torsdag, mars 03, 2005

Veka, part 2 ++

Heisann sveisann igjensann folkensann (åh, den var dårlig)! Jeg har dessverre vært uten internett de siste 1 og en halv dagene, av den svært gledelige grunn at datamaskinen min har blitt syk. Den har nok pådratt seg et virus den ikke tålte, og jeg steller så godt jeg kan med den, men den har det ikke godt stakkar. Så det å kreke seg ut i den store vide verden ble litt for slitsomt for den i går. Men nå ser det ut som den har kviknet litt til, så da får jeg benytte anledningen til å fortsette min (endeløse?) debriefing på kalaset bedre kjent som Veka i Sogndal.

Sist vi hørte fra Ole Martin fikk vi vite at han (mot alle odds) hadde holdt seg edru på en lørdag, og heller tok seg ut på en søndag. Og kost seg hadde han og. Begge dagene. Så nå finner vi igjen Ole Martin, der han står utålmodig og venter på mandagen. Og det er bikkjekaldt ute.
Det var nemlig bikkjekaldt (hvor kaldt er egentlig bikkjekaldt? Så kaldt at ikke hunder tør gå utendørs? Tenker vi på alaskan huskyer kan det være temmelig kaldt...) i Sogndal hele Veka, og sikkert før og for alt jeg vet. Ikke bare var det kaldt, det var også blå himmel og knallpent vær. Og takket være det knallpene været (og det faktum at jeg hadde vindu mot der solen står opp, med flortynne gardiner) gjorde at jeg ble vekt hver morgen ca klokka ni. Har man vært på nachspiel til sju eller deromkring så kan det være noe slitsomt. Ellers setter jeg jo vanligvis pris på pent vær, men jeg kunne i allefall ha ønsket meg mørkere gardiner. Men løsningen ble snart å krype ekstra godt under dynen og sove litt videre, gjerne til omlag ett. Det besynderlige med å stå opp klokka ett i Elvebakken 13 (kan det ligge noe i navnet her?) er forresten at det ikke er noen andre som er våkne der da. Det kunne gjerne hende at jeg satt for meg selv i stua frem til to eller tre og spilte tv-spill helt for meg selv.. Men jeg er ikke vanskelig å underholde, så jeg greide nå det fint. Uansett, vi var nå kommet til mandag, og kvelden var duket for intet mindre enn et fenomen (på flere måter).. En artist som jevlig kalles en hobbit, og som også regnes som hele verdens idol skulle opptre i lille Sogndal. Så er Kurt Nilsen en verdensstjerne? Jeg vil ikke akkurat påstå det. Han er vel knapt nok en norgesstjerne, men en slags stjerne er han nå likefullt. En liten hvit dverg kanskje. Eller noe på linje med vår egen sol. En dag blir han vel en gul kjempe, så blir han en supernova, for til slutt å ende opp som et svart hull (blir sammenligningen bedre nå må jeg avinstallere internett her). Men dere tar poenget (jeg lurer forresten på, er det best å snakke ut til "dere" eller til "deg"? Har noen et tips om det?), Kurt Nilsen skulle oppleves på Meieriet. Jeg hadde jo på forhånd anmeldt plata hans (står noe om det i arkivet tror jeg), og ikke synes jeg den var dårlig heller, så jeg gledet meg faktisk litt! Og det skulle det vise seg at jeg gjorde med rette, for Kurt'n (eller Idol-Kurt som han (slett ikke) ynder å kalle seg) tok Sogndal med storm han. Og han spilte både de sangene han har laget selv, og de sangene han sang i Idol. Det var selvfølgelig de sistnevnte folk var mest gira på, og skal vi dømme etter publikumsinnlevelse var Kurt vinneren av Veka 05 også. Etter ryktene jeg har hørt vant han nachspielet på Meieriet også, det første jeg fikk høre var at han og en eller annen mørkhåret skjønnhet hadde testet ut toalettfasilitetene der oppe. I tre kvarter! Hvis jeg så legger til at det ved dette rommet kun er ett toalett tilgjengelig, og ca 50+ mennesker var tilstede (under stort konsum av alkoholdholdige leskedrikker) så kan man jo gjette seg til hvor gult det må ha blitt i øynene på folk etterhvert... Men senere ble utsagnet moderert til ti minutter, noe som vel må regnes som et mer gjennomsnittlig tidsforbruk. Men tisse måtte man der ute uansett, og la meg si det sånn at det var flere enn Kurt (og dama) som var fornøyde når de omsider kom ut. For min egen del prøvde jeg å plage Kurt så godt jeg kunne, først ved å fortelle ham at: "duh, den konnhsertenn var driiitbra assåh!". Neste gang ved å spørre forlegent: "unnshyll, kan jeg fhh en autogrhaf?" Tredje gangen klarte jeg å samle nok fornuft til å ikke spørre han om flere ting. Det tror jeg både han og jeg er glade for. Men jeg fikk i allefall autografen til Kurt da, og det er jo ikke så ille. Dagen etter fikk jeg greie på at jeg hadde spurt en venninne om hun kunne skaffe meg en også, så jeg har faktisk to. Hvis noen vil ha en kan jeg altså være behjelpelig. Det står "til Ole Martin" bare på den ene.

