lørdag, september 03, 2005

Forventninger og tanker ved en jernbanestasjon.

Vel, så er det fredag igjen, eller rettere sagt, det var fredag. Inntil for noen minutter siden. Jeg må tilstå at jeg ikke har gitt særlig mye lyd fra meg i det siste, men la meg bare forsøke å forklare i ganske kortfattede vendinger om hvorfor. For det første har jeg ikke hatt så veldig mye å fortelle om. Jeg kunne sagt at jeg har hatt besøk hjemmefra (Jon) i en uke, og at vi loket rundt i byen på dagtid og spilte playstation på kveldstid, så og si uten unntak. Jeg kunne fortalt om alt det der, men det gjorde jeg ikke. Jeg tenkte liksom; er det så interessant å lese om for andre enn meg og Jon? Én ting jeg ikke vil med denne bloggen er at den skal være "the weekly review of Ole Martin". Det skal ikke være en dagbok. Hvis jeg har noe å melde vil jeg gjerne at det skal ligge noe mer bak det hele, slik at det ikke bare ender i navleloplukking. Men av og til må man plukke litt navlelo også da.

La meg derfor hoppe videre til noe annet. Da jeg var på vei til jobb i dag (å, som jeg har gledet meg til å si de ordene der... Jeg har nemlig vært vikar fra tirsdag til i dag), var det en tanke som plutselig slo meg i hodet. Jeg leste (og lastet) i går om noen, for meg, ganske så viktige plater som er på vei. Det dreier seg om de seneste utleveringene fra størrelser som Sigur Rós, Mew, David Gray og Vamp. Det finnes flere også, men akkurat nå kommer jeg ikke på noen andre. Disse er viktigst. Og, så fort jeg leste at disse platene kommer i løpet av en måned, halv-annen, merket jeg at det gikk et lite gisp i meg. En fyr hadde faktisk hørt på noen av sangene på det nye Sigur Rós albumet, og han mente det var veldig bra. På dette tidspunktet er det viktig å forstå at vi snakker om artister som betyr skikkelig mye for meg, nesten mest av alle. Jeg har likt Sigur Rós siden første gangen jeg hørte om dem (som vel skal sies var rimelig seint, i 2001), og det samme gjelder for de andre tre. Det blir som om Paul Simon (mitt artist-idol nummer én) skulle sluppet ny plate i september (en fyr som for tiden kun slipper en hvert femte-sjette år). Altså dere skjønner? Forventninger, gleder, teorier og antagelser steg rimelig fort rimelig høyt, og lastemaskin-knappen var da ganske nærme (dette er selvfølgelig også plater jeg skal kjøpe, la meg bare skyte inn det). Og når første sang var nede kunne jeg nesten ikke vente. Sitter vi på en ny klassiker? Kan Mew overgå den enorme Frengers? Vil Sigur Rós bestige det fjellet det er å gi ut fire mesterverk på rad? Hva med David Gray, får vi en ny White Ladder? Vel, for å ikke holde dere i åndeløs spenning (noe jeg gladelig gjør forresten), det jeg fikk ned forteller om en aldri så liten stilendring fra islendingenes side. Noe som for mange band vil være en god ting. Men hvis man sitter på noe perfekt, bør det da endres? Og det er her tanken slår meg, sånn omtrent i det jeg får øye på togstasjonen i Bergen (jeg var jo som nevnt på vei dit); vil det være slik med alle artister man har et nært forhold til? Vil jeg noensinne kunne godta noe annet enn overdådig begeistring? Albumet trenger ikke være dårlig, det holder at det er litt mer kjedelig enn de andre, hva skjer da? Jeg tror at da forsvinner kanskje litt av den "magien" som gjorde opplevelsen med akkurat disse artistene så bra i første omgang. Se for deg et Beatles album i 1982, altså uten John Lennon. Et reunion studio-album med Simon & Garfunkel. Eller et realt venstrehåndsarbeid fra Bach, Brahms eller Beethoven, altså ikke "Beethovens niende", men "Beethovens kjipeste". Ville ikke det være temmelig skuffende greier? Så hva om Sigur Rós har "mistet" det? Eller Vamp, eller David Gray, eller Mew, eller Paul Simon. Jeg hører at Vamp har med en liten rap fra Øvind Stavelands sønn på ett av sporene (altså ikke en sånn etter maten, men en sånn fra gata du veit). Passer det inn med vestlandets sønner, formidlere av trolsk og smått keltisk stemning i norske høytalere, bandet som spiller inn platene sine på et fyr ute i havet? Nei, det gjør faktisk ikke det. Selv om jeg ikke har hørt sangen det er snakk om kan jeg alt nå si at signalet jeg mottar er at Vamp forlater noe av det som jeg liker dem for. Og jeg vet nå at noen sanger fra Sigur Rós sin plate (som forresten skal hete Takk... -med tre prikker, teit tittel, høres ut som ei samleplate med DDE) er mer "rocka" enn de vi kjenner fra de tre andre albumene. Kanskje noe mer i landskapet til Myrkur fra Vón, for de som vet hva jeg snakker om (hvem er dere?). Likevel tror jeg at de kan "pull it off", for de gjør det på sin måte. Men, for å komme mot slutten på denne diskursen, det spørsmålet jeg ender opp med er; hadde det vært bedre om det ikke kom flere plater fra den kanten? Tenk på Weezer, fantastisk Blue Album, ikke fullt så fantastisk Make Believe. Coldplay; Parachutes vs. X&Y. Eller hva med Neil Young (som forresten også lager ny plate nå)? Fra Everybody Knows This Is Nowhere, via Tonight's The Night og Rust Never Sleeps til Everybody's Rockin' og Landing On Water... Eller fra Gudfaren 1 til Gudfaren 3 om du vil. Vi liker det første eller det beste så godt at vi orker ikke flere nedturer. Se for deg det neste albumet til Weezer. Tror du det blir på høyde med Pinkerton? Nei, ikke jeg heller. Det hadde vært bedre om de stoppet etter Maladroit. Gjerne før det og. Det handler litt om det å gi seg på topp. Det er litt bedre å si f.eks. at "å, var det ikke synd at sinnsykt gode Weezer bare ga ut ei plate?" enn "å, er det ikke synd at sinnsykt gode Weezer ble så rævva med tida?". Poenget mitt er at jeg/man føler såpass sterkt for de artistene som er nevnt at alt annet enn en klassiker blir en skuffelse. Og den skuffelsen er vi ikke forberedt på. Hva tror dere om den neste til Odd Nordstoga? Like bra som Luring? Neppe. Lyspunktet blir at når en skuffelse har lagt seg så kan man sannsynligvis se frem til en opptur senere, men i nåtidens plateutgivelsestid så kan det dreie seg om opptil fem år. Og det er lenge å vente for et band som f.eks Coldplay.

