They're going to change you into a human being!

For en stund siden hadde jeg et innlegg om en Mew sang som heter Comforting Sounds. Den var temmelig lang, hvis noen husker den, men nå kliner jeg til med en enda lengre en. I de siste ukene har jeg hørt ganske mye på en sang som er så lang at den varer helt fra jeg reiser hjemmefra til jeg er fremme på skolen. Vi snakker om Genesis, vi snakker om Supper's Ready og vi stiller klokka på 26:34 (i liveversjon).

Det stemmer, en halvtime. Kan du tenke deg hvilken band som kunne sluppet unna med et slikt stunt i dag? Vi må altså sette oss i tidsmaskinen og sikte på et tiår hvor slike musikalske eksperimenter var adskillig mer mottakelige blant folk flest, nærmere bestemt 1972. Genesis slipper sitt tredje (egentlig fjerde) studioalbum ved navnet Foxtrot, og B-siden inneholder én sang - Supper's Ready. Nå skal det sies at platekjøperne ikke var helt uvant med lange Genesis sanger, The Musical Box fra Nursery Cryme (forrige plate) var deres til da lengste med 10 minutter og 24 sekunder, og snittlengden på en Genesis sang lå vel på om lag 6 minutter. Likevel, Supper's Ready er over dobbelt så lang...

Dette skyldes selvfølgelig at musikken vi snakker om er progressiv rock (oftest kalt progrock), og påvirkning fra klassisk musikk er mer enn hintet til. Da er det kanskje ikke lenger så avskrekkende med den utvidede lengden. Den er dessuten helt nødvendig for å romme alt Supper's Ready favner om. Det er intet mindre enn en episk avhandling om kampen mellom det gode og det onde, illustrert ved flere mer eller mindre absurde, surrealistiske situasjoner. Musikalsk er de adskilt ved å ha hver sin vidt forskjellige melodi, rytme og stemning, og grovt sett består egentlig Supper's Ready av 6 forskjellige sanger (som selvfølgelig har sine egne navn).


Det begynner i stuen hjemme hos Peter Gabriel. Lovers Leap gir det første hintet om at noe ikke er som det skal; "I swear I saw your face change, it didn't seem quite right". Dessuten beveger 7 kappekledde menn seg gjennom hagen i månelyset utenfor, den forrerste med et høyt hevet kors. Men det er ennå ikke for sent for litt god gammeldags hjemmekos; "it's good to feel you again. It's been a long long time, hasn't it?" bekjenner Gabriel. Så forandrer alt seg. Hvem The Guaranteed Eternal Sanctuary Man er kan man bare tolke seg frem til, men "can't you see he's fooled you all?" Han er neppe bare snill.

Så blir det krig. Ikhnaton & Itsacon And Their Band Of Merry Men slåss muligens for den gode sak, men er noen vinnere i en krig? "Even though I'm feeling good, something says I'd better activate my prayer capsule" sier fortelleren, kanskje vitende om hva som er i vente. Etter slaget blir det stille, og noe underlig skjer. How Dare I Be So Beautiful, heter tittelen, og den som har lest sin greske mytologi (noe Peter Gabriel definitivt har) vet hvem Narcissus er. "A young figure sits still by a pool, he's been stamped "Human Bacon" by some butchery tool. (He is you)." avslører at vi har med Narcissus å gjøre, men hvem er han? Jo, han er deg! Du (eller vi da, la oss gå med på det) er Narcissus, det vil si - ikke direkte, men vi er narcissister. Forfengelige, ufølsomme, hard og kun opptatt av vårt egent speilbilde (bokstavelig talt). Som legenden går ble Narcissus til slutt til en blomst, og det skjer her også.

Sangens beste øyeblikk: "A flower?"

Plutselig befinner vi oss på Willow Farm, et sted hvor alle lyver og som er fullt av overraskelser. Det tror man så gjerne nå vi får høre at "we're clothing everything" og "we're changing everyone". Hvem er disse menneskene? Er de mennesker i det hele tatt? Samme kan det være ("like it or not, you're under the soil") for "we'll end with a whistle, and end with a bang and all of us fit in our places". Apokalypsen er kommet, og den går i 9/8 featuring the delicious talents of Gabble Ratchet, hvem nå enn det måtte være. Djevelen selv? Uansett har han han besatt Tony Banks som spiller som, nettopp, besatt på orgel i flere minutter.

"666 is no longer alone, he's getting out the marrow in your backbone". Høres trivelig ut? Frykt ikke, det snur nå. Pytagoras (ingen ringere) vet hva som er i gjære. Han sitter med "the looking glass, reflects the full moon. In blood he's writing the lyrics of a brand new tune." Og dermed er vi tilbake hvor vi begynte, i hvertfall melodimessig. Men hvem er det som har ankommet? "Like the river joins the ocean, as the germ in a seed grows, we've finally been freed to get back home". Nei, det er ikke Olivier Occean, men en med kompiser som kan fly. "Lord of Lords, King of Kings, has returned to lead his children home, to take them to the new Jerusalem."

Og da var halvtimen gått. Genesis var aldri redd for å trekke inn referanser til kristendommen i sine tekster (hele det første albumet handler om skapelsen), og som man forstår er ikke Supper's Ready akkurat noe unntak. Heldigvis er det ikke av den grunn en religiøs sang, for den er såpass vag at den gjerne kan tolkes på en helt annen måte. Men kampen mellom det gode og det onde er vel hederlig nok å skrive en liten sang om? Så får det heller stå sin prøve at det gode vinner til slutt, at jorden går under, at de rettferdige/utvalgte kommer til en ny verden og at det tok Genesis 23 minutter å fortelle om det. Om ikke annet kan du lytte til denne for de utrolige instrumentale prestasjonene.

I love it.