Jarre og meg

Hva skjer? Jeg som før var så glad i å skrive og av og til syntes jeg glimtet til med en ganske bra tekst har helt mistet gløden... Jeg finner absolutt ikke inspirasjon til å skrive noe viktig på denne bloggen, ikke på de to andre jeg har, og musikkanmeldingen min har også stoppet opp. Det har liksom bare blitt småsnutter i det siste, eller klipp fra aviser. Jeg savner egentlig å kunne skrive sånne lange blogger som Jon har gjort en del av, men etter at bokprosjektet begynte har han blitt stille han også. Jeg gikk med en bok i magen jeg og for et år eller et halvt siden, men siden jeg er altfor tiltaksløs så har det ikke blitt noe ut av det ennå. Kanskje får jeg ånden over meg en dag, men jeg må si jeg tviler.

Musikkanmelding har roet seg kraftig ned i det siste, selv om det ikke hadde trengt å være sånn. For en stund siden kom det en hel norgespakke med cd'er over vannskillet, og jeg kunne nok valgt litt flere plater enn jeg gjorde. Men det meste var søppel, så jeg er ikke så lei meg egentlig. Det ble sendt videre i systemet, og jeg har ikke sett noe mer til det jeg heller. Planen er å lage en klassiker-anmeldelse for å holde blekket bløtt, og denne gang viker det som jeg lander på Jean Michel Jarres Oxygene fra 1976. Jeg har tenkt på å skrive noe om Laura Veirs' Year Of Meteors fra i år også, men dette avhenger av inspirasjon. Musikk skal det iallefall ikke stå på.

Det er litt rart egentlig, hvordan dette med musikk svinger frem og tilbake. Jeg vokste opp med å høre på Jarre, etter at min fetter Christian Skjønhaug introduserte Cities In Concert, Houston-Lyon (1987) til meg en gang på slutten av åttitallet. Siden kjøpte jeg Jarre Live (1989), selvfølgelig på kassett, og jeg husker fremdeles den gangen jeg fikk låne The Concerts In China (1983) på dobbel LP. Magisk musikk; begrepet "synthesizer" vokste plutselig og inneholdt noe helt annet enn Duran Duran og Nick Kershaw. Kanskje var det dette som ble starten på min bevisste lytting til musikk? Fra nå av visste jeg hva jeg likte. Og Jarre fortsatte å bli med meg videre, til den gangen noen hadde den nye Revolutions (1988) med på hyttetur med mandagsklubben, til jeg oppdaget Oxygene i en platesjappe i Oslo, til jeg dro på konsert selv i 1997 i Oslo Spektrum. Den gangen var det Oxygene 7-13 som var ute, men Jarretiden var egentlig over for meg allerede da. Jeg hadde kjøpt meg Equinoxe (1978), samleplaten Images (1993), Magnetic Fields (1981) og min egen Concerts In China, nå på cd, i tillegg til den uhåndterlige Zoolook (1984).

En gang på videregående tenker jeg, ble det stopp. Fra nå av var det R.E.M. og U2. Og Jarre bodde langt nede i cd-hyllen. Helt til jeg tok frem Oxygene igjen for noen uker siden. Og da var han der, like frisk og magisk som før. Jeg skal innrømme at han er ikke like tidløs som han var når jeg var liten, men jeg skammer meg ikke over å si: Jeg er Jarre-fan! Derfor var gleden og nostalgifaktoren høy da jeg snurret innom CDON for å se hva de kunne tilby, mest for moro skyld. Og der fant jeg Chronologie (1993) og Revolutions, to av de platene jeg alltid har ønsket meg, men som jeg liksom ikke har giddet å kjøpe. Nå kostet de 40 kroner per stykk... Min første tanke var "de skal jeg ha", men etterhvert kom ettertanken snikende; er ikke dette verdt mer?

Når man leser om Jarre på allmusic.com så beskrives han som den elektroniske musikkens fremste ambassadør, men plateanmeldelsene bærer ikke preg av det. Det refereres stadig til ting som at "folk som like Tangerine Dream vil like denne", og slik marginaliseres vår mann ambassadøren. Kun de særingene som liker Tangerine Dream (som tross alt er nokså bra) kan med andre ord få noe ut av 80-talls ikonet Jean Michel Jarre. Som oppvokst på denne tiden vil jeg nå ta meg lov til å si meg litt uenig. Det er greit at han aldri toppet Oxygene senere, men musikken hans er slett ikke rævva. Selv ikke så dance-orientert som han ble i senere tid. Jeg finner det vanskeligere å rettferdiggjøre Oxygene 7-13 enn Aero (2005), for eksempel. I en tid hvor gitarrocken står sterkt i form av nu-metal, post-punk, indierock og hardcore (pluss alt i mellom dette) holder dinosauren Jean Michel det gående fremdeles. I følge lydverket på NRK er den elektroniske musikken kommersialisert og død, men Jarre ser ikke ut til å ha fått med seg dette. Det vil jeg gi ham kred for. Han gjør sin egen greie, slik som han alltid har gjort det. De samme gigantokonsertene utendørs, den samme stormannsgalskapen, og de samme kunstneriske, "typisk franske" musikalske visjonene.

Så jeg bestilte de to platene jeg, og nok en gang får Jarre bo i midten av cd-hyllen.
Og slik ble dette en lang post likevel. Troll i ord kan man si.