Som man kanskje kan forstå ble det sent og tidlig denne kvelden også, så dagen etter kjente jeg at det var hlet greit å ta det med ro. Dette var forsåvidt også skidagen, og alle som har vært i Sogndal under Veka vet at skidagen er den verste av dem alle, særlig hvis man har vært så urutinert og satt seg opp på jobbing i baren. Lurkiser (ski- og friluftslivsfolk)? Snø? Pent vær? Akebrett? Øl/sprit? After-ski? Åpent meieri? Ikke en god kombinasjon. Jeg holdt meg unna. Det gjorde jeg rett i, for stemmen min var nå så hes at jeg knapt nok kunne si et ord. Så bra da at jeg og Erlend skulle spille trubadur (og jeg skulle synge) på torsdag. Jeg var hes på onsdag også. Så det ble rolig onsdag og, bare unntatt en øving oppe hos Erlend. Men da torsdag kom merket jeg heldigvis at stemmen hadde blitt bedre (så takk for den Kurt, det tok meg to dager å komme over deg! Jeg tipper at toalett-dama ikke er helt over ham ennå, men da bør hun stille seg følgende spørsmål: er det egentlig så stas å bli booga av Idol-Kurt på dassen på Meieriet?). Etter en rask soundcheck og ny øving var vi klare for mitt lille høydepunkt; nemlig vekatrubaduren. For de som ikke vet det, jeg og Erlend har spilt trubadur sammen i Sogndal flere ganger, og det har alltid vært skikkelig koselig. Det var det denne gangen også, og for en gangs skyld fikk vi (innimellom) oppleve at folk satt rolig og hørte etter. Det er ikke alle som får oppleve det nemlig.. Vi kvitterte med å spille feil på et par sanger, jeg bommet på et par tekster, og jeg rotet bort capo'en min (en capo er en dings man fester på strengene for å få lysere lyd). Men folk koste seg likevel, og det gjorde vi også. Etterpå var det Minor Majority på scenen, og dermed var aftenen komplett. Minor Majority er jo et fantastisk godt band, og jeg ble så begeistret at jeg gikk sporenstreks hen etter konserten og kjøpte meg en LP (ja, en sånn vinylting) som jeg tvang dem til å signere. De lokket meg med at det visstnok var nummer 198 av 200 eksisterende eksemplarer (jammen var det to fine ord på rad), og det faktum at jeg ikke har platespiller ble dermed innskrevet i Glemmeboken, kapittel 4 bind 7. For alt jeg vet kan de ha skrevet hva som helst bakpå der da, det er jo egentlig bare å sette opp en ikke altfor stor, ikke altfor liten brøk, og så går alle plateentusiaster på limpinnen. "Denne plata er sjelden. Jada. Mm. Jada, så. Neida, så."

