lørdag, april 09, 2005

Bergen + musikkjournalistikk + glass = ?

I dag har jeg blitt stigmatisert på to måter: som bergensguide og som musikkanmelder.
I tillegg har jeg knust ett krystallglass (av fire) som min mor hadde med i gave til meg. Det siste er det kjipeste.

Men de to første har jeg tenkt mest på. La meg ta det første først, for jeg har altså min mor, min søster, min svoger og min niese på besøk denne helgen. Hverken søster eller svoger har vært i Bergen før, og dermed må jeg jo være litt guide og "vise fram" byen for de nytilreisende. I den forbindelse har jeg gjort meg et par betraktninger.
For det første, hva velger man å vise frem? Alle som ikke har vært i en by før vil jo sitte på visse fordommer og forventninger til stedet, og Bergen er ikke akkurat noe unntak fra den regelen. Den (byen altså) har nok begge deler i fullt monn. Man har hørt om Grieg og Wessel, fisketorget, Brann og paraply (spot the lyric), men man har også hørt om brautende bergensere, selvgodhet og overdreven bystolthet. Og, jada, Bergen har alt det der. Men det er jo også mye mer, og det vil man jo gjerne vise frem. Så hva ender jeg opp med å formidle? Eller, hva har jeg snakket om eller pekt på i løpet av dagen?
  • Fløien
  • Bryggen
  • Statsraad Lehmkul
  • Håkonshallen
  • Grieghallen
  • Zachariasbryggen
  • Børs Café
  • Torgallmenningen
  • Danmarksplass
  • Regn i Bergen
  • Nipsbutikkene på Bryggen
  • Marken gågate
  • Fløibanen
  • +++
Høres den listen original og utypisk "reisebyrå" ut? Nei, tenkte det jeg også. men det var nå slik det ble, og det blir neppe bedre i morgen selv om jeg nå er klar over det. Siden jeg selv er tilreisende/tilflyttet og bare nylig har begynt å tilpasse meg å bo i denne byen er det alltid de stedstypiske attraksjonene som ligger ytterst på tungen eller pekefingeren. Men, er det fordi det er det jeg kommer på, eller er det fordi det er det de vil se? Eller, for å reformulere det (og legge til en dypere mening), når vi kommer til et nytt sted, ønsker vi generelt sett å få bekreftet våre forventninger og/eller fordommer til stedet? Altså at hvis jeg besøker Trondheim så vil det stå nokså høyt oppe på listen min å se Nidarosdomen, vandre ned Nordre, reise ut på Munkholmen, se en RBK kamp eller se en trønder med bart, skinnvest, mokasiner og karsken i hånda? Hva hvis jeg reiste dit, besøkte en tilflytter, og vedkommende ikke viste meg NOE av det ovennevnte? Ville jeg ikke blitt ganske skuffet? Tenk deg at du reiste til Roma, var der en helg, og aldri besøkte Colosseum... Så når man kommer til Bergen (f.eks. fra østlandet) er det dermed en slags "melkerute" man liksom bare må igjennom. Mange av punktene på listen ovenfor vil nok være å finne på denne melkeruten, give or take some. Dermed er jeg ikke stort bedre enn en gjennomsnittlig reisebyråguide som bare går og peker i øst og vest. "Der er ditt, og der er datt". "Åja, jasså sier du det". "Der er en statue av Ludvig Holberg". "Nei, jaggu." "Deler av sentrum brant ned i 1916". "Akkurat. Jadasåneidasåværeterbraogellersda?"
Jeg får trøste meg med at ønsket om å se disse tingene lå der i forkant, og var ikke nevneverdig påvirket av meg. Det sto byen for selv. Men stigmatisert er jeg. Det kan jeg leve med.

Jeg har også diskutert musikk i dag, og jammen ble jeg stigmatisert der også. Eller, jeg vet ikke om stigmatisert er det rette ordet, men la oss si at jeg ble en ufrivillig autoritet på området i negativ forstand. Som det står i profilen min så er jeg jo faktisk musikkanmelder, på godt eller vondt, og å si at jeg ikke har interesse for musikk og musikktrivia ville være å lyve (eller juge som det egentlig heter). Men så rotet jeg meg nå opp i en diskusjon da, denne gangen om hva som kjennetegnet 60, 70, og 80 talls musikken, om den var hit- eller albumorientert, om hardrock var allmennt sett på som støy, og om 70 tallet var "snillere" enn 80 tallet. Det var her det gikk galt. Mamma mente nemlig det (altså det med snille tiår og sånn), og jeg skyndte meg å innvende at "du glemmer jo endel vesentlige band som Deep Purple, Black Sabbath og Led Zeppelin". Jeg argumenterte videre med at disse jo var sett på av mange som bråkmakere og satandyrkere (altså ikke snille), selv om de alle er sentrale for det meste av metal og progrock i dag og godt likt i sin tid (altså ikke bare støy). Svaret jeg fikk var som ventelig (jeg så det komme en mil unna, men klarte ikke svinge): "Vel, nå er ikke jeg noen musikkanmelder, men...." Da skjønte jeg at jeg hadde tapt.

