Bak gardinen

Vel, så er det høst igjen, og det står august på kalenderen, selv om det neppe varer særlig lenger enn en 10 dager til. En sommer er altså over, på både godt og vondt, og for min del er det bare å begynne å telle regnværsdager igjen. I fjor ble det mer enn nok av dem (med tanke på nesten sammenhengende regn fra august til november). Jeg er tilbake i Bergen igjen, og skulle ønske det var for godt. Slik er det driomt dessverre ikke, eller kanskje da, det vet jeg ikke ennå. Men saken er at jeg nå er ferdig utdannet og arbeidsledig, og følgelig er ute på jobbmarkedet. I Bergen er nettopp det temmelig smalt for nyutdannede lærere, og på alle skoler ligger det en milelang liste over folk som ønsker å være vikarer hos dem. De kan altså velge og vrake blant unge håpefulle, og sjansen for at nettopp jeg blir trekt ut synes for øyeblikket å være heller liten. Det eneste jeg kan gjøre er å reklamere for meg selv ved å vise meg frem, og krysse fingrene for at fagkombinasjonene mine holder mål. Men nå har det bare gått en uke, og det er fortsatt litt tidlig for det store vikarbehovet, tror jeg i alle fall. Det sies at ting først begynner å skje litt ute i den andre måneden, det vil si september med andre ord. Problemet mitt i så måte er at jeg nå kun lever på den lønningen jeg får fra sommerjobben min, og den innbyr ikke akkurat til noe utsvevende liv. Så når jeg i går kjøpte meg en sekspakning med øl (flasker, til 11,90 kroner hver + pant, altså en grand total på 78 kroner) følte jeg at jeg skeiet i overmåte ut. Sannsynligvis blir gårsdagen den eneste festen på meg denne måneden, resten må gå til (billig) mat. Snakk om å ha det godt etter studietiden!

Planen i morgen er derfor å bevege meg ned i byen til Aetat, og melde i fra at jeg trenger en jobb -snarest! Hvis det ikke blir noen jobb på meg er jeg redd mor og far går amok og forteller meg at jeg får ha meg hjem igjen, slik at jeg i det minste kan bo gratis. Men hvor skal jeg få jobb hjemme? I skolene er det ikke noe, det finnes jo bare tre skoler innenfor rekkevidde, og arbeidsmarkedet ellers er håpløst. Det vet jeg fordi jeg kjenner ei som er arbeidssøker der. Så jeg tror det er lite å tjene på å reise hjem også, med mindre det skulle by seg en spesiell mulighet så klart. Så her sitter jeg da altså i Sandviken, med tingene mine halvveis pakket ut, og føler at jeg lever litt på nåde, klar til å måtte reise ut igjen på kort varsel. Det sier seg vel kanskje selv at det er en slitsom tilværelse. Jeg håper den går over snart.

På den mer positive siden; jeg har oppdaget at jeg har oppgangen til Stolzekleiven like utenfor døren omtrent! Jeg gikk opp der på torsdag, sola var oppe, og det var en fin dag og fin tur. Utrolig slitsomt, men det visste jeg at det kom til å være, så jeg tok meg god tid og valgte å nyte turen fremfor å slite meg ut. Vel oppe på toppen ved Sandvikspilen tok jeg bilder av byen sett ovenfra, og et skrytebilde av meg selv. Siden forholdene ligger så godt til rette, og jeg definitivt trenger treningen, har jeg bestemt meg for at jeg skal gå opp der minst en gang i uken. Men det må være godt vær da, jeg tør ikke å gå opp hvis det er glatt, og det er ikke noen vits hvis man ikke ser noenting heller. Men ellers er jeg klar, så hvis noen vil henge seg på så er det bare å ta kontakt.

Og ellers så så jeg en katt i vinduet her om dagen som lå og sov bak en gardin. Jeg vil også sove bak en gardin.