Fredag var Christer Knutsen og Sgt. Petter, og jeg hadde hørt om dem begge men aldri hørt musikk av dem. For å gjøre en kort historie kortere; det var Christer Knutsen som var mannen. Sgt. Petter fikk jeg aldri helt tak på, men så var jeg kanskje litt "ukonsentrert" også.. Men jeg fikk da høre at det hadde vært en "nusselig konsert", så da skal jeg vel ikke klage. Men hvis plata til herr Knutsen er like bra som konserten spørs det om ikke Platekompaniet må få besøk av meg.. Siste etappe ble som i alle år før bandstand på lørdag. Det er god, gammel tradisjon at denne aftenen legges til vekas siste dag, og nå har alle utegjengerne bygd opp en såpass høy toleranse for alkohol at de kan tillate seg å drikke litt mer. For å si det som Trond sa det; "E e jammen tysst enda e, kan'kje skjønna det". Men det er en verdig avslutning likevel, for dette er alle studentbandenes anledning til å få spille på den samme scenen som alle de navngjetne artistene som har spilt i Sogndal har stått på (iallefall siden 1998). Og det skal være en fest. 6-7 band omtrent, noen flinke, noen med "god innsats", og atter en og annen som burde vært tipset til et større (eller mindre) plateselskap. Det som gjorde det litt spesielt for meg å være der denne kvelden var at mitt gamle band, Sir Toby, selvfølgelig skulle opptre. Jeg var tidligere bassist i bandet, og hadde det meget kult på min post der, men alle gode ting må jo selvfølgelig ta slutt. Så nå er Erlend bassist, og jeg skal innrømme at han gjør det meget bra. Men likevel, jeg ser jo på Sir Toby som "mitt" band. Jeg antar det er omtrent sånn det er for alle som (av forskjellige grunner) har måttet forlate et band, og det er jo faktisk en ganske naturlig følelse. Jeg kan godt tenke meg at Graham Coxon fremdeles ser på Blur som "sitt" band, selv om han ikke er der lenger (eller er han det? Noen som vet? Han var iallefall ute en stund). Men det gjorde meg mindre enn jeg fryktet å se dem, det var faktisk ganske moro, for endelig fikk jeg se det jeg tidligere nektet å innse; at de faktisk låter veldig bra! Hva som skjedde resten av lørdagen er ikke spennende nok til at det er verdt å nevne, men sent og tidlig ble det selvfølgelig. Så da var det bare å bruke søndagen på å restituere meg, pakke og sette meg på ti over fire båten til Bergen. Og snipp snapp snute, så var Veka ute (for denne gang).

En ting om det å reise med båt fra Sogndal til Bergen, det er kanskje noen som leser dette som har prøvd det, men nok også noen som ikke har gjort det, eller aldri kommer til å gjøre det. Til dere kan jeg si: at Sognefjorden er Norges lengste fjord er såvisst ingen underdrivelse. Den er så lang at når du kommer til Sognesjøen (som er ytterst) ønsker du at du hadde tatt buss. Båt er behagelig, og man kan gå litt rundt, men det føles faktisk som om bussen går fortere. Men det gjør det faktisk ikke, begge deler bruker mellom fire og fem timer, og bussen har vel strengt tatt kortere vei (tror jeg tralalala). Det betyr at både er båten usedvanlig rask, og Sognefjorden er usedvanlig lang. Det føles faktisk som om tiden står stille, og jeg har tatt et bilde som (tro det eller ei) beviser at dette er tilfelle! Jeg har imidlertid hatt problemer med Hello'en min (syk PC), så jeg får ikke lagt det ut nå. Men det kommer...

Jeg må fortelle om en ting til, noe som hendte da jeg gikk til toget i dag (jeg går nemlig til toget når jeg skal i praksis -det tar meg en halv time). Jeg møtte et menneske på gamle Nygårdsbro som det var noe umiskjennelig kjent med, og jeg har en sterk mistanke om at det var Christine. Til dere som ikke vet hvem Christine er; jeg var sammen med henne (tror jeg) i ca en uke før en sommerferie for noen år siden. Dere som vet hvem Christine er har vel en viss idé om hvilke følelser jeg hadde for henne. Hun hadde lue godt tredd ned over ørene, langt hår, blå jakke og mørk olabuske, og hun så omtrent akkurat like søt ut som hun alltid har gjort. Hilste vi på hverandre? Neida, selvfølgelig ikke.. Hun skottet bort på meg, jeg skottet bort på henne (jeg var jo fremdeles ikke sikker på om det var henne -jeg hadde forresten nylig opplevd å hilse på ei jente på sogndalsbåten som jeg overhodet ikke kjente -men som jeg trodde jeg kjente) , og vi gikk videre. Jeg tror jeg gikk baklengs over resten av broen... Jeg må innrømme, jeg har ikke vært sikker på om jeg har ønsket å se henne igjen eller ikke, men tanken har ligget der helt siden jeg flyttet hit. Så jeg har liksom kikket etter henne overalt, og når man endelig ser henne (eller ikke ser henne, det kan godt ha vært noen andre) så choker man fullstendig. Det lå egentlig i kortene. Dårlig tid hadde jeg også. Det hele er vel egentlig bare trist... Kanskje jeg tenker på det så mye at jeg bare "ser" henne overalt. Hvem vet?

