En sint, en glad, en teit, og en dum.

Ok, jeg har et par ting jeg vil si. For det første, jeg var nylig på sosialkontoret i Sandviken. I og med at jeg ikke får arbeidsledighetstrygd så er dette dessverre stedet å gå hvis jeg ikke skal blakke meg fullstendig på husleie osv. og bli nødt til å flytte hjem. Og med et smil om munnen fylte jeg ut et søknadsskjema, i et forsøk på å få damen bak skranken til å bli litt blidere også. Men, alt jeg fikk tilbake var en rekke selvfølgeligheter og prat som om jeg var en av "traverne" der inne. Hadde jeg fått det blå skjemaet av arbeidskontoret? Etter en tur over gangen igjen fant jeg ut at, ja, det hadde jeg, men mitt var hvitt. Kunne jeg dokumentere alt mulig rundt min økonomi? Kontoutskrift for siste 2 måneder, kopi av husleiekontrakt, lønnsutbetaling, telefonutgifter, bevis på at jeg faktisk søker arbeid, osv. Nei, jeg var ikke forberedt på en så grundig dokumentasjon, så det må jeg levere seinere, og det skrev hun opp på en lapp med en sur mine. Så ble det noe (uklart) snakk rundt en time jeg hadde hos Aetat (og det er en historie for seg selv, jeg har enda ikke hatt bruk for deres hjelp), og da så hun sitt snitt til å forklare meg at hvis man ikke kunne komme til en avtale så måtte man "gi beskjed..." Akkurat som om jeg ikke visste det?! Jeg vil tro at hun møter en del mennesker i løpet av dagen som trenger å bli fortalt slike ting, men kunne hun ikke forstå at jeg egentlig ikke hadde noe der å gjøre? Utvise litt empati for min situasjon? Jeg er tross alt bare arbeidsledig, ikke en som må fanges opp i samfunnets "sikkerhetsnett". Og for å toppe det hele av, når jeg hadde gått ut igjen med et temmelig nedtrykt sinn, så kom det en far ut på gaten fra en leilighet, med et lite barn på armen. De satte seg inn i den nye, fine bilen sin. Da følte jeg meg nokså langt nede på sosialstigen kan du si.

Ærlig talt, hvis det er sånn det skal være, og sånn det skal føles, da kan sosialetaten og arbeidskontoret bare ryke. Da fikser jeg det selv. Da ringer jeg pappa om å låne noen gryn. Da flytter jeg heller hjem. Og som sagt, Aetat har ikke hjulpet til en eneste jobb ennå. Bare meningsløse samtaler om hva jeg driver med. Jeg gidder snart ikke troppe opp der klokka ni om morran hver uke for å fortelle det, og så gå igjen. Jeg får jo ikke dagpenger, så hva er vitsen? Vitsen er å få sosialpenger, men der føler jeg meg tråkka på, så jeg liker ikke det heller.

Nå virker det heldigvis som jeg får jobbe litt, jeg har vært på en skole i en uke, og er nå endelig tilknyttet vikarsentralen, så jeg håper at jeg med god samvittighet snart kan avlyse hele Prosjekt Arbeidsledig. Jeg kommer ikke til å savne det kan du si.


Over til noe annet, mer positivt, og mindre alvorlig. Jeg var på Rimi og handlet i dag (for første gang, jeg bruker som regel Kiwi), og der inne sto to telefonselgere fra et eller annet telefonselskap. Jeg ble spurt både på vei inn og på vei ut om;
-unnskyld, har du Telenor eller Netcom?
-Nei, jeg har Chess, svarte jeg.
-Åh, hvilket da?
-Knock-out.
-Ok, det er bra, det skal du få lov til å ha.

Det gjorde meg litt glad, for det fortalte meg at jeg har valgt rett. Jeg har et telefonabbonement som er så bra at telefonselgere ikke engang gidder å prøve å selge meg et annet! (Til informasjon; disse var ikke Chess-selgere.) Det må være første gang jeg har opplevd at en selger bare har gitt opp for overmakten (eller faktisk to selgere).


Så til sist, en ting jeg lurer på om noen kan gi meg et svar på. Man sier det er klokt å lese skriften på veggen, men er det like klokt, klokere eller dummere å lese overskriften på veggen? Og kan man male fanden på den samme veggen? Hvis man maler fanden på veggen kan det jo bli vanskelig å lese skriften (eller overskriften) på veggen, med mindre det er god plass da. Jeg tror egentlig at det er bedre å male fanden på taket. Da syns han ikke så godt, og dessuten er det bedre å lese (over)skriften på veggen enn å måtte se rett på en djevel.


Da mangler det bare en dum, og den kommer her:








Velkommen til Hotel Dum.


PS: Det ligger i Praha. Roald har bodd der.