Fra det ene til det (helt) andre: jeg leste i dag om kyrkjelyden i Indre Arna. Er det noen som vet hvordan kyrkjelyden låter? Er den høy? Brummende? Litt vislende med spredte tilløp til uling og knitring?

Der tenker jeg dere fikk noe å tenke på.
Takk for meg, god helg og god natt.

4 kommentarer:

Jon Høgberg Baraas sa...

Jeg personlig skulle ønske at denne Vamp- sangen du snakker om faktisk avsluttet med en rap, sånn som etter at man har spist. en sånn passe nøktern, mett rap. Hadde ikke det vært knallgøy? Hva om det dukket opp noe sånt på en sang av, si, Aha? Eller U2?
Til den dagen det skjer, skal jeg vente i åndeløs spenning.

yeyeye -RJ sa...

Du Ole, et oppdrag: Tittelsangen til Hjortejegeren, (The Deerhunter) er en "gitarsolo" om man kan kalle det det. Hvis du har innmari lyst kan du finne ut hva den heter, og evt. hvilken artist som fremfører den? Og videre om den er isalg??? Kunne sikkert finni ut det her fort på gooooooogle, men nå ble det nå en gang sånn..

håper spent på svar... Adios!

Jon Høgberg Baraas sa...

Den sangen heter Cavatina, og blir fremført av John williams. Har`n på cd, så hvis vi møtes på msn en dag, så burde det være easy peasy å gi deg den.

rj sa...

yeye, frekky-frekk Jon, det ville vært helt konge! Satt og så på et monthy python program her skjønner du, og så plutselig kom den sangen... Den er ganske fin.. Veldig stemningsfull :)