Over til noe litt lystigere, jeg tenkte på en liste jeg vil lage mens jeg satt på båten: Top 5 album closers. Å lage et helstøpt album krever nøye og rigid gjennomtenkning av sangrekkefølge, og ikke minst sangutvalg. Mange artister sitter på kanskje 30 låter til et album, og så er det om å gjøre å velge ut 10-12 stykker av disse og sette de i "rett" rekkefølge. Noen ganger ender man opp med et album som er så helstøpt at det føles som en enhet, og det er da magien løsner fra plata og siver ut i høytalerne. For å få til dette kunststykket er det ekstremt viktig å avslutte på rett måte, en såkalt album closer. La meg liste opp de fem beste jeg vet.

5. All Around The World (or The Myth Of Fingerprints) - Paul Simon, fra Graceland
Graceland er kanskje den helstøptste av de helstøpte (arg, nå er jeg lei det ordet) platene jeg vet om. Den formelig oser av eksotiskhet (heter det det? Eller er det eksotisitet? Eksose?), glede, sorg, kjærlighet og dyp innsikt. En innsikt bare et menneske som har opplevd litt av hvert kan formidle. Paul Simon gjør det med den største letthet, og All Around The World oppsummerer hele Graceland på en nydelig og avsluttende/omsluttende måte. Vi får selvfølgelig aldri vite hva "the myth of fingerprints" er for noe, det må man finne ut selv. Og kanskje er det akkurat det Paul vil si oss; dette må du finne ut selv. Vi må tolke verden selv, finne ut av ting selv. På sedvanlig vis bygger han det rundt små anekdoter, ispedd medmenneskelige tankegullkorn som ingen andre gjør ham etter. "That's why we must learn to live alone". Vakkert.

4. Find The River - R.E.M., fra Automatic For The People
Til forskjell fra Paul Simon er det umulig å forstå hva Michael Stipe vil fortelle oss. Ofte vil han ikke fortelle noe som helst. Tekstene hans er så fulle av uforståelige bruddstykker, fraser, skjulte hentydninger og et totalt fravær av rød tråd at alt blir lagt igjen til fantasien hos lytteren. Og det er noe av dette som har gjort R.E.M. så store, det at ingenting er "rett fram", det er alltid noe dypere, det er alltid noe som kan tolkes videre. Når man kombinerer dette med Peter Bucks fantastiske meloditeft, og stemningen som gjennomsyrer Automatic-plata så ender man opp med (bokstavelig talt) Find The River. "I have got to find the river" synger Stipe (mens Mike Mills korer det han er god for i bakgrunnen), og man føler at det dreier seg om å innse ens mening i livet. Om det så dreier seg om å finne havet, så gir denne sangen (og ikke minst melodien) en følelse av et større formål, et mål man må nå, fordi det må være slik. Det er den beste sangen R.E.M. har laget.

3. Song For The Asking, Simon & Garfunkel, fra Bridge Over Troubled Water
Sangen er kort, og svært sparsomt instrumentert, til forskjell fra resten av plata som vel må være den mest overproduserte plata Simon & Garfunkel noensinne ga ut. Den er liksom den komplette antitesen til åpningssporet, den velkjente, nesten ihjelspilte pianosvisken Bridge Over Troubled Water. Song For The Asking er lavmælt, ydmyk og nesten unnskyldende, mens Bridge er høylytt, svulstig og pompøs på grensen til arrogant. Men sangene handler om noe av det samme, det å stille opp for (vi antar) ens kjære og en uforbeholden kjærlighetserklæring. Men den siste av de er den ærligste. Jeg tror ikke helt på Art Garfunkel der han gauler ut sin løfter.