Jeg har antydet det før, det å skrive om musikk er ikke bare en dans på roser. På flere vorspiel/fester/nachspiel enn jeg liker har jeg blitt referert til som "han som skriver for Panorama" eller "journalisten", og opptil flere ganger blitt bemerket min utrettelige hang til å beskrive, bedømme, anbefale musikk eller generelt uttale meg om musikkstiler eller andre musikksmak. Egentlig burde jeg holde meg for god for det, særlig siden jeg selv i høytidelige vendinger har uttalt at musikk er private greier og "ikke tråkk på mitt band" og det ene eller det andre. Likevel klarer jeg visst ikke å holde meg unna. Kanskje kan det være en god egenskap som journalist, men faren for å bli oppfattet som musikknerd eller "besserwisser" er definitivt tilstede, og det vil jeg nødig ha over meg, for er det noe jeg misliker er det bedrevitere. Når det gjelder det å bli omtalt som skribent på fester eller i andre sammenhenger er det forsåvidt smigrende, man blir liksom litt "kjendis" i noen sekunder, men likefullt er det en oppmerksomhet jeg er ukomfortabel med. Jeg har ikke lyst til å sitte der og sole meg i glansen av min egen fortreffelighet mens jeg legger ut om den "seneste skiva til Mars Volta" eller "dette fete bandet (les: som ingen har hørt om) må du bare høre". Nei, når noen nevner det blir jeg egentlig bare brydd og ønsker samtalen inn på andre spor.

For å motsi meg selv nok en gang: det å skrive om musikk er like personlig som det å høre på det for min del. Men likevel skal man sette seg til dommer over andre utøvere som f.eks. Elton John (som er det seneste eksempelet). Vi snakker om en mann som ga ut sin første plate i 1969 (samme år som Neil Young) og har hatt en hit hvert år fra 1972 til 1996 (tro det eller ei), og plutselig sitter det en 27 år gammel spjæling på en hybel i Bergen og sier "Tja, Elton, dette var jo ikke verst, men noen Rocket Man var det ikke..." Hvis noe fortjener uttrykket "det blir for dumt" så er det vel dette. Men det er det som er jobben min, frustrerende nok.. Det er en voldsomt dobbeltsidig greie dette med musikkjournalistikk. Jeg tror man skal være ganske tøff for å stenge alt det der ute og fikse rollen sin med kredibiliteten i behold. Det er vel det som har gjort Tor Milde, Arild Rønsen, Håkon Moslett, Thomas Strzelecki, Morten Ståle Nilsen og Finn Bjelke til det de er; forhatte men likevel meritterte og anerkjente. Jeg blir nok aldri som dem, på godt og vondt. Men jeg er stigmatisert, det får jeg bare lære meg å leve med.

Men jeg knuste et krystallglass i dag. Det gir liksom en følelse av et tap, selv om jeg aldri ble særlig godt kjent med det glasset. Riktignok var det det første av de fire jeg holdt i, men følelsen av en kald øl fikk det aldri oppleve, og jeg er oppriktig lei meg på vegne av glasset. Og mamma. Det er det verre å leve med.

Så jeg får ty til et av mine velprøvde Kilkenny glass, i kveld med appelsinjuice i. De knuser ikke før du går inn for det, slitere som de er, ølkranas arbeidshester, dølagamper om du vil. Men et krystallglass har liksom noe fiff over seg, og det er viktig å bevare bredden i glasskapet. Da tenker jeg ikke på antall meter, men mer i retning av at alle glass har sin anledning, eller "15 minutes of fame". Whisky i krystallglass, og pils i et Kilkenny glass. Sånn sett er de likeverdige. Jeg lurer på om jeg skal innføre kommunisme i glasskapet mitt, det klasseløse glassamfunn, med et glass for enhver anledning. For tiden hersker det stort sett anarki der inne, og det tynnes stadig i rekkene av kontrarevolusjonære som på mystisk vis "knuses" i oppvasken...

Med fare for å stigmatiseres (ops, det er jo for sent):
Ta-ta!

4 kommentarer:

Jon Høgberg Baraas sa...

Med fare for å fornærme deg, Ole Martin, så vil jeg bare si at muligheten er stor for at du misliker besserwissere fordi du er en selv. Sånn er det bare. Akkurat som jeg hater sjefete kontrollfolk fordi jeg er sånn selv.
Men jeg må jo si at det kan være litt kult å kunne mye om en ting også, da. Og å bli stigmatisert som plateanmelder er jo bedre å bli stigmatisert f. eks. fordi man puler en sau èn gang:) Da er man liksom sauepuler, da.
Anyway, lang og god post. Stå på!

ole m sa...

hehe, var det ikke det Daniel gjorde??

Jon Høgberg Baraas sa...

Yup. Eller som han som ble tatt i å dra`n på jobben. Han blir kalt ronker`n. Eidsvoll is a nice place!

Vipern sa...

Trudde Daniel hadde tilnavnet Ponny-puler'n, men det er mulig han går på alt som har 3 bein, eller fler..