flesk.