2. Oxygene part VI - Jean-Michel Jarre, fra Oxygene
Jarre er kjent som en genial instrumentalist, og på denne (debut)platen viste han seg også som konseptualist. Albumcoveret er en jordklode som har halvveis skrelt, slik at man ser en hodeskalle på innsiden. Man forstår at det handler om miljøbevissthet her, eller økologi generelt. Jorden er et levende vesen, og hodeskallen symboliserer døden som venter hvis vi ødelegger ("skreller") den. Hele Oxygene platen er drømmende, levende og spasiøs (det ordet funker ikke så bra på norsk gitt), og særlig i del seks (han setter jo aldri navn på låtene sine) er det tydelig hva han vil få frem. En genial programmering av synthesizerne (husk at dette var i 1976) gir oss bildet av regn, vind og torden. Men summen av disse delene (som man godt kan finne på å oppleve i naturen) er lyden av jorden som puster rolig ut og inn. Vinden er innpust, torden er utpust, regnet ligger som et teppe i bakgrunnen. Tenk å komme på noe sånt, tenk å si så mye bare ved hjelp av tre lyder...

1. Comforting Sounds - Mew, fra Frengers
Den beste album closeren noensinne, punktum. En ni minutter lang orgie av alternativ rock med tidenes største klimaks. La meg ta det bit for bit:
0 - 0:45: Ren gitarnytelse, bare to stemmer som leder oss inn i sangen.
0:45 - 2:36: Sang, med en liten melodiforandring på bridgen, fremdeles ingen trommer. "Now alle the good guys are messing up. Nobody has gained or accomplished anything". Det er det siste vi får høre fra Jonas Bjerre.
4:20 - Først nå kommer trommene og bassen, og det føles som om noe forløses i melodien. Strykere i bakgrunnen legger en svevende, harmonisk melodi over et rullende gitar/bass riff basert på introtemaet (som er grunnstammen i hele melodien).
6:25 - Flere og flere lag bygges på, først noe som ligner en sag. Deretter blåsere.
7:08 - "Sagen" øker en oktav, og enda et lag legges på, det er umulig å si om det er Jonas Bjerres vanvittig lyse vokal vi hører, men er det det er han guddommelig.
7:41 - Enda en gitar legges over; lyst, harmonisk, sveipende og lynrask.
7:57 - Tydelig gitarsveip nå, meget vakker melodi som leder oss mot avslutningen.
8:20 - Sangen er nå et vell av lag på lag med instrumenter, men brått henger alt i løse luften et kort øyeblikk i det bandet liksom trekker pusten, før...
8: 23 - ...Alt eksploderer i en vanvittig finale (på én tone) som bare et symfoniorkester kan måle seg med! Alt som har bygget seg opp i åtte og et halvt minutt, ikke noe av det har blitt sluppet løs, før all spenning og energi nå samles og utløses på en gang. Mindblowing. Breathtaking. Alt som er tilbake er dinglende bjeller i vinden(?), og et vakuum hos den med hodetelefonene (den må spilles med hodetelefoner). Det er umulig å toppe det. Det eneste jeg kommer på som kan måle seg er Radiohead's like geniale vri på The Tourist; et enkelt, enslig "pling" på et triangel.

OK, dette ble en lang liste, en lang post (hvis noen synes alt dette var interessant å lese er jeg jammen imponert), og en lang natt. Nok nå, må sove. Heldigvis fri i morra :)
God natt verden, tusen sukk fra Ole M.

PS Øystein: "Ikke i tjeneste" er et glimrende forslag, burde sende det videre til Gaia..

5 kommentarer:

Jon Høgberg Baraas sa...

Den var lang, ja. Er helt sliten, jeg. Men det er jo skøy å lese om veka. Og hva album closers angår, så vil jeg gjerne få legge inn et entry:

Road Trippin` - Red Hot Chili Peppers, Californication.
Etter et album som viser oss (iallfall meg) at John Frusciante er tilbake for godt, at Anthony Kiedis skriver glimrende, om enn noe surrealistiske, tekster, at Chad Smith kan spille trommer med de beste, og at Flea, i all ydmykhet, er Bassguden, kommer denne lille perlen. Uten trommer, bare med akustisk gitar og bass, og med strykere i bakgrunnen. Og de viser oss at alt er liksom greit, så lenge man har venner. Da kan bare slappe av og "get lost anywhere in the USA". Og Strofen "These smiling eyes are just a mirror for the sun", må bare være den vakreste strofen jeg vet.

Så det så!

PS. Hun Christine, tror du kanskje hun tenker på samme måte som du gjorde? "Oi, var ikke det han Ole Martin? Han som jeg var sammen med en liten stund før sommeren en gang?" Osv. Du vet, det kunne være ganske romantisk...

Anonym sa...

Okay, må for det første bare hive meg på kommentaren til Jon om at man BLIR helt sliten av å lese en så lang blog. Når det er sagt sitter jeg her i skrivende stund og hører på "Mev". (tida = 3.24) Etter tydelig å skjønne at "high-fidelity" listene har kommet for å bli, fremgår det klart at Ole (og Jon) elskverdig har lagt seg disse listene på hjertet. (t= 4.40,der kom trommene) Det jeg egentlig skulle si var at ettersom jeg leste posten tenkte jeg "yeah yeah, get to the point...." men idet jeg nærmet meg slutten og kunne lese om brigde over troubled water ble lesingen litt mer interresant. Og måten beskrivelsen om Mev sin låt (har aldri hørt om mev før nå)var beriket med superlativer på, var jeg bare nødt til å finne denne låta. Sitter da som sagt og hører mens jeg skriver (t= 7.30, gleder med til "kaos") kan jeg kjenne forventningene stige og pulsen øker. Låta høres som beskrevet med høre telefoner, DER stoppet den.... *venter*.............................. hmm, vakkert, -trykker play en gang til-
Og i allefall da.... mens jeg hører begynnelsen en gang til tenker jeg at FØR stemmene kommer, er dette en GENIAL filmmusikk... se for dere en mørk, regntung dag... en bil kjører gjennom Chicago`s (?) gater... en tydelig deppa fyr bare cruiser gjennom gatene, kanskje med kjærlighetssorg... -OI, kryssklepper inn ole-m her og christine... hehe. Nei, men poenget var at begynnelsen var meget behagelig å høre på. FAAN, venstre "øre" på head-settet er litt dårlig. detter litt ut av og til... HMM hvor var jeg nå egentlig... Jo: t= 3.57, andre høring... Steff, en fyr på gruppa lurte på hva jeg skreiv, om det var på oppgava... hehe, neida, ikke noe fokus her.. nice-ish :)
Mens jeg nå skriver egentlig bare for å skrive, prøver jeg å tenke på hva det var du skreiv om låta.. hmm, må sjekke etterpå...

Men her blir dagensoppfordring. Til alle som leser dette, få tak i låta og skriv det dere mener, tror og tenker mens dere hører den... tror det kan bli ganske interresant lesing... t= 7.04 tror jeg bare avslutter nå...

Adjø

Rolf sa...

ja, det var liksom min kommentar da, men i all oppslukheten glemte jeg å skrive navnet mitt..

Erlend sa...

Ja, den var lang...litt for lang kanskje, men desto viktigere at du delte den opp i Veka 1 og Veka 2.
Forøvrig må jeg si det er gøy å lese om seg selv, tror ikke man blir lei av det noen gang...alltid gøy å kjenne igjen sitt eget navn.

Så tenkte jeg at jeg skulle levere et eget forslag til cd, men fant ut at det kanskje heller ville være for å prøve å "redde" mine egne yndlinger... jeg har jo ikke hørt alle de du skrev, så da vet jeg jo ikke om de er bedre eller dårligere...av den grunn velger jeg derfor å tie denne gang...kanskje går jeg tilbake på dette senere, da jeg mener at et av Live`s album kan være en god utfordrer. Meg om det.

Hege sa...

Frisk igjen :-)
Godt å komme tilbake å se at du har skrevet litt mens jeg har vært sjuk. Og så ble jeg så glad da jeg så at du har skrevet om Find the River. Jeg tror ikke det er så altfor ofte vi er enige om geniale sanger (artister og band, kanskje, men sjelden låter), ble i ordentlig godt humør av å se at du har nevnt fiiiine sangen. Takk! :-)